Annonse
For noen uker tilbake tok vi en omfattende titt på historien til verdens mest populære mikrodatamaskin, Commodore 64. Gjennom over tolv år på markedet fikk den tusenvis av spill, og det er spillene vi skal se nærmere på denne gangen. I to artikler vil vi presentere i alt 111 flotte Commodore 64-spill, som alle fortjener å huskes selv om maskinen de kjørte på er død.
Selv om 111 spill høres svært mye ut, var det likevel en rekke klassikere som ikke fikk plass selv om de egentlig hadde fortjent å være med, men slik må det nødvendigvis bare være – savner du et spill eller flere får du heller fortelle om det i artikkeltråden. Men det er i stor grad tilfeldig hvilke spill som har havnet denne delen, og hvilke som har havnet i del to, så sjansene er store for at om vi ikke har nevnt en virkelig klassiker i denne omgangen, gjør vi det i neste.
Alter Ego
Hva ville du gjort om du fikk leve livet ditt på nytt, fra vuggen til graven? Det var spørsmålet du fikk mulighet til å svare på i Alter Ego, en ambisiøs livssimulator fra Activision og Dr. Peter J. Favaro. Spillet gav deg en lang serie skriftlige situasjonsbeskrivelser, og lot deg velge hva personen din skulle gjøre. Her fikk du en rekke velkjente dilemmaer, og oppleve både gode og vonde øyeblikk i personens liv. Alter Ego var et unikt spillprosjekt, som viste seg å bli svært populært på Commodore-markedet. Kanskje på tide med en etterfølger, Activision?
Arkanoid
Japanske Taito husket utvilsomt godt den enorme suksessen det gamle arkadespillet Breakout hadde hatt på syttitallet, og med Arkanoid tok de Breakout-konseptet til et helt nytt nivå. Gameplayet var i utgangspunktet såre enkelt – ved hjelp av en bevegelig plate i bunnen av skjermen måtte du sørge for å holde en ball i spill lenge nok til at den klarte å knuse alle brikkene på spillområdet. Men i Arkanoid implementerte implementerte Taito massevis av ekstrafunksjoner, som svevende fiender og bonuser. Commodore 64-versjonen fungerte glimrende, og Martin Galways tittelmelodi for spillet er i tillegg kjent som den første låten på Commodore 64 som benyttet seg av digitaliserte lyder («samples»).
Barbarian 2
Hvem har vel ikke drømt om å få rollen som barbaren Conan, og redde lettkledde prinsesser mens vi overlegent drepte de fæleste monstre uten et snev av frykt? Barbarian II var ikke et offisielt Conan-spill, men det hadde alt vi elsket fra Conan-universet, inkludert en lekker valkyrie portrettert av den britiske nakenmodellen Maria Whittaker (som forøvrig hadde sitt eget Commodore 64-spill, som ikke har fått plass i denne artikkelserien). Her måtte vi navigere oss gjennom flere labyrintaktige og stemningsfulle brett, for til slutt å møte den onde trollmannen Drax i kamp. Atmosfæreskapende grafikk og stilige animasjoner gjorde Barbarian II til en minneverdig opplevelse, på tross av et til tider frustrerende kampsystem.
Blue Max
Blue Max gir deg rollen som en ensom pilot på oppdrag dypt inne i fiendens territorium. Her flyr du en gammeldags dobbeltdekker som du ser skrått ovenfra, og må bombe mål på bakken samtidig som du skyter ned fiendens fly. Uheldigvis har du begrenset drivstoff, så du må lande for å fylle tanken (og få litt ammunisjon) ved jevne mellomrom. Blue Max kom tidlig i plattformens liv, men selv om det har enkel grafikk og lyd er det fortsatt mange som har gode minner fra dette hyggelige spillet.
Bounder
Dette er et erketypisk eksempel på hvordan enkle konsepter ble til fabelaktige spill på Commodore 64. I Bounder (og etterfølgeren Rebounder) spilte du en hoppende tennisball, sett ovenfra. For å vinne måtte du komme deg helskinnet gjennom en serie vertikalt skrollende miljøer, fulle av stup som du kunne falle utfor og andre farlige hindringer. Som så mange andre Commodore 64-spill var det nok litt for vanskelig for sitt eget beste, men det hindret det ikke i å bli en stor suksess både hos kritikere og spillere.
