I fremtiden finner vi kanskje ut at det er for mange av oss her på jordkloden, og at vi trenger nye steder å leve. Kanskje bestemmer vi oss for å kolonisere månen og lage et beboelig miljø på Mars, men i det lange løp holder det ikke med det lille solsystemet vårt. Nei, vi må reise til stjernene, hvor vi forhåpentligvis finner nye beboelige verdener som bare venter på å bli kolonisert. Men det er nok lurt å ta med seg våpen, for sikkerhets skyld. Det kan jo tenkes noen bor der ute allerede, og at de ikke har lyst på besøk. Slik er det i alle fall i Sword of the Stars, et turbasert strategispill hvor du får rollen som eneveldig hersker over et intergalaktisk imperium.

Ett skritt tilbake, to skritt frem?

Noen ganger kan det være en god idé å ta et par skritt tilbake, og gå videre i en litt annen retning. Det var det Kerberos gjorde da de startet utviklingen av Sword of the Stars. I stedet for å bygge videre på det fundamentet spill som Galactic Civilizations II har lagt, tok Kerberos frem en stor kniv og kuttet bort lag på lag av kompleksitet som sjangeren har skaffet seg i løpet av de senere årene. Når de hadde kvittet seg omtrent alt av diplomatiske forhandlinger og detaljstyring av planeter, jobbet de videre med det de satt igjen med: Romskipene og kampene mellom dem.

Sword of the Stars er fortsatt et typisk imperiebyggingsspill, med kolonisering, forskning, og så videre. Men fokuset er på krig, og alt det andre kan sees på som forberedelser for krigene dine. Koloniene fungerer som inntektsbringere og produksjonsfasiliteter, og jo flere, større og mer utviklede kolonier du har, jo større og mer avansert er hæren de kan opprettholde. De utvikler seg automatisk (du kan riktignok velge hvor stor del av inntektene deres du skal fokusere på produksjon av infrastruktur), og det eneste du trenger å bygge på dem er romskip og forsvarssatellitter.

Svevende festninger

Romskipene er det sentrale elementet i Sword of the Stars, og det hele begynner allerede på forskningsstadiet. Spillet kommer med et omfattende teknologitre hvor hver enkelt teknologi tilbyr noe nytt og unikt. Til å begynne med har du teknologi nok til å lage små romskip med pinglete våpen, som kun virker avskrekkende på de aller mest lettskremte romvesenene. For å ha noe å slå i bordet med når fienden kommer på besøk, må du forske.

Du kan forske på alt fra nye fremdriftssystemer til unike våpen - det teknologiske utvalget er kjempestort, og for å gjøre det ekstra spennende, er det alltid et element av tilfeldighet inne i bildet. I ett spill er kanskje ikke favoritt-teknologien din tilgjengelig, men i stedet får du noe annet som er minst like interessant. Etter hvert som du arbeider deg oppover teknologitreet låser du opp nye komponenter, og bevæpnet med disse beveger du deg inn i neste fase av våpenkappløpet: Skipsdesigneren.

Her lager du dine egne skip, ved hjelp av de komponentene du har til rådighet. Hvert skip består av tre hoveddeler – et frontparti, et midtparti og et haleparti. Hvert av disse kan skreddersys, og hvilke kombinasjoner du velger bestemmer hva slags egenskaper romskipet får og hvor mange (og hva slags) våpen det støtter. Noen ganger trenger du romskip som skal oppfylle helt spesielle roller, slik som reparasjoner av skadde skip i flåten eller gruvedrift på asteroider, og da velger du de relevante midtseksjonene.

Våpnene putter du også inn selv, og spillet har en drøss av dem, alle med unike egenskaper. Noen kan kun skytes rett frem (et potensielt problem hvis skipet er stort og tungt, og har problemer med å snu), andre har enorm rekkevidde men mangler kraft, mens andre igjen er skikkelig sterke, men omtrent like treffsikre som en innbytter i Tufte IL. Du får også ulike forsvarsmekanismer som fungerer godt mot spesifikke våpen, noe som kan være verd å huske på når du designer skip.

