Wet er historien om et av spillene som Activision Blizzard valgte å skrinlegge i løpet av det relativt harde økonomiåret 2008, men som fant seg et annet hjem og omsider fikk sin utgivelse. Tittelen henspeiler på en eufemisme hvor ordet «våt», peker på å få hendene fulle av blod. Det høres både brutalt og veldig voksent ut, og hvis det er noe man skal si om Wet, så er det at det i alle fall ikke er et spill som egner seg for barn.

Spillet starter forholdsvis rolig med at heltinnen Rubi Malone sitter på et tak og lytter til en gruppe menn som forhandler. Det blir fort klart at dette møtet ikke dreier seg om lønnsoppgjøret i stat og kommune, ettersom det hele ender med et sabla basketak som legger lista for både spillets navn og ferden videre.

En salig blanding

Wet er en slags blanding mellom John Woo, Quentin Tarantino og Tomb Raider. Rubi er et skikkelig rivjern av et kvinnfolk, og det eneste som skiller henne og The Bride i Kill Bill, er at Rubi ikke har et eneste feminint trekk bortsett fra det faktum at hun er født som hunkjønn.

Fra sin skraphaug en plass i Texas, tar hun på seg oppdrag som leiemorder for alle som måtte betale nok. Hun er god med det meste av verktøy som er konstruert for å drepe mennesker, og har ikke bein, men armeringsstål i nesen. Hun er definitivt den hardeste spillheltinnen som noen sinne har eksistert, og til tross for at hennes liv egentlig er en smule sørgelig, har hun sin sjarm.

Rubi passer svært godt inn i resten av spillets stil og tematikk. Rå og uforkledd vold går igjen som et stikkord, og spillet fungerer på det samme overdådige nivået som Tarantinos filmer når det kommer til akkurat dette. Det kan late til at utviklerteamets store idol er nettopp Quentin Tarantino, for spillet bruker mye av estetikken og formspråket til filmene hans.

To menn med hagle mot en kvinne med to pistoler - lett match!

Historien i Wet er nok ikke med når medaljene skal deles ut i den kategorien. Den er tidvis veldig forutsigbar, samtidig som den ikke klarer å etablere verken et ordentlig klimaks eller noen vendepunkter. Et av problemene her er at spillet har en lei tendens til å presentere hver bidige sjel som setter ansiktet sitt foran kameraet. Dette gjør at du som spiller introduseres til en hel haug figurer hvis vesentlighet for historien varierer som dag og natt. Videre fører dette til at hver person får relativt lite tid i rampelyset, det blir vanskelig å få en ordentlig forståelse av hvem de er, og du faller av i neste scene når fem nye personer blir introdusert.

Svinger seg i stanga

Rent spillmekanisk er Wet et tredjepersons actionspill hvor du styrer Rubi på omtrent samme måte som Lara Croft i Tomb Raider eller Altaïr i Assassin's Creed. Gjennom spillet vil du få tilgang til fem forskjellige våpen, og disse varierer fra en sylskarp katana til pistoler og armbrøst. Disse våpnene skal gjøre deg forstått hos hordene av fiender som du støter på, og drepingen er sammen med relativt lette akrobatiske gåter, selve hovedessensen i spillet.

På samme måte som i Tarantino og Woo sine filmer, klarer også Wet å vise hvorfor brutal og eksplisitt vold, helt ute av proporsjoner, gjør seg veldig godt på film og i spill. Det som spillet rent mekanisk gjør bra, er at det belønner deg for å drepe fiendene dine ved hjelp av spektakulære metoder. Når du møter kanonføden kan du ved hjelp av å holde inne en knapp, gå i en «bullet-time»-modus a'la Max Payne eller Stranglehold, hvor tiden går saktere. Denne modusen entrer du hvis du utnytter dine akrobatiske ferdigheter som for eksempel å løpe langs veggene, skli langs bakken, hoppe fra stolpe til stolpe og så videre.

Rubi sier sjelden nei til en skikkelig grillfest.

Grunnen til at du vil gjøre dette er først og fremst at det etter hvert blir nødvendig for å klare å ta unna for alle fiendene som stormer mot deg, men også for å samle poeng og å helbrede deg selv. Jo tøffere og mer fancy metoder du bruker for å gi dine motstandere sin etterlengtede søvn blant fiskene, jo mer poeng samler du. Hvis du i tillegg til dette klarer å finne en rytme og opprettholde koken i drepingen, vil du proporsjonalt med antall drap få flere poeng og en hurtigere regenerering av helsemåleren.

Prinsippet i dette fungerer veldig godt, og incentivene til å gjøre dette, skjuler tvangen på en god måte. Det er veldig mange visuelt flotte måter å ekspedere fiendene på, og dette gjør spillet morsomt å spille. Problemet er bare at de områdene der dette fungerer best, innlagte arenaer hvor du må kjempe for å stenge tilførselen av fiender, ikke utgjør størsteparten av spillet. På mange måter blir «transportetappene» mellom disse arenaene som å spille Skate uten å få lov til å utføre noen triks.