Bubble Bobble
Det søte plattformspillet Bubble Bobble ble raskt en klassiker i arkadehallene, og dukket selvsagt opp til det meste av datidens plattformer. En av de beste versjonene av spillet er for Commodore 64 – den ser kanskje ikke like lekker ut som originalen, men presentasjonen er ren og pen, musikken er sprettende lykkelig, og gameplayet er så glattpolert som overhodet mulig. Bubble Bobble på Commodore 64 er, ganske enkelt, det perfekte plattformspillet.
Commando
På åttitallet dukket det opp en haug av krigsspill der vi fikk rollen som en eller annen Rambo-inspirert muskelbundt, og måtte kjempe oss gjennom store miljøer sett ovenfra. Commando, som opprinnelig kom fra Japan, var et av de beste, og takket være en flott konvertering til Commodore 64 (og en av de mest populære låtene fra legendariske Rob Hubbard) ble det raskt en klassiker i Commodore 64-miljøet. Her lærte vi at kriger kan vinnes av enkeltpersoner, og at man enkelt kunne løpe bort fra fiendens kuler om man var rask nok.
Curse of the Azure Bonds
Det er umulig å skrive en artikkel om de beste spillene til Commodore 64 uten å inkludere et rollespill fra SSI – selskapet som hadde lisensen til å produsere spill basert på Dungeons & Dragons. Curse of the Azure Bonds er kanskje det beste Dungeons & Dragons-rollespillet på plattformen, og er et episk eventyr hvor det endelige målet er å overvinne onde Tyranthraxus (ærlig talt, hvis man kaller ungen sin for Tyranthraxus bør man nesten forvente at det går litt galt med stakkaren). Spillet var SSIs andre Gold Box-spill, og var etterfølgeren til det minst like kjente Pool of Radiance.
Dan Dare: Pilot of the Future
Den engelske tegneseriehelten Dan Dare fikk en hel spilltrilogi på Commodore 64. Pilot of the Future var det første spillet hans, og var et actioneventyr der du måtte infiltrere basen til det onde romvesenet Mekon og, vel, redde verden. Spillet hadde en svært vellykket tegneseriepresentasjon, og et interessant gameplay som kombinerte enkel oppgaveløsning med utforskning og action. Og hvem kan forresten glemme Dans ultrasøte kjæledyr, Stripey?
Deflektor
Det er overraskende lett å glemme de mange små hjernetrimspillene når man ser tilbake på tiden med Commodore 64, på tross av at vi koste oss med dem i time etter time. Og det er synd, for ofte er det slike spill som har tålt tidens tann best. Deflektor er et godt eksempel på dette – et intelligent og variert spill som engasjerer like mye i dag som det gjorde da det ble lansert for over tjue år siden. Her må du manipulere ulike speil for å lede lysstråler rundt på spillbrettet.
Donald Duck
Donald Duck var et av de tidligste pedagogiske barnespillene som faktisk holdt en høy kvalitet, og det er fortsatt et av de hyggeligste. Her måtte du, som Donald Duck, prøve deg i en rekke ulike yrker for å tjene penger til å bygge en lekeplass for barna i Andeby. Blant annet måtte du ta ansvaret for at togene kom dit de skulle, laste bagasje på byens flyplass og pakke grønnsaker fra de lokale bøndene. Etterpå måtte du kjøpe leker og plassere dem ut i lekeplassen, før du kunne leke med dem som Ole, Dole og Doffen.
Dropzone
Tidlig på åttitallet var Defender en stor suksess i spillehallene, og fikk mange kloner på hjemmeplattformene. Dropzone var en av disse, men å avfeie dette herlige skytespillet som en enkel Defender-klone ville være urettferdig. Her spilte du en astronaut som måtte beskytte en gruppe figurer på bakken mot romvesener som ønsket å bortføre dem (slik romvesener liker å gjøre). I tillegg til å skyte romvesenene i fillebiter måtte du eskortere vitenskapmennene til en base, hvor de var trygge mot angriperne. Dropzone var utfordrende og ekstremt vanedannende.
