16 år gamle UFC, Ultimate Fighting Championship, er noe så macho og mannevondt som et arrangement der voksne menn banker hverandre i en ring (eller et åttekantet bur om man skal være pedantisk) med et forholdsvis tynt regelverk i bakhånd. Det er rått, brutalt og har millioner av fans verden over. Her er det ikke slåsskjemper fra de samme grenene som møtes, men en salig blanding av boksere, brytere, jujitsu-utøvere og mye annet rart.

Denne Battle Royale-aktige konkurransen er naturligvis fryktelig spennende, og som en forholdsvis trofast tilhenger er det med glede jeg kan meddele at den seneste spilltolkningen slettes ikke gjør skam på den ekte versjonen.

Skap din egen mester

UFC 2009: Undisputed tilbyr et pent utvalg ulike spillmoduser, men det er ingen hemmelighet at det er karrieremodusen som er den mest spennende. Tanken å å gjenskape meg selv i pikselform (om enn med en tilsminket sixpack og en anelse større overarmer), stige i gradene og banke gørra ut av bamser som Brock Lesnar og Frank Mir gjør meg ikke rent lite yr.

Her slipper man heldigvis å dagdrømme seg svimete, for det er et avansert figurutviklingssverktøy som åpner hele karrieredelen. Før du tar fatt på denne delen av spillet bør du likevel frese gjennom den svært grundige og velforklarte treningsdelen som i det minste gir deg en liten anelse om hvordan du skal temme dette svært omfattende beistet av et spill.

Figurverktøyet lar deg skreddersy kamphanen din ned til ørsmå utseendemessige detaljer, men det er ikke et krav å bruke mer enn et par øyeblikk på å skape en utøver man kan si seg fornøyd med. Den viktigste avgjørelsen er til syvende og sist hvilke to kampstiler man velger og hvordan man distribuerer poengene i et ferdighetssystem. Når det kommer til kampstiler har man seks ulike valg, og man må velge en stil for stående kamp og en for bakkekamp. De ulike stilene er judo, bryting, brasiliansk jujitsu, kickboksing, boksing og thaiboksing. De tre førstnevnte er bakkestiler, de tre sistnevnte er stående stiler.

Når man er ferdig med å justere nesestørrelse, hårsveis og har valgt en passende kampstilkombinasjon må man disponere et begrenset antall poeng i ulike kategorier. Disse spenner fra hvor flink man er til å rive motstanderen i bakken til hvor ødeleggende spark man har. Disse kategoriene er mange i antallet, og det er her man skisserer styrkene og svakhetene til figuren man skal styre gjennom en lang og tung karriere. Det er heldigvis ingen krise om man bommer litt på ferdighetsdistribusjonen i forhold hvordan man ønsker å spille, for man får tilgang til et stort antall av disse poengene i løpet av spillet. I tillegg har man tre basisegenskaper – styrke, hurtighet og utholdenhet – som man også må disponere en andre poengkvote utover.

Disponér tiden selv

Sentrum i karrieredelen er en kalender hvor du selv disponerer tiden din, og hva du kan gjøre bestemmes av en utholdenhetsprosent. Har du energi til overs vil du kunne bruke den på enten sparring eller trening. Førstnevnte er en kortvarig slåsskamp mot en fastsatt partner hvor dine prestasjoner bestemmer hvor mange ferdighetspoeng du får. Sistnevnte styrker basisegenskapene dine, og det eneste du trenger å bestemme er hvor intensivt, og hvilken egenskap, du vil trene. Når energien er tom så må man ta seg en hviledag, og denne personlige prioriteringen fungerer godt. Systemet er kanskje en anelse enkelt og tilbyr få valg, men det føles i hvert fall belønnende og gir et inntrykk av at man utgjør en forskjell.

Med tiden vil man også kunne låse opp ulike arrangementer som man kan velge å ta del i. Disse kan være alt fra innspillingen av din egen instruksjonsvideo til en autografsignering på det lokale kjøpesenteret. Belønningen er «cred», statuspoeng som gir deg tilgang til nytt utstyr og nye sponsorer, og du må selv ta standpunkt til hvorvidt det er verdt å ofre trening for disse godene. Likheter med hvordan man må velge mellom cola og joggetur i virkeligheten, altså, selv om systemet i spillet kanskje er en anelse mer tilgivelig. Og i likhet med den uunngåelige joggeturen etter nyttårshelga har du her treningsleire hvor du kan styrke nivået i de valgte kampstilene dine om du presterer godt.

Resten av funksjonene i det nevnte hovedkvarteret er rimelig overfladiske og nok ment å forsterke innlevelsen. En av de er en e-postkasse hvor du stadig vekk får oppmuntrende beskjeder fra manageren din, rangeringsoppdateringer og en drøss med halvspam du egentlig blir rimelig irritert av med tiden. I tillegg har man tilgang til en liste over hvor du og andre slåssere ligger på rangeringslistene samt et premieskap som fylles opp etterhvert som blir tildelt trofeer for ting som kveldens beste knockout og et større antall seiere på rad.

