Onde krefter er i ferd med å ta over riket, og du er den eneste som kan stoppe dem. Vent, det ble litt feil. Det er jo du som leder de onde kreftene.

Jepp, det er på tide å leke ond hersker igjen, og sette ditt mørke preg på en fargerik Fable 2-parodi av en fantasiverden full av feite og dekadente romer-kloner, miljøgale hippie-alver og stokk dumme bønder som hentet ut fra en «historisk» Monty Python-film. Overlord II følger tett i forgjengerens slemme fotspor, og leverer et herlig «leke-ond»-spill med massevis av humor.

Muahahahahaa!

Det hele starter med at du er et lite barn, i den kalde vinterlandsbyen Nordberg. Uheldigvis er det ingen av de lokale innbyggerne som liker deg. De kaller deg heksegutt, og fryser deg ut av samfunnet. Kanskje det har noe med de mørke klærne og de lysende, gule øynene dine? Uansett hva som er grunnen finner du raskt noen som setter større pris på en slem liten gutt. Du blir nemlig oppdaget av noen gremlins-aktige smådjevler, som er overbevist om at du kan bli en god, ond leder. Sammen rømmer dere fra Nordberg, til et stort, underjordisk kompleks, hvor du sannsynligvis bruker resten av oppveksten på ond hersker-skole. Deretter er du klar for å hevne deg på alle, og ta over verden!

Det første målet på agendaen blir å ta over makten i Nordberg, noe du rett og slett gjør ved å skape så mye mye kaos og problemer som overhodet mulig. Verktøyet ditt er en personlig hær av smådjevler, som er langt farligere enn de ser ut. De følger etter deg over alt, og kan kontrolleres uavhengig av figuren din (enten ved hjelp av den ene stikka på håndkontrolleren eller ved hjelp av musen, avhengig av plattform og kontrollsystem).

Djevlene kommer i fire forskjellige fasonger. De brune djevlene, som du får tilgang til først, er ryggraden i arsenalet ditt. De har ingen særegenskaper, men er både sterke og hardføre, og dermed utmerkede fotsoldater. Røde djevler kan kaste ild på fienden, men er fysisk sett svært svake. De er med andre ord effektive på avstand, men ikke særlig gode når fienden kommer for nærme. Grønne smådjevler kan skjule seg i busker og kratt, og kaste seg over intetanende fiender for å dolke dem i ryggen. Blå smådjevler kan svømme, og har i tillegg den hendige egenskapen at de kan vekke døde kamerater til live igjen.

Djeveltaktikk

Smådjevlene kan deles opp i grupper, eller møljes sammen i én eneste stor haug. Noen ganger er førstnevnte lurt. Grønne djevler kan for eksempel plasseres i skjul, mens du bruker brune djevler for å lokke fiendene i klørne deres, og kanskje har en samling blå og røde djevler bak kamphandlingene, for artilleristøtte og eventuelle helbredelser. Andre ganger er det like greit å bare kjøre på med en stor styrke, og satse på at eventuelle blå djevler klarer å gjenopplive de som faller i kamp.

Ved å tilby fire forskjellige typer djevler, hver med unike egenskaper, gir spillet en viss taktisk dybde, og det er mulig å løse de ulike kampsituasjonene du havner i på svært elegante måter. Samtidig opplever jeg det ofte som litt stressete å kontrollere flere grupper smådjevler samtidig, og ender som oftest opp med enkle løsninger så lenge spillet ikke tvinger meg til noe annet. Merkelig nok tar det forresten veldig lang tid før du får tilgang på alle de forskjellige smådjevlene, noe som begrenser taktikkmulighetene i deler av spillet.

Underveis vil djevlene dine få erfaring og bli bedre til å slåss, samtidig som de vil plukke med seg våpen og rustninger som de finner på slagmarken. Dermed blir det raskt lurt å slutte å tenke på dem som kanonføde, og passe på at de overlever så lenge som mulig. Heldigvis er det nå mulig å gjenopplive døde smådjevler mellom oppdragene, slik at det ikke er like frustrerende å gå på tap som det var i forgjengeren. Da var det lett å la seg friste til å restarte hele oppdrag om man mistet noen av sine beste «menn», mens her har man et litt mer avslappet forhold til døden.

Å gjenopplive falne djevler koster imidlertid sjeler, og jo høyere nivå en død djevel har, jo flere sjeler koster det å gjenopplive ham. Sjelene, som du får fra falne fiender, fungerer også som reserve – om du skulle gå tom for en type sjeler, vil du ikke kunne tilkalle flere smådjevler av den typen før du får høstet flere. Dette kan til tider være litt problematisk. Du vil sannsynligvis alltid ha nok brune sjeler, men det kan lett bli få av de andre typene, og noen ganger er spillet laget slik at du må bruke en spesiell type djevel for å komme videre, så det lønner seg å være forsiktig.

Du kan selvsagt også slåss litt selv, som i et hvilket som helst tredjepersons actioneventyr, og underveis får du også mulighet til å oppgradere figuren og utstyret ditt slik at du kan gi smådjevlene støtte når det trengs. Generelt har Overlord II mengder av oppgraderingsmuligheter, så du føler hele tiden at ting går fremover med deg og det onde imperiet ditt. Du får til og med en dame (eller to) etter hvert, som stadig vil ha deg til å bruke massevis av de sårt opptjente/stjålne pengne dine på unyttige møbler og annet dekorativt tullball. Spillet er med andre ord ikke helt urealistisk.