Elite
Få ord beskriver Elite bedre enn «vanvittig». Dette romskipspillet rommet en hel galakse full av planeter, pirater og handelsstasjoner, og gav deg totalt frie tøyler. Ville du tjene til livets opphold som handelsreisende, pirat eller lovmann? Du kunne gjøre hva du ville. Elite skapte en hel sjanger, og var et av historiens mest banebrytende spill i forhold til det å skape en åpen, levende verden hvor spilleren fikk total frihet.
Entombed
Entombed var kanskje det beste Commodore 64-spillet fra Rare (da kjent som Ultimate Play the Game). Her befinner du deg fanget i en eldgammel egyptisk grav, full av feller og ekle vesener som ikke har fått mat på tusenvis av år. For å gjøre det hele enda mer komplisert, er det en begrenset mengde oksygen i hvert rom, noe som hele tiden tvinger deg til å gå videre. Dette er naturligvis lettere sagt enn gjort, for noen av nøttene og situasjonene i dette spillet er hårreisende vanskelige.
First Samurai
Amiga-klassikeren First Samurai gjorde en overraskende god figur på Commodore 64. Dette var et action/plattformspill der du ledet en samurai gjennom store og fargerike miljøer, og det ultimate målet var å drepe en grufull demon. Denne demonen hadde selvsagt en hel hær av monstre som gjorde sitt for å forsure tilværelsen din. Ved hjelp av slag og spark, og et hendig samuraisverd, var det ingen umulighet å overvinne dem, men lett var det naturligvis heller ikke.
Ghostbusters
Hvem skal du ringe hvis det dukker et spøkelse opp i skapet ditt? Ghostbusters, selvsagt. Det offisielle Ghostbusters-spillet viste seg etter hvert å være et rimelig atypisk eksempel på et lisensbasert spill – det er nemlig et skikkelig kvalitetsspill. Her må du utstyre spøkelsesjegerne dine, kjøre rundt i New York og fange spøkelser der de dukker opp for å skape trøbbel. Kan du redde byen fra den gigantiske og destruktive marshmallow-mannen?
Great Giana Sisters
Utviklerne av Great Giana Sisters ser ut til å ha hatt ett spørsmål i hodet under produksjonen av dette herlige plattformspillet: Hvor tett opp til Super Mario Bros kan du komme uten å bli saksøkt av Nintendo? Ikke like tett som Giana Sisters, er svaret – de ble nemlig saksøkt, og spillet ble trukket tilbake fra markedet etter kort tid. Uansett hvordan man ser på utviklernes frekke kopiering av den italienske rørleggeren, er Giana Sisters et glitrende spill, som sørget for at de heldige Commodore 64-eiere som fikk fatt i det (på lovlig eller kanskje helst ulovlig vis) slapp å være misunnelige på sine Nintendo-venner.
Hat Trick
Ishockeyspillet Hat Trick minner mest om en videreutvikling av Pong. Her kjempet to hockeyspillere mot hverandre, og måtte sikre at pucken havnet i målet på motsatt side av banen. Hvert lag hadde også sin egen keeper, som beveget seg opp og ned basert på hvilken retning utespilleren gikk i. Hat Trick er langt fra noen dyp ishockeysimulator, men et enkelt arkadespill som kun fokuserer på rask og vanedannende moro og lykkes ekstremt godt med det.
Head over Heels
Denne isometriske hjernetrimmeren er en udødelig klassiker i sjangeren, på tross av sin simple «Spectrum-grafikk» og et langsomt gameplay. Her måtte du hjelpe Head og Heels gjennom en serie rom, og kun ved å få de to figurene til å samarbeide kunne du overkomme de mange hindringene som lå i veien. Head kunne glidefly og skyte fiender, mens Heels kunne flytte rundt på ting han fant. Om Head stod på hodet til Heels, kunne de kombinere egenskapene sine. Er du ute etter et utfordrende og intelligent spill, er Head over Heels like moro i dag som det var i 1987.
