Synes du bever, kamel, emu og hengebuksvin er bisarre skapninger? Trolig er det bare barnemat sammenlignet med hva du drar opp av hatten etter et par timer med Spore. I det siste spillet til Will Wright, mannen bak gigantsuksessen The Sims, er det nemlig flere muligheter enn begrensninger.

Ambisiøse Will

Godeste Will syntes sikkert han var ambisiøs med The Sims. Det tar tross alt for seg selve livet, fra fødsel til død. Spore sikter langt høyere. Her får du mulighet til å forme og kontrollere utviklingen til din egen skapning, fra ubetydelig celleklump til intergalaktisk hersker. Det er ikke første gang et spill fokuserer på utvikling, E.V.O.: Search for Eden gjorde det for eksempel godt på Super Nintendo for 16 år siden, men det har skjedd ett og annet siden den tid.

Det er nesten problematisk å se på Spore som ett spill. Det hele foregår gjennom fem klart avgrensede faser: Cellefasen, skapningsfasen, stammefasen, sivilisasjonsfasen og romfasen. Riktignok knyttes de ulike fasene sammen av skapningen din, men likevel oppleves de nærmest som fem små og enkle, men selvstendige spill. Isolert sett er de ikke stort å hoppe i taket for, men noen ganger er totalopplevelsen større enn summen av ingrediensene.

Livet begynner i cellefasen, hvor du får gleden av å manøvrere et dyreplankton. Det hele foregår i to (lekre) dimensjoner, sett ovenfra. Det eneste du trenger å bekymre deg for, er å få i deg mat og å unngå større, kjøttetende plankton. Rundt i vannpytten som utgjør hjemmet ditt, kommer du dessuten over enkelte kroppsdeler, slik som pigger, giftkjertler og finner. Etter hvert som du finner disse, vil de låses opp, slik at du kan kjøpe dem for utviklingspoeng.

Planktonhekking

Liten, men sint.

Utviklingspoeng tjener du hver gang du spiser, og du kan fritt omsette dem som du vil. Alt som skal til er å tilkalle en make. Etter litt automatisert planktonkos, er det klart for klekking av neste generasjon. Hvordan dette krapylet skal se ut, er opp til deg. Det er anbefalt at du gir det minst én munn (av åpenbare årsaker), ellers er det få føringer. Verktøyet er særdeles enkelt, men samtidig kraftig. Dra og slipp, form og mal. Det er i selve skapelsesprosessen Spore virkelig briljerer.

Denne første fasen er kort. Svært kort. Etter å ha tjent et visst antall skapelsespoeng, kan du velge å flytte arten din opp på land. Du kan også bli igjen i cellefasen, men du vil ikke lenger tjene utviklingspoeng. Skal du komme noen vei må du altså videre til neste kapittel. Dette skjer via verktøyet til skapningsfasen, hvor du får anledning til å modellere krapylet i tre dimensjoner, og om ønskelig å gjøre forandringer som å legge til bein eller selge finner. Få kroppsdeler er tilgjengelig på dette punktet, men allerede nå har du frie tøyler til å forme dyrets farge og fasong akkurat som du vil.

Spore legger altså ikke opp til en gradvis utvikling av arten. Du kan når som helst, uten kostnad, forandre kroppsfasong fullstendig. Utviklingspoengene du tjener, går med til å oppgradere kroppsdeler som munn, armer og føtter. Disse kan dessuten selges tilbake til innkjøpspris når en bedre modell låses opp. Det er selvsagt positivt for den som vil utforske ulike muligheter, men samtidig fører det dessverre til at progresjonsfølelsen uteblir. På mange måter kan man si at Spore handler mer om å bygge en art enn å utvikle den. Darwin vrir seg i graven.

Midlertidige bonuser

Mmm, deilig planteplankton.

Selve kroppsfasongen har bare kosmetisk betydning. Det er kroppsdelenes bonus som avgjør hvor godt skaperverket ditt fungerer. Vil du bli en kløpper til å stange? Da er elghorn en sikker vinner. Løpe fort? Da gjelder det å satse på de riktige føttene. Det er imidlertid verdt å merke seg at disse bonusene ikke er av betydning senere i spillet, så hvis du misliker elghorn på bumbibjørn-klonen din, kan du trygt felle dem før neste fase.