Svært avansert

Kampene i seg selv er et lite mesterverk i UFC 2009: Undisputed, og kampsystemet her er sannsynligvis det mest avanserte jeg noensinne har opplevd i et slåssespill. Førsteinntrykket mitt var at slåssingen var absurd rotete, men etter hvert som jeg har fått noen timer på baken slår det meg at det heller er fantastisk fleksibelt. Alt du foretar deg har faktisk konsekvenser, og med en fantastisk mengde angrep og forsvarsteknikker til disposisjon skal du virkelig dedikere deg for å bli utlært i dette spillet. Da er det kanskje like greit at du også kan lykkes noenlunde med et begrenset antall teknikker i fingrene, selv om du kjapt blir avkledd av mer erfarne spillere.

Mye av grunnen til den imponerende fleksibiliteten til kampsystemet er hvordan det radikalt forandrer seg når du kommer på bakken. Stående kamp er mer en slags konkurranse om å kjenne på rekkevidden til motstanderen og dele ut kombinasjonsangrep når du ser en åpning. Dette tar en brå vending når du med eller uten vilje ender opp på bakken, og det hele bunner ut i en brytekonkurranse. Her må man alltid være fantastisk oppvakt og fleksibel, for det tar ikke lang tiden før motstanderen får grep om armen din og tyner leddet ditt så langt at du blir nødt til å gi opp. Kontrollene her er også veldig dynamiske og naturlige, og det kan egentlig ikke sammenlignes med noe jeg tidligere har opplevd i et slåssespill.

Noe av det mer åpenbare blant det som gjør kampsystemet så genialt er den enestående grafikken og detaljrikdommen. Figurmodellene er avanserte og livaktige, de svettedekte legemene til slåsserne glinser på svært realistisk vis og omgivelsene er identiske med de man ser på TV under en ordinær UFC-kamp. Treffer du Anderson Silva med ei slegge av et spark fra Cro Cop så fyker munnbeskytteren av gårde i en sky av spytt, og det tilfører kampene i dette spillet noe av den herlig brutale stemningen som preger det ekte arrangementet.

Dessverre har kampsystemet også noen mangler, og en av svakhetene er tempoet. Kampene kan tidvis ta seg opp og bli hissige slagutvekslinger, men slik de som regel utspiller seg ender de opp med å bli en anelse overstrategiske og nølende. Hvis man er to gode spillere som møter hverandre kan kampene også ta grundig lang tid, og det gjør at gleden ved å plukke opp spaken for en kjapp brudulje ikke alltid er til stede.

UFC 2009: Undisputed er forøvrig et spill som overlater lite til tilfeldighetene, og selv om du kan være heldig og blåse en kar til matta med et tungt rundspark så sørger dybden for at en nybegynner rett og slett føler seg helt naken mot en mer erfaren spiller. Dette er naturlige konsekvenser av at man utvikler en simulator fremfor et arkadespill, men de er viktige punkter å nevne for de som tror at man her får et ordinært slåssespill.

Gode muligheter

I tillegg til karrieremodusen har man andre morsomme spillvinklinger å bryne seg på. Muligheten til å slåss enkelkamper er selvfølgelig tilstede, og her kan man selvsagt velge om man vil slåss mot enten en venn eller maskinen. Felles for alle modusene unntatt karrieredelen er at man også kan ta kontroll over en av over 80 ulike UFC-helter fra virkeligheten, noe fans av konseptet utvilsomt setter pris på.

Den mest relevante modusen i forhold til å bruke de ekte slåsserne er nok «klassiske kamper», hvor du tar kontroll over seierherren i en av totalt tolv legendariske kamper fra virkeligheten. Oppfyller du de delmålene som er satt på forhånd så låser du opp høydepunktklipp fra den ekte kampen. I tillegg til disse to modusene finner man selvsagt også en nettdel hvor man kan slåss mot venner og fremmede med både egne og forutskapte figurer.

Noe av det som hjemsøker alle modusene er det forferdelige menysystemet, som med drøssevis av lasting og trege løsninger kan oppleves som et mareritt til tider. Uansett hva man foretar seg så skal det lagre fire-fem ulike ting, gjerne etter at du allerede har sett en lasteskjerm. Mest pinlig ble det rimelig tidlig i min første karriere da jeg skulle skifte shortssponsor for første gang. Jeg måtte gjennom minst ti ulike menyer for å komme til skjermen hvor jeg kan klistre et anonymt lite klistremerke på forsiden av kampantrekket mitt, og dette er noe utviklerne forventer at jeg skal gjøre hver eneste gang jeg låser opp en attraktiv sponsor.

Konklusjon

Når alt kommer til alt er UFC 2009: Undisputed et fantastisk og nyskapende slåssespill, hvor nydelig grafikk, et uhyre avansert kampsystem og en spennende karrieredel bør kunne holde både UFC-entusiaster og generelle tilhengere av slåssespill underholdt i lang tid. Til tross for det har det likevel sine mangler, og den største av disse er nok tilgjengeligheten. Tempoet og den umiddelbare spenningen i dette spillet er ikke til stede i like stor grad som hos mer lettbente slåssespill som for eksempel Tekken- og Street Fighter-seriene. I tillegg er menysystemet utrolig knotete og fjerner litt av det momentet som gjør det så morsomt å holde på med karrieredelen.

Er man på utkikk etter noe som er lett å plukke opp og lett å legge ifra seg så er det nok like greit å gå forbi dette spillet i hylla. Til det krever det for mye terping, øvelse og strategi til å kunne være interessant. Om man vil ha en dyp kampsimulator som tar konseptet sitt på alvor, derimot, burde dette være et selvskrevent kjøp.

UFC 2009: Undisputed er i salg for Xbox 360 og PlayStation 3.

Diskutér artikkelen i forumet