Hero
Har du det som trengs for å være en helt? I Hero må du redde gruvearbeidere som sitter fast på bunnen av en serie farlige hulesystemer. Disse hulene er selvsagt fulle av forvokste innsekter, magma og andre farer, og i tillegg har det gått flere ras som du må sprenge deg gjennom ved hjelp av dynamitt. Du har begrenset energi, så du må hele tiden være så effektiv som mulig i forhold til hva du foretar deg. Hero leverer et uspektakulært men dypt tilfredsstillende gameplay der nøyaktighet og planlegging er nødvendig for å vinne.
Hyper Sports
Det er OL til sommeren, og hva passer vel egentlig bedre som oppvarming enn en god, gammel joystickdreper fra 80-tallet? Hyper Sports var Konamis første etterfølger til publikumssuksessen Track & Field, og lot deg spille en haug ulike sommeridretter. I motsetning til for eksempel Summer Games-spillene fikk du ikke velge hvilke idretter du ville spille, og måtte kvalifisere deg i hver idrett for å komme videre. Denne type spilldesign virker nok litt sært i dag, men var vanlig i spillhistoriens dunkle fortid. Hyper Sports er uansett et av da bedre spillene av sitt slag, og ble en slager på Commodore 64.
Impossible Mission
Den onde professoren Elvin Atombender truer med å ødelegge verden, og du er den eneste som kan stoppe ham. Som en hemmelig superagent har du infiltrert professorens underjordiske kompleks, og må lete deg gjennom de mange rommene i basen hans for å stoppe planene hans. Problemet er at rommene bevoktes av farlige roboter, som alle har sin egen måte å oppføre seg på. Impossible Mission står fortsatt frem som en utrolig veldesignet og intelligent blanding av action, plattform og hjernetrim, og er av de største klassikerne på Commodore 64. Bli en stund, bli for alltid!
Invade-a-Load
Hva gjør denne vesle Space Invaders-klonen i en liste over de beste spillene på Commodore 64? Vel, Invade-a-Load er kanskje ikke et av de beste spillene til Commodore 64, men det er et av de mest interessante. Det er et kjent faktum at spill tok lang tid å laste inn på Commodore 64, spesielt om man brukte kassettspiller. Så hva skulle man ta seg til i ventetiden? Mange spill gav oss et bilde og litt musikk som vi kunne kose oss med, men noen gikk enda lengre. De gav oss et helt spill – Invade-a-Load.
Kikstart II
Kikstart II, fra folkene som senere skulle lage de populære Lotus-spillene på Amiga, er et enkelt, sideskrollende motorsykkelspill. Konseptet minner litt om det vi finner i Redlynx Trials 2 SE (og mange andre slike spill), og det hele handler om å navigere seg gjennom en rekke baner fulle av hindringer, helst raskere enn motstanderen din. Kikstart II hadde ikke bare en haug innebygde baner (som det tok lang tid å lære seg), men leverte også et redigeringsverktøy slik at vi kunne lage våre egne.
Legend of Blacksilver
Dette er ikke et av de mest kjente rollespillene på Commodore 64, men det er definitivt et av de beste. Legend of Blacksilver leverte et episk eventyr hvor du fikk utforske et helt kontinent, og total frihet til å gjøre det du ville. I tillegg hadde det herlig grafikk (i motsetning til mange av sine sjangerkamerater) og massevis av morsomme minispill. Dette var Commodore 64-tidens The Elder Scrolls IV: Oblivion.
Little Computer People
Da The Sims kom ut ble det mottatt som et revolusjonerende og nyskapende spill ulikt alt annet som hadde blitt lansert tidligere. Akkurat dette var imidlertid en sannhet med visse modifikasjoner. Ti år før The Sims kom nemlig Little Computer People, et sjarmerende interaktivt dukkehus der vi fikk stifte bekjentskap med vår egen vesle dataperson (og hunden hans). Mulighetene for interaksjon var mer begrensede enn i The Sims, men til gjengjeld var det mer fascinerende å rett og slett studere den virtuelle personen og gjøremålene hans.