Det er imidlertid noen valg du tar som legger føringer for andre faser. Blodtørstige rovdyr ender for eksempel gjerne opp som krigsnasjoner, kanskje til og med uten reell mulighet til hevde seg økonomisk eller religiøst i sivilisasjonsfasen.

Skapningsfasen er betydelig mer omfattende enn cellefasen, men også denne utgjør en relativt liten del av spillet. Målet er det samme; å opparbeide seg utviklingspoeng og låse opp nye kroppsdeler. Landjorda må du imidlertid dele med andre skapninger, og det blir opp til deg å velge hvordan du skal forholde deg til dem. Planteetere gjør kanskje klokt i å skaffe seg allierte, mens rovdyr naturligvis også må tenke på å fylle magen. Siden de andre artene lastes ned fra nett og er produsert av andre spillere, er det vanskelig å forestille seg hva som venter over neste bakketopp.

Ensformig kampsystem

Hoppladunkenes store sønn.

Selv om det er mye å se på og leke med, er ikke selve spillingen videre tilfredsstillende. Du angriper ved å markere et dyr, og trykke på en av få knapper for å angi angrepsform. Det fungerer, men er så enkelt og repeterende at det ganske snart blir noe du gjør for å oppnå x antall poeng, ikke fordi det er spesielt gøy i seg selv. Fredelig interaksjon fungerer på nøyaktig samme måte. Riktignok kan du lære deg nye egenskaper ved å kjøpe kroppsdeler, men mulighetene er begrensede. Du kan velge å utsette overgangen til stammefasen, men så snart du har låst opp kroppsdelene du vil ha, er det relativt lite å ta seg til.

Før du tar steget over i stammefasen, får du en siste mulighet til å forandre skaperverket. Etter dette vil det være fastlåst. Delen av Spore hvor du faktisk utvikler din egen art, er altså relativt kort. I stammefasen flyttes fokuset, som navnet tilsier, over på stammen. Denne fasen er i praksis et svært forenklet strategispill. En liten landsby skal bygges, og arbeidsoppgaver fordeles mellom innbyggerne. I praksis begrenser det seg til å skaffe mat eller å besøke landsbyene til de andre artene. Målet er å overvinne dem, noe som kan gjøres på to måter: Enten ved å imponere dem i senk med musikkinstrumenter, eller hugge dem i småbiter.

Så snart du har bevist hvem som er klodens hersker, er det tid for å hoppe til sivilisasjonsfasen. I stedet for å kjempe mot andre arter, må du nå overliste dine egne. Det blir opp til deg om du vil bli den ledende nasjonen ved hjelp av økonomi, religion eller militær makt. Du styrer ikke lenger individer, men kjøretøy. I denne fasen kan du virkelig la kreativiteten få fritt spillerom.

Penger, krig og religion

Også her er selve spillmekanikken svært enkel; du utvider landområdet ditt ved å ta over fiendens byer, ved hjelp av én av de tre virkemidlene. Mest spennende er det at du nå får forme både bygninger og kjøretøy. Også dette verktøyet er svært kraftig og lettfattelig, og lar deg dra, vri og kombinere et stort antall byggeklosser etter eget ønske. Totalt dreier det seg om fire bygninger og kjøretøy for land, vann og luft. Som om ikke det var nok, kan du også lage en egen nasjonalsang ved hjelp av en enkel generator.

Den siste og desidert største fasen, er romfasen. Skapningen din blir stormannsgal og vil gjøre seg opp et navn blant de virkelig betydningsfulle artene. Da trengs et romskip, og det får selvsagt du æren av å konstruere. Når det er gjort, er det bare å sette kursen opp og ut i det store verdensrommet. Der ute venter det en vanvittig mengde planeter, fylt til randen med alle tenkelige og utenkelige vesener. Noen er vennlige, noen er fiendtlige, andre er kryper rundt i søla uten å bry seg nevneverdig om den intergalaktiske maktbalansen.

Det er kort sagt et hav av skapninger å studere, siden spillet fyller universet ditt med andre spilleres kreasjoner. Det hele er likevel utelukkende enspiller, du vil ikke kunne støte på andre spillere. Heller ikke utvalgte venner, dessverre. Ved hjelp av Sporecast-systemet er det imidlertid mulig å bla gjennom, og om ønskelig abonnere på skapningene til andre spillere, slik at omgivelsene dine fylles av disse.