Etter at skipene er designet, må de bygges, og dette skjer selvsagt på planetene dine. Når du har bygget opp en liten flåte kan du bygge et kommandoskip slik at du får mulighet til å sette skipene i formasjoner og kontrollere flere skip i kamp. Slike kommandoskip designes som vanlige skip, og jo større det er, jo større mengde skip kan det kontrollere samtidig. Skipene i Sword of the Stars kommer i tre ulike størrelser, hver omtrent tre ganger så stor som den forrige.

Angriiip!

Alt det som har skjedd til nå er forberedelse til én ting, nemlig selve krigføringen. Når en av dine flåter møter en motstanders flåte, blir det kamp. Da får du spørsmål om du vil kontrollere handlingen selv, eller la datamaskinen ordne det. Velger du å selv ta kontroll hopper spillet fra stjernekartet til en tredimensjonal representasjon av solsystemet det kjempes om, og du får kontroll over skipene dine i sanntid. Dette fungerer omtrent som i et vanlig sanntidsstrategispill, og her kan du gi direkte ordre til skipene dine (enkeltvis eller i grupper) som de prøver å utføre etter beste evne.

Kampene er tidsbegrenset, og om ikke det er en klar vinner innen tiden er ute, ender det uavgjort. Da må du fortsette neste tur, med mindre du eller motstanderen bruker anledningen til å trekke seg tilbake. Takket være dette systemet får vi langvarige slag som kan vare mange turer, hvor hver side kommer inn med forsterkninger underveis før vinneren endelig er klar. Kampene i Sword of the Stars er ofte svært spennende, men de er dessverre ikke helt problemfrie.

Det er for eksempel ingen muligheter til å avslutte en kamp før tiden og la datamaskinen ordne resten. Den kunstige intelligensen kan også være litt svak (ingenting er så kjedelig som når det gigantiske hovedskipet ditt bestemmer seg for å åpne ild med alle våpenstillingene samtidig – og målet befinner seg på andre siden av et av dine egne skip), og brukergrensesnittet føles kronglete, i alle fall i starten. Interessant nok blir det bedre etter hvert, ikke bare fordi du lærer det å kjenne, men også fordi du kan forske på ulike teknologier som legger inn ny funksjonalitet i brukergrensesnittet.

Smårusk i maskineriet

Kampsekvensene er ikke de eneste stedene hvor Sword of the Stars sliter litt. Brukergrensesnittet kan ved flere anledninger være litt stressende (teknologitreet er for eksempel helt briljant designet, men det å navigere seg gjennom det er alt for tidkrevende), samtidig som spillet har en lei tendens til å skjule informasjon for deg. Etter en kamp skulle jeg for eksempel gjerne hatt en detaljert beskrivelse av hvilke skip jeg mistet, hvilke skip motstanderen mistet, og så videre, men det får jeg ikke. I stedet fortelles det hvor bare mange skip jeg mistet, og så må jeg selv studere flåten min for å se hva som eventuelt mangler.

Et annet problem har med design av nye skip å gjøre – det kan nemlig være litt vanskelig å se hvor godt skipene fungerer i praksis, før du faktisk sender dem i kamp mot fienden (og plutselig blir klar over kritiske problemer). En kampsimulator, slik vi finner i for eksempel Space Empires-spillene, hadde løst dette. Det hadde også vært veldig greit om det hadde vært mulig å oppgradere gamle skip til nyere modeller, etter som du som oftest får nye og bedre versjoner av eksisterende våpen og komponenter etter hvert.

Flott detaljrikdom

Sword of the Stars har faktisk ganske mange små problemer, og om jeg hadde vært gretten kunne jeg ha brukt mye mer plass på å kommentere dem. Det hadde imidlertid vært veldig urettferdig, for de aller fleste problemene er av typen du lærer deg å leve med etter litt tilvenning, samtidig som tingene Sword of the Stars gjør godt totalt overskygger de tingene det gjør dårlig. La det ikke være noe tvil om dette: Sword of the Stars er et herlig spill. Det er ikke så glattpolert som et større utviklingsbudsjett forhåpentligvis hadde gjort det, men det er (advarsel: trett klisjé følger) et spill med "hjartet på rette staden".