Maniac Mansion
Du har kanskje ikke hørt om Maniac Mansion, men dette spillet er en bauta i eventyrspillenes utvikling. Det var det første eventyrspillet fra Lucasarts (og et av de tidligste pek-og-klikk-eventyrene overhodet), og innledet egenhendig pek-og-klikk-eventyrenes gullalder. I tillegg var det et glitrende, om enn litt vanskelig og til tider urettferdig, gåteeventyr i seg selv, med massevis av herlig humor.
Mayhem in Monsterland
Dette plattformspillet, som ble utgitt via postordre svært sent i det kommersielle livet til vår kjære brødboks, klarte faktisk å få poengsummen 100% i Commodore Format. Utviklerne benyttet seg av alt de hadde lært seg i løpet av en lang karriere med Commodore 64, og leverte et spill som fikk den vesle maskinen til å levere grafikk i særklasse – uten å svette. Gameplayet var dessuten svært glatt, og spillet hadde et morsomt konsept hvor man måtte gjennom to utgaver av samme brett, hver med unik grafikk og unike mål.
Miami Vice
Egentlig hører ikke Miami Vice hjemme i en liste over de beste spillene på Commodore 64. Det er rett og slett ikke moro nok å spille det seriøst. Men etter å ha kost meg med GTA IV er det likevel fristende å skrive noen ord om dette spillet, som kan sees på som en av GTA-seriens viktige forfedre. Her kjørte du rundt i en «levende» by, på jakt etter banditter som skjulte seg i de mange etablissementene byen huset. Det var nok ytterst få som faktisk fullførte Miami Vice, men på det enkle åttitallet var det underholdende å bare kjøre rundt i byen for moro skyld.
Monty on the Run
Muldvarpen Monty var en av de mest ikoniske spillfigurene på Commodore 64, og spilte i en serie vanskelige plattformspill. Det kanskje beste av disse er Monty on the Run, hvor du som vanlig måtte navigere Monty gjennom en serie livsfarlige skjermer. I ettertid vil man nok påpeke at spilldesignen var tidvis urettferdig og at spillet kunne være mer frustrerende enn det var moro, men slikt tenkte vi ikke på åttitallet. Sjansene var uansett store for at vi bare lastet inn spillet slik at vi kunne lytte til den herlige tittelmelodien – en av Rob Hubbards desidert beste låter.
Mutants
På åttitallet var det ikke helt uvanlig at utviklere lot kreativiteten løpe løpsk, og leverte spill vi ikke har sett maken til (verken før eller siden). Mutants er et slikt spill. Dette er i bunn og grunn et romskytespill der du reiser rundt i en serie merkelige miljøer på for å utrydde noen farlige mutanter, men med ekstremt fantasifulle brett (ofte med unike spillregler) og tidvis svært merkverdig presentasjon, ble Mutants et spill uten like.
Night Mission Pinball
Dette er et av de eldste spillene i denne listen (noe skjermbildet kanskje gir et lite hint om), men det regnes likevel som det beste kommersielle flipperspillet på Commodore 64. Her får vi bare ett brett, men dette er til gjengjeld godt designet, og har et gjennomført krigstema. De stemningsskapende lydeffektene passer dessuten godt til det som skjer på skjermen. Fysikken fungerer greit, men den er selvsagt alt for simpel etter dagens standard. Godt over 20 år etter at Night Mission Pinball kom ut ble det imidlertid sparket ubønnhørlig av flipperspilltronen – av en uoffisiell Commodore 64-versjon av Amiga-klassikeren Pinball Dreams.
Park Patrol
Spill blir knapt hyggeligere enn Park Patrol, hvor du spiller en parkvokter som må plukke søppel, redde svømmere med problemer og – selvsagt – passe på at ikke skogsmaurene stikker av med all maten din. Ved hjelp av en liten gummibåt kan du navigere deg raskt rundt i parken, men om du treffer en flytende tømmerstokk eller noe annet guffent i vannet, kan du raskt ende opp på elvens bunn. Park Patrol var enkel moro for hele familien, og tilbød god grafikk og superkoselig musikk.
Pitfall
Pitfall er nok en multiplattformklassiker fra Activision, som tidlig på åttitallet var kjent som en av spillindustriens mest kvalitetsbevisste utgivere. I Pitfall måtte du navigere deg gjennom en farlig jungel, slenge deg over krokodilleinfesterte innsjøer og generelt leke helt i ekte Indiana Jones-stil. I dag virker nok dette spillet latterlig enkelt, men tidlig på åttitallet gjorde det sterkt inntrykk på de som testet det.