Fargerik humor

Nivåene i spillet er interessante og spennende å spille gjennom, med fargerik grafikk, varierte mål og mange morsomme situasjoner. Samtidig er de ganske lineære, og det er aldri noe spørsmål om hva du bør gjøre. Sånn sett synes jeg Overlord II representerer et lite skritt tilbake i forhold til forgjengeren, som virket litt mer åpent og fantasifullt.

Gameplayet er likevel variert nok til at det holder seg friskt, takket være en rekke unike sjefsfiender, noen enkle gåteløsningssekvenser og muligheten til å ved ulike anledninger benytte seg av skip og katapulter. Spillet har også noen sekvenser der du får tre inn i kroppen til en av djevlene dine, for litt ekstra variasjon og sjansen til å se verden fra en litt annen (om enn langt mer sårbar) vinkel hvor fokuset ofte er på sniking og hjernetrim.

Skal man dømme Overlord II basert på spillbarhet alene, er det et godt, men langt fra spektakulært spill. Det er passe variert, passe utfordrende og passe intelligent, og er generelt velkonstruert uten å være direkte inspirert. Det som hever Overlord II til et minneverdig nivå er den humoristiske historien, de mange morsomme fiendene, de fiffige smådetaljene og, ikke minst, de djevelske undersåttene dine.

Djevlene er nemlig, for å si det mildt, herlige. De er som en gruppe barnehagebarn fra helvete, som løper rundt og ødelegger alt de kommer over, og de er en fornøyelse å kontrollere. Utviklerne hos Triumph Studios har lykkes ekstremt godt med å gi «sjel» til figurene, takket være fantastiske animasjoner og geniale ansiktsuttrykk. Det faktum at de plukker med seg alt fra kokekar til gnomeluer, og bruker disse som våpen og rustninger, gjør også at de unike djevlene i lille hæren din får et herlig særpreg.

Men djevlene er selvsagt langt fra de eneste humoristiske elementene som gjør dette spillet til en fryd for smilemusklene. Fiendene har jeg allerede nevnt – her kjemper du mot alt fra babyseler til smellfeite feer. Dialogene (skrevet av Rhianna Pratchett) er også herlige, og det samme er sangene som skrives om deg i løpet av spillet (stikk bort til spellemennene i tronsalen din for å høre dem).

Best med mus

Overlord II har også noen elementer som kunne vært bedre. Kontrollene fungerer helt greit, enten du velger å bruke mus og tastatur eller håndkontroller, men fungerer klart bedre med mus og tastatur. Med håndkontroller bruker du «kamerastikken» til å sende smådjevlene rundt med, noe som gjør det hele litt rotete. Det er ikke så ille at jeg vil trekke konsollversjonene i karakter, men merkbart nok til at jeg vil anbefale PC-versjonen hvis du har god nok maskin.

Uansett om du bruker mus og tastatur eller håndkontroller kan det tidvis være litt vanskelig å «låse» siktet på enkeltfiender og andre ting, slik at du ender opp med å sende smådjevlene dine til feil sted eller fiende. Og til slutt: Autolagresystemet kunne godt vært litt snillere. Det å putte to sjefskamper etter hverandre, uten lagring mellom dem, er for eksempel litt i overkant sadistisk.

Spillet har mulighet for flerspiller over nettet og ved hjelp av delt skjerm (utviklerne fortjener forresten skryt for å også tilby delt skjerm-flerspiller på PC-versjonen, noe de aller fleste ser ut til å droppe). Det største problemet til flerspillermodusen er egentlig at spillet selges med alt for få kart. Vi får faktisk bare fire stykker (to som kan spilles i samarbeidsmodus og to hvor spillerne må krige mot hverandre), og disse er heller ikke spesielt spennende. Lukter vi nedlastbart betalinnhold fremover?

Uansett er det helt klart samarbeidsbrettene som er mest interessante så langt, kanskje fordi kamp mellom to spillere ofte rett og slett belønner den som har flest smådjevler, og er over ganske fort. Når man samarbeider spiller man på en måte Overlord II slik det er laget for å spilles i utgangspunktet, bare med to spillere i stedet for én.

Konklusjon

Overlord II er en solid, underholdende sjangerblanding med mye humor og bunnsolid presentasjon. Det representerer ikke noe stort steg videre i forhold til forgjengeren, men byr på noen små nyheter som gjør at det likevel føles rimelig friskt. Om du likte forgjengeren er Overlord II med andre ord et temmelig sikkert kjøp. Hvis du ikke har erfaring med denne serien fra før, er det like greit å hoppe i det først som sist, for Overlord II er definitivt en av sommerens beste utgivelser så langt.

Spillet kommer i salg i morgen for Xbox 360, PlayStation 3 og PC. Versjonene ser ut til å være så godt som identiske med unntak av at man ikke kan bruke mus og tastatur på konsoll (gamepad kan man imidlertid bruke på PC). Jeg holder som nevnt en liten knapp på mus og tastatur i dette spillet, for best mulig kamerakontroll, men forskjellene er ikke så store at det går ut over karakterene. Wii-eiere kan forøvrig ta en titt på Overlord: Dark Legend.

Diskuter artikkelen i forumet