Annonse
I forrige uke listet jeg opp ti forlatte spillserier som jeg veldig gjerne kunne tenke meg å se etterfølgere til. Utvalget inkluderte Wing Commander, Ultima, Police Quest, Monkey Island og Might & Magic. Denne uken fortsetter jeg på samme måte, med ti nye serier. Som sagt forrige gang er det nok selvsagt noen som vil mene at det er best å la klassikerne hvile i fred, eller å fokusere på å skape nye spillserier for dagens marked, men jeg har forsøkt å begrunne valgene mine så godt jeg kan. Her finner du både kjente og litt mer ukjente serier, og listen er selvsagt rimelig subjektiv.
- Les også: Spillserier som bør gjenopplives (del 1)
Dungeon Keeper
Jeg aner ikke hvor mange grotter og fangehull jeg har utforsket i min tid som rollespiller. Men hvem er det egentlig som lager alle disse underjordiske kompleksene, og hvordan går de frem? Det var spørsmålet britiske Bullfrog ønsket å besvare med Dungeon Keeper.
Her spilte du en ond overherre som fikk ansvaret for å lage din egen underjordiske grotte. Om du var flink, ble den befolket av alt fra demoner til sadomasochistiske monsterdamer, som så beskyttet den mot vandrende helter på jakt etter gull og erfaringspoeng. Men selvfølgelig var du langt fra den eneste ondingen som likte grave huleganger, og det tok ikke lang tid før du kom i konflikt med andre.
Dungeon Keeper var, som Theme Park, Theme Hospital, Populous (nok en herlig serie jeg kunne likt å se mer til) og andre Bullfrog-klassikere et svært vanedannende og blankpolert strategispill, som også gav oss massevis av humor og mange unike funksjoner. Spillet fikk en etterfølger som stort sett bare gav oss mer av det samme, men med små og store forbedringer som gjorde spillopplevelsen litt glattere. Bullfrog jobbet også med et tredje Dungeon Keeper-spill, som skulle la oss krige på jordoverflaten (og ikke bare under), men dette ble kansellert omtrent samtidig med at studioet ble nedlagt av EA.
Sjansene for at vi får et nytt Dungeon Keeper er kanskje relativt små, men et asiatisk selskap er i ferd med å lage et Dungeon Keeper-basert MMO, så serien er ikke helt død. La oss håpe på det beste.
Elite/Frontier
Denne serien hører kanskje ikke helt hjemme i en artikkel som dette, fordi det snakkes jo støtt og stadig om at Frontier Developments jobber med et nytt spill (eller til og med to). Men det har nå gått tretten år siden forrige spill kom ut, og hvis ikke de får ræva i gir snart kan det hende jeg blir veldig utålmodig.
Det første Elite-spillet kom i 1984, og var et romskipspill der du fikk reise fritt rundt i en gigantisk galakse på jakt etter handelsmuligheter og andre måter å tjene penger på. Men livet som romhandelsmann var langt fra fredelig, takket være pirater, ufoer og andre uhumskheter. Etterfølgeren var enda større, og gjorde et seriøst forsøk på å simulere hele galaksen vår. Og ikke bare det, men hver eneste planet kunne landes på og studeres i detalj – mirakuløst, med tanke på at spillet faktisk fikk plass på 0,4 MB (Amiga-utgaven). First Encounters fortsatte å innovere, med langt mer detaljerte planeter og avansert 3D-grafikk. Dessverre ble det presset ut døra før det var ferdigutviklet, og kom også med mange «bugs».
Det er nok den enorme størrelsen til et slikt prosjekt som gjør det utfordrende å lage en etterfølger som ikke føles som et skritt tilbake. Men Elite-serien har alltid utnyttet seg kraftig av kodegenerert innhold, og i dag har vi såpass mye maskinkraft at mulighetene må sies å være nærmest uendelige – i alle fall for genier som David Braben (Frontier: Elite II var på 250 000 linjer med Assembly-kode, så mannen er enten et romvesen, en robot eller begge deler). For et lite glimt av hva som er mulig kan du ta en titt på det kommende Infinity Universe, et massivt flerspillerspill satt til et nærmest uendelig univers.
Gabriel Knight
Eventyrspillene om den ikke helt vellykkede forfatteren Gabriel Knight og hans hardtarbeidende og trofaste assistent Grace bød på spennende historier, intrikate og historiske mysterier og kalde grøss. Denne serien fikk tre spill totalt, og teknisk sett var de svært ulike hverandre.