Planetfall
Teksteventyrenes ubestridte mestre, Infocom, lagde spillene sine i et maskinvareuavhengig system som het Z-code, og kunne dermed raskt oversettes til nye plattformer. Listen over Infocom-klassikere til Commodore 64 er lang, og inneholder fantasytitler som Zork-trilogien og Enchanter-trilogien, science fiction-spill som The Hitchhikers Guide to the Galaxy, og alt fra skrekkspill (The Lurking Horror) til spionasjethrillere (Border Zone). Planetfall var et av de beste spillene deres, og er et fremtidsspill der du måtte redde en planet fra en grusom epidemi. Spillet inneholdt også en av historiens mest minneverdige bifigurer, roboten Floyd.
Project Firestart
Hvis du besøker et nytt sted, og det første du møter er et liket av et menneske som har klart å skrive «fare!» i sitt eget blod før det trakk sitt siste pust, vil jeg anta at du er smart nok til å snu. Det er ikke hovedpersonen i Project Firestart, et futuristisk grøsserspill fra Dynamix og Electronic Arts. Her måtte du finne ut hva som hadde skjedd på en forskningsstasjon der man hadde drevet genetiske eksperimenter, og det tok selvsagt ikke lang tid før livet ditt kom i stor fare. Project Firestart var stort, intelligent og skummelt, og staket ut en kurs som fortsatt følges i skrekksjangeren.
Raid on Bungeling Bay
Dette var The Sims-skaper Will Wrights første spill, og er et overraskende taktisk helikopterspill der du måtte angripe det militære produksjonssenteret til det mektige Bungeling Empire. Naturligvis var ikke bungelingerne særlig glade for det, og gjorde alt de kunne for å stoppe deg. En interessant sak er at Will Wright synes det å designe industriområdene i spillet var mye artigere enn krigselementet, noe som inspirerte ham til å skape Sim City – spillet som startet Maxis og Sim-revolusjonen.
Rally Speedway
Hvis du tester dette enkle bilspillet alene, er det lite som tilsier at det er verd å ta med i en oversikt over de beste spillene på Commodore 64. Men poenget med Rally Speedway er å spille sammen med en venn. Da blir det plutselig langt heftigere, med et Micro Machines-aktig gameplay hvor det gjelder å kjøre så raskt at motstanderen faller «ut» av skjermen. Rally Speedway var også et av de tidligste bilspillene som kom med et lettfattelig baneredigeringsverktøy, slik at spillerne kunne kjøre på egenproduserte baner.
Rick Dangerous
Lara Croft var ikke den første karismatiske eventyreren som ble kokt opp hos den britiske utvikleren Core Design. Før barmfagre Lara tok til å røve graver, hadde nemlig Indiana Jones-karikaturen Rick Dangerous gjort det samme i en årrekke. De to spillene hans var relativt enkle plattformspill med små hjernetrimelementer, der ett eneste feilsteg kunne bety døden. I dag ville vi nok raskt ha blitt frustrert over prøve-og-feile-fokuset i Rick Dangerous, men på åttitallet lot vi oss forføre. Vi var nok rett og slett barskere i den tiden.
Sanxion
Sanxion er enda et Commodore 64-spill som er like mye kjent for musikken (i dette tilfellet den fabelaktige låten som ble spilt mens spillet ble lastet inn) som selve spillbarheten, men heldigvis er spillet godt nok til at det fortjener populariteten. I bunn og grunn er Sanxion et sideskrollende skytespill der du kontrollerer et romskip og må skyte ned hundrevis av andre romskip, men det har den artige vrien at skjermen er todelt, og at du også får se romskipet ovenfra. Dette er mer en gimmick enn noe annet, men det gjorde likevel at Sanxion stakk seg ut i en overfylt sjanger.
