Overraskende vanedannende

Selv om jeg klokket inn mange timer med originalutgaven av Majesty, er jeg faktisk genuint overrasket over hvor godt spillkonseptet fungerer også i dag. På overflaten gir spillet deg en illusjon om at du nesten bare er en tilskuer, men jo mer du lærer, jo mer skjønner du at det er du som trekker i trådene, og at fantasiriket ditt er dødsdømt uten dine kløktige valg.

Alle spill blir bedre av å ha med en drage eller to.

Det er nettopp disse valgene som gjør spillet så appellerende. Du presenteres hele tiden for meningsfylte dilemmaer som du må ta stilling til. Du kan aldri gjøre alt du ønsker samtidig, og derfor må du prioritere. Oppdragene leverer dessuten stor taktisk og strategisk frihet, med mange måter å løse dem på.

Spillet klarer dermed å levere en herlig «bare fem minutter til»-følelse, som vi kjenner fra de beste spillene i sjangeren. Det er alltid noe å ta seg til, og et mål som må oppnås før du kan skru av. Og før du vet ordet av det, har de fem minuttene blitt til flere timer. Tiden flyr når man har det moro, og moro leverer Majesty 2 mye av.

Enspillerkampanjen inneholder ikke veldig mange oppdrag, men til gjengjeld er ikke dette et spill hvor du er ferdig med et oppdrag på en halvtime. Utenom disse får vi også en håndfull frittstående oppdrag, samt en flerspillermodus hvor to eller flere (opp til fire) majesteter får banke hverandre eller forsøke å oppnå visse mål før motstanderne. Uheldigvis har dette vært vrient å teste før lansering, men spillet støtter LAN-spill og nettspill (via GameSpy).

Kludder stopper nieren

Majesty 2 er likevel ikke fritt for frustrerende elementer. Jeg synes det å plassere ned bygninger er litt vel stress til tider, fordi de individuelle bygningene krever veldig mye plass. Dette er nok litt fordi de blir større etter som du oppgraderer dem, noe som tas med i beregningen når du skal bygge, men det er likevel litt irriterende når du føler du har mer enn nok ledig plass, men likevel ikke får bygge.

Snart et eks-tårn.

Heltene kan også irritere litt av og til, fordi de noen ganger oppfører seg veldig dumt. Trollmenn er for eksempel usedvanlig sårbare på nært hold. Da er det litt dumt at de ofte ser ut til å begå rituelt selvmord, ved å gå til kamp på nærkampspesialister. De er også veldig dyre, og lite er så irriterende som å ha punget ut for en trollmann, og så høre ham rope «I am meeelting!» ti sekunder senere. Det er også andre situasjoner hvor heltene ser ut til å ville gjøre absolutt alt annet enn det du ønsker, men i det store og hele oppfører likevel folkene dine seg relativt smart.

Et mer alvorlig problem, og det som hindrer spillet i å nå enda høyere på skalaen, er vanskelighetsgraden på nivåene. Den virker litt tilfeldig, og noen av dem er rett og slett ganske ubalanserte og i overkant vanskelige. I et senere oppdrag må vi for eksempel drepe et vandrende spøkelse. Vel, jeg fulgte oppdraget så godt jeg kunne, og prøvde å bygge opp et solid rike, men så dukket plutselig spøkelset uten forvarsel opp på trappen min og endte opp med å rasere alt jeg hadde. Dermed var alt jeg hadde gjort forgjeves.

Den høye vanskelighetsgraden er kanskje ikke så veldig overraskende, med tanke på at spillet er utviklet hos Ino-Co – selskapet bak Fantasy Wars og Elven Legacy. Men jeg synes likevel de har vippet over fra «utfordrende» til «frustrerende» ved litt for mange anledninger, og gjetter at de kommer til å gjøre omfattende endringer i balanseringen av visse brett etter hvert som spillernes tilbakemeldinger begynner å komme inn.

Vi bygger og bor.

Konklusjon

Majesty 2 kunne hatt godt av en litt mer balansert vanskelighetsgrad, men dette er i praksis også det eneste som hindrer spillet i å bli en virkelig klassiker. Saken er nemlig at det tilbyr time etter time med vanedannende moro og intelligente dilemmaer. Spillkonseptet i seg selv er også noe vi ikke har sett siden originalen kom ut, og det føles dermed som et veldig forfriskende i dagens strategimarked.

I tillegg er det noe utrolig koselig over dette spillet. Den eventyraktige og detaljerte grafikken og den fantastiske musikken skaper en flott stemning. I tillegg er humoren alltid tilstedeværende, enten det er de glitrende oppdragsbeskrivelsene eller smådetaljer under spillingen. Enten du er en tilhenger av originalspillet eller bare liker strategispill generelt, er Majesty 2 en av de hyggeligste opplevelsene 2009 har hatt å by på så langt.