Det første Gabriel Knight-spillet, Sins of the Fathers, foregikk i New Orleans, hvor Gabriel viklet seg inn i en guffen mordssak med voodoo-elementer. Spillet var et typisk pek-og-klikk-eventyr i samme stil som Sierras andre nittitallsspill. Etterfølgeren sendte Gabriel og Grace til Bayern i Tyskland, hvor det gikk rykter om varulver. Dette spillet benyttet seg av ekte video og skuespillere, og står fortsatt frem som det mest vellykkede FMV-spillet noensinne (og et av tidenes beste eventyrspill uansett teknologi). Treeren foregikk i Frankrike, og omhandlet hemmelige middelalderordener og gufne vampyrer. Denne gangen gikk utviklerne over til å bruke 3D-grafikk og direkte kontroll.
På tross av ulikhetene mellom spillene var det spesielt én ting som gikk igjen i alle utgivelsene, nemlig dype historier med paralleller til virkelige historiske hendelser. Spillskaper Jane Jensen hadde gjort sin research, og man kunne faktisk risikere å lære noe når man spilte disse spillene. Samtidig hadde de overnaturlige elementer som gav det hele en mystisk vri. Jane Jensen er snart tilbake med et nytt eventyrspill, nemlig Gray Matter, og hun har dessuten gjenfortalt deler av Gabriel Knight-historien i bokform. Men om Gabriel Knight IV ble kunngjort i morgen, hadde jeg likevel hylt av glede.
Lands of Lore
Westwood Studios kunne mer enn å lage sanntidsstrategispill. Skaperne av Command & Conquer, Dune II og, i praksis, hele den moderne RTS-sjangeren hadde et langt og variert rulleblad, med alt fra cyberpunkeventyr i Circuit's Edge til dragesimulatoren DragonStrike. En av deres mest populære serier var Lands of Lore.
Det første Lands of Lore-spillet var et relativt standard (men svært velprodusert og kritikerrost) førstepersons rollespill i samme stil som Eye of the Beholder (nok en klassisk Westwood-serie) og Dungeon Master. Handlingen foregikk i en original fantasyverden truet av den onde heksen Scotia. I mine øyne var imidlertid etterfølgeren mer interessant. Her spilte du Scotias sønn, og fikk fri navigering i 3D, store og flotte omgivelser og filmsekvenser med ekte skuespillere. Det tredje spillet brukte samme format som toeren, men med mer avansert grafikk.
En av de tingene jeg elsket med Lands of Lore-spillene var de unike og hemmelighetsfulle miljøene. Dette var rollespill som virkelig fokuserte på utforskning, og det kunne være svært utfordrende å finne ut hvordan man skulle nå ulike deler av spillmiljøene. Man kunne også påvirke dem ved hjelp av magi, og selv husker jeg hvordan jeg brukte magiske gnister for å tenne hver eneste fakkel jeg kom over, og dermed gjøre omgivelsene litt lysere og hyggeligere. Jeg er nok ikke den eneste som hadde satt stor pris på å få vende tilbake til Westwoods fantastiske verden én gang til, og med dagens teknologi kunne seriens interaktive miljøer blitt svært spennende å leke seg i.
Marathon
Lenge før Master Chief tok sine første skritt ut på den ringformede Halo-verdenen gjorde spillets skapere seg bemerket med en annen serie, nemlig Marathon. Dette var førstepersons skytespill primært utviklet for Macintosh-plattformen, til glede for Mac-eiere som var misunnelige på Windows-folk som i praksis «eide» denne sjangeren på nittitallet.
I tillegg til å levere et godt (om ikke akkurat bemerkelsesverdig) gameplay er det kanskje det store historiefokuset som gjør at Marathon-spillene skiller seg fra mange av sine likemenn på nittitallet. Mens Doom og Quake stort sett ignorerte alt som hadde med god historiefortelling å gjøre, skiltet disse spillene med historier som faktisk var interessante på egenhånd (selv om historien i det siste Marathon-spillet er litt vanskelig å følge). Spillene hadde også andre hyggelige elementer, som et stort fokus på utforskning, samt nøtter som blant annet gikk ut på å manipulere omgivelsene.