Skate or Die
Om du ville være kul på åttitallet, måtte du ha Skate or Die på Commodore 64. Electronic Arts første rullebrettspill gav deg en samling heftige disipliner, som alle var velproduserte og vanedannende. Her hadde vi alt fra kappkjøring utfor bratte bakker til høydehopp og half-pipe. På den tiden var Electronic Arts langt mindre enn de er i dag, men til gjengjeld var EA-logoen et kjent kvalitetsstempel, og Skate or Die skuffet ingen. Flott grafikk, tøff musikk og et glatt gameplay gjorde dette spillet til en klassiker.
Space Taxi
Det viser seg veldig ofte at når man går tilbake til gamle spill, er det de som imponerte med grafikk og kompleksitet som viser seg å tåle tidens tann dårligst (noe som også gjelder mange av spillene i denne artikkelen). Space Taxi har aldri hatt mer enn et herlig gameplay og fantasifult nivådesign å skryte av, men disse egenskapene har til gjengjeld ikke falmet særlig mye med årene. Dette spillet var et todimensjonalt actionspill der du styrte en svevende taxi, og måtte fly passasjerer mellom ulike landingsplasser samtidig som du tok hensyn til tyngdekraftens lover og drivstoffslukende rakettmotorer.
Spy Hunter
Spy Hunter ble raskt en klassiker i arkadehallene, og selvsagt kom det en versjon til Commodore 64. Denne var kanskje litt enklere, grafisk sett, men det herlige gameplayet var intakt, og den minneverdige musikken (tittelmelodien til TV-serien Peter Gunn) var like kul på Commodore 64 som i originalspillet. I Spy Hunter spilte du en superspion, og måtte kjøre bilen din gjennom en vei full av terrorister. Senere fikk du også tilgang på en båt. Spillet leverte enkel arkademoro, og er fortsatt artig den dag i dag.
Spy vs. Spy
Spy vs. Spy (basert på tegneserien ved samme navn) er et av mange spill i denne listen som vitner om en kreativitet vi ikke ser alt for ofte i dagens spillmarked. Her måtte den hvite spionen og den svarte spionen konkurrere om å finne en viss mengde gjenstander på kortest mulig tid, samtidig som de prøvde å sabotere motstanderens spill ved å sette opp feller. Takket være delt skjerm kunne to mennesker spille samtidig, men hvis du ikke hadde venner kunne du spille mot datamaskinen.
Summer Games
Dette var det første av Epyx sine populære sportsspill, og er fortsatt et av de beste. Her kunne en gjeng venner konkurrere i syv typiske OL-disipliner, inkludert stavhopp, leirdueskyting og stuping. Disiplinene var enkle nok til at man raskt lærte kontrollene å kjenne, samtidig som de hadde nok dybde til at de fortsatte å være underholdende etter mange gjennomspillinger. Etterfølgeren leverte mer av det samme, med disipliner som kayak, fekting, tresteg og spydkast. Spillet var muligens enda bedre enn forgjengeren, og om du hadde begge kunne de kombineres i én gigantisk OL-pakke.
Tau Ceti
Tau Ceti var et enormt romeventyr der du måtte finne ut hva som hadde skjedd med kolonistene på en fjern og ugjestmild planet. Spillet skiltet med rask og god 3D-grafikk (selv om størrelsen på 3D-skjermen var svært liten), og lot deg utforske planetoverflaten på jakt etter spor. Samtidig måtte du forsvare deg mot roboter, som av en eller annen grunn ikke likte deg spesielt godt. Tau Ceti dukket først opp på ZK Spectrum, men Commodore 64-versjonen var overlegen på alle måter.
The Last Ninja
I ettertid er det ikke så lett å vite om det virkelig var det beinharde og ultranøyaktige gameplayet som gjorde Ninja-trilogien fra System 3 så populær, eller om man rett og slett ble blendet av den herlige isometriske grafikken og den heftige musikken. Uansett hva som er tilfelle, er det umulig å komme utenom The Last Ninja i en artikkel som dette. Her måtte du utforske en rekke omgivelser, bekjempe ondsinnede motstandere og løse gåter som en ekte ninja.