Takket være en litt mangelfull øvingsdel er det lett å få inntrykk av at Sword of the Stars er et i overkant enkelt spill, med få strategiske muligheter. Etter hvert som du spiller det skjønner du at det ikke er tilfelle – faktisk er den store strategiske og taktiske variasjonen en av spillets største fordeler. Det at du får total kontroll over skipene dine fra komponentene deres er på forskningsstadiet til skipene faktisk skyter løs på ondsinnede romvesener gir deg en mulighet til å utvikle skip med spesifikke kamptaktikker i bakhodet helt fra starten av.

En ting som vitner om utviklernes store kjærlighet til spillet sitt er de tilfeldige hendelsene som skjer underveis – de er både detaljerte og varierte, og betyr faktisk noe for hvordan spillet utvikler seg. Her har vi alt fra svermer av små, levende romuhyrer som reiser rundt og terroriserer planeter til ekstremt farlige "ting" (sensurert for å unngå spoilere) som kan forandre den strategiske situasjonen totalt om du ikke er forberedt. Forskning er også et risikofylt område, spesielt hvis du investerer mye penger i å få fortgang i prosessene - vitenskapsmenn kan gjøre feil de også, og når du for eksempel prøver å forske deg frem til et altutryddende biologisk våpen lønner det seg ikke å stresse dem.

Sword of the Stars er proppfullt med slike detaljer, og det som kan ramme deg kan også ramme motstanderne. Plutselig kan du for eksempel risikere at den hardeste motstanderen din har forsket seg frem til tenkende roboter, som så har gjort opprør i ekte Terminator-stil. Slikt kan du utnytte deg av (samtidig som du tar med deg en nyttig lærdom: Det er kanskje ikke så lurt å leke Gud, så hold deg unna KI-teknologier med mindre du er villig til å ta de potensielle konsekvensene). Disse "tilfeldige" hendelsene gir oss et spill hvor det alltid er noe nytt og spennende å oppleve.

Spillet kommer også med omfattende flerspillermuligheter over LAN og Internett, noe som er uvanlig i denne sjangeren. Dette fungerer godt, og kan være svært spennende med de riktige motstanderne og forutsetningene. Et potensielt problem, hvis det er mange spillere, er at man må vente på at andre spillere utkjemper kampene sine, noe som vanligvis tar flere minutter. Du kan riktignok gjøre litt mens du venter, men det kan likevel være en tålmodighetsprøve. I tillegg er Sword of the Stars et generelt tidkrevende spill, noe som kan være et problem om du ikke har mulighet til lange flerspillerøkter. Både dette og ventetidene mens motstanderne kjemper kan til en viss grad løses ved å velge små galakser og et lavt antall menneskelige spillere. Om du må hoppe ut av et halvferdig spill kan datamaskinen ta over for deg, enten for godt eller i en periode.

Konklusjon

Sword of the Stars bærer tydelig preg av at det er utviklet av et selskap som virkelig bryr seg om det de gjør. Det er friskt og nytenkende, og fullstappet av detaljer. Dessverre bærer det også et visst preg av å være et lavbudsjettsspill. Det har mange småproblemer (spesielt i forhold til brukergrensesnittet), elendig stemmeskuespill og billig musikk. Grafikken er heller ikke spesielt bemerkelsesverdig, men den er funksjonell og skipene til spillets fire raser er distinkte og kule. Spillets kompromissløse fokus på romskip og krigføring kan kanskje avskrekke noen, men samtidig fører det til at du får et imperium som er rimelig enkelt å håndtere selv når det har et titalls planeter. Liker du strategispill bør du kjøpe Sword of the Stars – det er ikke problemfritt, men det er fortsatt et herlig spill.