Etter den nærmest obskøne suksessen Bungie og Microsoft (som kjøpte Bungie mens Halo var under utvikling) hadde med Halo, har Bungie vært låst til Microsofts flaggskipserie i flere år. Men i fjor kom sjokknyheten om at Bungie hadde løsrevet seg fra Microsoft, noe som betyr at de nå står fritt til å lage helt Halo-frie spill. Det hadde vært ekstremt moro om de gav oss noe helt nytt, men nesten like artig kunne det vært om vi endelig fikk en fortsettelse på Marathon-sagaen.
Midwinter
I den forrige artikkelen tok vi med den ultraambisiøse Mercenary-serien, og denne gangen har vi en annen slik skjult perle, nemlig Midwinter-spillene (altså Midwinter og etterfølgeren Flames of Freedom). Midwinter blander førstepersons action med rollespill og strategi, og foregår på ei gigantisk øy med areal på cirka 410 000 kvadratkilometer (altså større enn Norge).
Øya står i fare for å bli overtatt av en ondsinnet diktator, og din jobb er å organisere og lede motstanden. Du må rekruttere agenter, dra ut på oppdrag og drive geriljakrig for å overvinne fienden. Som seg hør og bør finnes det flere måter å navigere seg rundt det enorme området på, og de to vanligste er å bruke snowmobil eller rett og slett enkle ski. Et interessant element er at menneskene du rekrutterer ikke bare har ulike egenskaper, men også kompliserte forhold seg i mellom. Hvis du rekrutterer kjæresten din (en sykesøster) kan du for eksempel ikke rekruttere en av spillets mest verdifulle personer (som er svært god til å fly hangglider), fordi han er misunnelig på forholdet deres.
Flames of Freedom fulgte i Midwinters fotspor og leverte store og åpne omgivelser, tonnevis av frihet, mengder av transportmidler (både båter, fly og landkjøretøy) og et variert gameplay. I dag er det kanskje spill som Boiling Point og det kommende White Gold som minner mest om denne en gang så populære serien, men det hadde vært herlig å få en offisiell etterfølger og nok en gang ta skiene fatt på øya Midwinter.
No One Lives Forever
Superspionen Cate Archer har alt. Hun er smart, hun er vakker, hun er ekspert på alle våpen og hun har alltid en kjapp replikk på lager. Hun er, rett og slett, en kvinnelig versjon av James Bond. Og hun er mye kulere enn Lara Croft. Så hvorfor er hun ikke like populær?
Det er det sannsynligvis ingen som vet. Det burde i alle fall ikke stå på spillene hennes. Begge er nemlig glitrende førstepersons skytespill som blant annet kan skilte med en svært intelligent blanding av action og sniking, med åpne oppdrag hvor du kunne velge hvordan du ville løse de ulike situasjonene. Noen foretrakk å snike seg forbi farene, andre likte å plaffe løs, mens andre igjen brukte en kombinasjon. Cate hadde dessuten en rekke James Bond-aktige dippedutter tilgjengelig, som kunne brukes ved behov.
I tillegg til et åpent og actionpreget gameplay, hadde No One Lives Forever-spillene også massevis av fantasifulle situasjoner og herlig humor. Her måtte du blant annet delta i en sverdkamp midt i en tornado og kjempe mot en dødelig, fransk gatekunstner. Slikt vil vi mer enn gjerne ha mer av, og slik jeg ser det er det på høy tid Monolith tar en ferie fra mer eller mindre vellykkede forsøk på å skremme vannet av oss med Fear og Condemned, og fokuserer på litt klassisk spionaction igjen.
Quest for Glory
For meg personlig er Quest for Glory-serien noe av det kjæreste spillverdenen har fått frem. Disse Sierra-klassikerne blandet rollespill, eventyr og litt action. I det første spillet ankom du den middelalderske landsbyen Spielburg uten annet enn litt lommerusk og et brennende ønske om å bli en helt, noe som egentlig passet ganske godt, for Spielburg hadde massevis av problemer.
Quest for Glory-spillene gjorde mye spennende. De leverte et ikke-lineært rollespillgameplay i eventyrspillformat, med massevis av sideoppgaver og muligheter. I tillegg hadde omtrent alle oppgavene flere forskjellige løsninger, noe selv dagens rolle- og eventyrspillutviklere sliter med. Rent personlig elsket jeg også rollespillsystemet, som rett og slett var bygd på det enkle faktum at øvelse gjør mester. Hver lille ting du foretok deg påvirket statistikken din på en eller annen måte, og det fungerte glimrende.