The Train: Escape to Normandy
The Train er et unikt og spennende krigsspill som virkelig fortjener en moderne utgave med god grafikk og lyd (noe det er langt fra alene om, selvsagt). Spillet gir deg rollen som en alliert soldat som må rømme fra tyskkontrollert territorium med et tog fullstappet av nazi-skatter. Spillet har elementer av togsimulator, strategi og skytespill, og leverer et variert gameplay med mange ulike og varierte sekvenser.
Thrust
Thrust er et av mange eksempler på billigspill som virkelig slo an på Commodore 64. Da spillet opprinnelig ble lansert kostet det 1,99 britiske pund, men de som kjøpte spillet fant raskt ut at det var verd mye mer. I Thrust styrer du et romskip som må navigere seg gjennom en serie brett for å finne og hente opp verdifulle kuler. Disse blir så hektet på en slags kabel, og må slepes ut fra hulesystemene. Det hele kompliseres av realistisk fysikk og farlige kanonstillinger, og resultatet er et uvanlig vanedannende spill hvor du må være ekstremt nøyaktig for å lykkes.
Turrican II
Turrican og Turrican II regnes som to av de aller beste actionspillene på Commodore 64. Her fikk vi lekker grafikk, gigantiske verdener og flott musikk, samt et herlig gameplay med action, plattformhopping, utforskning og massevis av tøffe sjefsfiender. Om du har lyst til å se hva talentfulle utviklere klarte å tyne ut av systemet, er begge Turrican-spillene obligatoriske (selv om Amiga-versjonene er enda bedre – ta den, Commodore 64-fanboys!).
Uridium
I dette herlige romskytespillet måtte du ta knekken på en hel hær av gigantiske slagskip. Du kontrollerte et lite skip, og måtte fly over slagskipene og ta ut forsvarsmekanismene deres mens du hele tiden ble angrepet av fiendens jagere. Når forsvarssystemene var borte kunne du lande, og sprenge slagskipet til stjernestøv. Uridium hadde lekker grafikk, glatte animasjoner og et gameplay som belønnet millimeterpresisjon.
Way of the Exploding Fist
Dette kampspillet minner mye om International Karate-spillene (som kom omtrent samtidig), og er et karatespill hvor to figurer slåss mot hverandre ved hjelp av ekte karateangrep. Spillet gav poeng basert på hvor nøyaktige treffene var, og minnet nesten mer om en karatesimulator enn et kampspill av typen vi er vant med i dag. I tillegg til et godt og nyskapende gameplay leverte spillet flott grafikk og en artig minispill der du måtte overvinne eller unngå en sint okse.
Who Dares Wins 2
Commodore 64-versjonen av Commando ble vellykket nok til å regnes som en klassiker på plattformen, men den kanskje beste versjonen av spillet på Commodore 64 heter ironisk nok ikke Commando i det hele tatt. Who Dares Wins var en svært god Commando-klone som måtte trekkes tilbake etter at retten gav Elite (som stod for den offisielle versjonen) medhold i at det var for likt originalspillet. Utgiver Alligata hev seg imidlertid raskt rundt, og gav ut en Who Dares Wins 2, en modifisert utgave av spillet som var endret akkurat nok til at de ikke lenger var i strid med rettens kjennelse. Luringer.
Wizard of Wor
Arkadespillet Wizard of Wor minner litt om Pac-Man i utseende, men her er du ikke et forsvarsløst, pillespisende pizzatryne. I stedet er du en trollmann, som må drepe monstrene i labyrinten før de gjør det samme med deg. Wizard of Wor ser ikke akkurat lekkert ut, men det har et glatt og vanedannende gameplay, og Commodore 64-versjonen fungerer glimrende. Den var også kompatibel med en stemmesynthesizer som het Magic Speech, slik at den kunne «snakke» slik som arkadeversjonen.
World Games
World Games er en merkelig blanding av sporter og pseudo-sporter fra hele verden. Her får vi dra til Russland for å drive vektløfting, dra til Skottland for å kaste tømmerstokker og dra til Spania for å stupe utfor klipper ved sjøen, og det meste fungerer utmerket. Grafikken holder også et høyt nivå, med massevis av spenstige detaljer (slik som at vektløfteren din faller gjennom gulvet om du står for lenge). Som de andre sportsspillene fra Epyx, er World Games et spill som passer best i lag med andre.