Hoppladunkene ser rødt.

Vil du kjøpe et solsystem?

Du kan komme over de mest fantastiske skapninger, men imperiet vokser ikke av slikt. Da må det militære eller økonomiske virkemidler til. Ved hjelp av handelsforbindelser kan du få sjansen til å kjøpe solsystem, men det er ikke billig. Det er heller ikke de siste og heftigste våpnene til romskipet ditt. Det blir altså avgjørende å holde orden på økonomien. Kontanter skaffer du ved å produsere og eksportere krydder, men for å få fart på krydderproduksjonen, må du skaffe deg egnede planeter. Det er også andre vesener interesserte i. Slikt blir det krig av. En storstilt, intergalaktisk krydderkrig.

Etter hvert som du blir forfremmet, vil du kunne rekruttere romskip til flåten din. Du kontrollerer imidlertid ingen militærmakt utover dette. Du må altså selv delta i alle krigshandlinger i imperiet. Til å begynne med er det uproblematisk, men når imperiet vokser, blir det stadig mer jobb å beskytte planetene dine mot gjentatte angrep. I tillegg vil eventuelle allierte be om hjelp både titt og ofte. Til tider blir det så mye av slikt at man knapt har tid til annet.

Noe for Jan Erik Larssen.

Det er også andre farer enn fiender og pirater som lurer. Hver planet er avhengig av et fungerende økosystem, med minst tre ulike vekster, to planteetere og ett rovdyr. Fra tid til annen vil økologiske kriser true, og da må du ile til for å steke sykdomsinfiserte dyr med laseren din. Ignorerer du slike kriser, kan det føre til at økosystemet kollapser fullstendig, noe som vil gå ut over koloniene på planeten. Det er unektelig litt kjedelig å måtte snu for å skyte fem pestbefengte kaniner, når du er i ferd med å angripe en fiendes siste planet i motsatt ende av imperiet.

Bygg ditt eget økosystem

Planetene har også forskjellige temperaturer og atmosfæreforhold. For at et økosystem skal kunne opprettholdes, må forholdene være innenfor visse kriterier. En planet med gode forhold kan huse et mer avansert økosystem og flere kolonier. Det enkleste er kanskje å finne seg en planet hvor forholdene allerede ligger til rette, men hvis det er vanskelig kan du også forbedre tilsynelatende ubeboelige planeter. Ved hjelp av ulike verktøy kan temperaturen og atmosfæren påvirkes, og når du er fornøyd med resultatet kan du sette ut arter du har samlet inn fra andre planeter.

Dersom du føler deg trygg nok på ditt eget romskip, kan du selvsagt også angripe fiendens kolonier. Med litt flaks heiser de det hvite flagget etter en velplassert bombe eller to, slik at du kan ta over hele kolonien. Det finnes altså flere veier til Rom i denne fasen. Litt problematisk er det at romskipet ditt i begynnelsen er svært sårbart, mens det mot slutten av romfasen er så kraftig at det utsletter hele byer med en enkelt bombe. Faktisk kan du, til blodpris riktignok, kjøpe et engangsverktøy som lar deg ødelegge en hel planet. Det finnes også verktøy som lar deg farge planeter, oppmuntre beboerne dine eller forandre på andre arter.

Planeten Boom under angrep.

Konklusjon

Spore er både genialt og middelmådig. Ingen av de fem livsfasene spillet tilbyr gir mer utfordring eller variasjon enn at du blir smålei når de nærmer seg slutten. I så måte kan man hevde at de er akkurat dype nok, men Spore er et spill hvor gjenspillingsverdien både kunne og burde vært bedre. Det virkelig fantastiske med Spore er byggeverktøyene, som i seg selv er grunn god nok til å anbefale spillet. Vi skulle bare ønske at selve utviklingen av arten utgjorde en større del av spillet.

Det virker rett og slett som Will Wright bet over litt for mye denne gangen, og at dybden har måttet lide for at spillet skulle favne så bredt. Spore er definitivt ikke et spill du vil gå glipp av, men det kunne vært så mye mer.

Merk: Det er verdt å merke seg at Spore kommer med en kontroversiell versjon av Securom, og enkelte kunder rapporterer om at denne kopibeskyttelsen medfører større problemer med deres maskiner.