Quest for Glory-serien fikk fem spill, og noen var mer populære enn andre. Spesielt det siste spillet skapte delte meninger, noe som kanskje hiver vann på mølla til de som mener serien heller burde få hvile i fred. Men jeg er overbevist om at hvis man laget et nytt Quest for Glory-spill som var trofast mot seriens verdier men utnyttet seg av dagens teknologi, ville resultatet blitt veldig spennende. For meg ligger «det ideelle spillet» et sted i krysningspunktet mellom eventyrspill og rollespill, og denne serien er noe av det nærmeste vi har kommet så langt.
System Shock
Det er merkelig hvordan noen av tidenes beste og mest omtalte spill rett og slett ikke selger. Alle elsker System Shock-spillene, men det hindret dem ikke i å selge omtrent like godt som en grisemøkk på boks. Altså rimelig dårlig, antakeligvis.
I System Shock sitter du fast ombord på en romstasjon der noe har gått fryktelig, fryktelig galt. Datasystemet som har kontroll over romstasjonen, SHODAN, er nemlig en HAL-aktig psykopat som har gått fullstendig fra vettet, med det resultat at stasjonens innbyggere har blitt drept eller forvandlet til muterte monstre. System Shock leverte et intelligent gameplay i en intrikat 3D-verden (i seg selv unikt da spillet kom i 1994), hvor du fikk massevis av frihet til å løse de ulike situasjonene du havnet i som du ville. Etterfølgeren kom noen år etter, og leverte den samme flotte blandingen av førstepersons action, rollespill og gufne grøss, men oppgraderte grafikken og brukergrensesnittet til 1999-nivå.
Skaperne av System Shock 2 endte opp med å lage det relativt ferske storspillet BioShock, men i forhold til System Shock-spillene var BioShock på mange måter svært forenklet. Derfor hadde det smakt ekstra godt med en skikkelig System Shock-etterfølger, med det samme ambisjonsnivået som forgjengerne. System Shock-rettighetene eies i dag av Electronic Arts, som har ressurser nok til å lage den perfekte etterfølger. Men tør de investere i en spillserie som tilsynelatende ikke selger, eller har BioShock-suksessen vekket interessen hos nok spillere til at det faktisk kan lønne seg å forsøke seg på et System Shock 3?
Tex Murphy
Første gang vi stiftet bekjentskap med den uheldige privatdetektiven Tex Murphy og hans post-apokalyptiske cyberpunk-verden var i Mean Streets, et unikt eventyrspill hvor du måtte reise California rundt på jakt etter en forsvunnet vitenskapsmann. Det er imidlertid verken Mean Streets eller det neste Tex Murphy-spillet, Martian Memorandum, som er grunnen til at Tex Murphy får plass i denne artikkelen.
Grunnen er Under a Killing Moon, et førstepersons eventyrspill der du fritt fikk navigere deg rundt i tredimensjonale omgivelser. Da Under a Killing Moon kom ut var det vanvittig nyskapende, og snart 15 år etter representerer det fortsatt en type eventyrspill vi har fått alt for få av. Men det var ikke bare 3D-verdenen som gjorde spillet så herlig. Persongalleriet var også fabelaktig, og utviklerne brukte ekte skuespillere for å gi liv til figurene sine. Totalpakken var et svært minneverdig eventyr.
Tex Murphy fikk to nye spill (The Pandora Directive og Overseer) utviklerselskapet Access Software ble kjøpt av Microsoft. De kjøpte selskapet på grunn av de populære golfspillene i Links-serien, og hadde ingen interesse av Tex Murphy. Folkene bak Tex Murphy har flere ganger sagt at de gjerne kunne tenke seg å fortsette serien, men så lenge de ikke lenger eier rettighetene blir det ikke noe av. De har imidlertid nylig lansert et nytt spill, Three Cards to Midnight.
Da har vi i disse to artiklene vært gjennom 20 spennende spillserier som fortjener å få fortsettelser. Det er fortsatt mange aktuelle kandidater igjen, så dere skal ikke se bort i fra at det kan komme flere deler i denne artikkelserien i fremtiden.