God oppgraderingsfunksjon

Poengene du samler kan brukes til å oppgradere Rubis akrobatiske ferdigheter, fysiske egenskaper eller de ulike våpnene, på samme måte som i for eksempel Devil May Cry-spillene. Dette er godt design som lar deg som spiller føle at Rubi utvikler seg underveis i spillet.

I noen få områder i løpet av spillet vil også Rubi gå inn i en spesiell sinnstilstand hvor angrepene hennes er sterkere, og det formelig velter fiender ut av alle egnede åpninger i hundre meters omkrets. Denne modusen presenteres i noir-stil med fargene rød, sort og hvit som de eneste på paletten. Her handler det om å få en høyest mulig lenke med nedlagte fiender før Rubi går ut av denne bekymringsverdige tilstanden. Drapene lenkes sammen på den måten at du må minimum ha ett drap innenfor et gitt tidsintervall for å opprettholde antall drepte på rad.

Akrobatikk er også en ganske sentral del av spillet, og du må hoppe mellom tak, over biler og så videre. Ved å trykke på venstre avtrykkerknapp kan man aktivere «Rubi vision», en slags lett-utgave av øye-hjernefunksjonen til Jason Bourne. Områder hvor du kan klamre deg fast og avansere fra markeres lett i rødt, og dette leder egentlig veien videre i spillet på en fin måte. Dette til tross, disse små fysiske prøvelsene inneholder ikke all verden av vanskelighetsgrad, og det er nok fingertrøbbel og dårlig design snarere enn vanskelighet som sørger for at du må prøve på nytt.

Gjør Rubi sur og hun ser rødt, bokstavelig talt.

Du vil gjennom spillet møte på en rekke slike prøve- og feile-scenarioer hvor det tilsynelatende er liten logikk i spilldesignet. Når det er sagt hurtiglagrer spillet ofte, så man må sjelden spille over store deler på nytt.

Skyt, hopp og lær

Nye våpen distribueres ut på passende tidspunkt i spillet, og hver gang Rubi får tilgang til et nytt våtromsverktøy, vil du få muligheten til å prøve ut disse i en hinderløype. Her settes dine akrobatiske ferdigheter på prøve, samtidig som du må skyte ned blinker raskt for å få fradrag på totaltiden din. Dette er morsomt, om enn ikke så givende. Likevel er det et fint avbrekk som lar deg stresse ned fra den daglige hoderullingen.

Wet sliter ikke med å vise frem variasjon. Tilfredsstillende kampscener, et godt oppgraderingssystem og et helt greit plattformelement er tre av faktorene som trekker spillet i positiv retning. Når det er sagt, dette er ikke et spill som kommer uten sin del negative sider.

Akkurat da man trodde at man hadde sett hva dette spillet går ut på, kaster utviklerne deg ut på noe helt annet. En av disse noe merkelige situasjonene oppstår på et oppdrag hvor du befinner deg på et fly som tar skade, sprekker opp og går mot bakken i biter. Rubi ser en fallskjerm på en løs dør som faller mot bakken, og din jobb er å styre henne trygt frem til denne fallskjermen.

Animasjoner og realisme er ikke blandt WETs sterkeste sider.

Dette brettet er et av de mest frustrerende jeg har spilt på veldig mange år. Det er helt koblet fra alle ferdigheter du har tilegnet deg opp gjennom spillet, og baserer seg helt og holdent på memorisering og et tredvetalls ganger med prøving og feiling. I det du styrer Rubi nedover mot fallskjermen flyr du forbi en rekke ødelagte deler fra flyet, og nøkkelen er å styre seg forbi disse. Det er noe feil med både geometrien og den fysiske logikken i dette brettet, for det er tilnærmet umulig å komme seg helskinnet forbi enkelte av delene uten at du vet eksakt hvor i skjermbildet du skal ligge. Dette fremstår som ekstremt dårlig design, og det er skremmende å se at utviklerne har valgt å la dette brettet passere en kvalitetsjekk.

Banalt designvalg

Et annet irritasjonsmoment er bruken av såkalte «quick time events», hvor man får beskjed på skjermen om å trykke på en knapp, og har en gitt tid på å reagerere på det. Jeg har nok tidligere uttrykt min misnøye med disse. «Quick time events» er dårlig spilldesign i 90 % av tilfellene jeg har sett, og utviklere bør ha vett nok til å velge bort dette.

Det er spesielt to negative aspekter som dukker opp rundt bruken av disse i Wet. Når et spill fokuserer så hardt på den visuelle siden ved å eksplisitt vise svært brutal vold, er det litt dumt å passivisere spilleren ved å tvinge han til å stirre på et lite punkt på skjermen for å få vite hvilken knapp man skal trykke på som den neste, når han egentlig burde ha fulgt med det som skjer på skjermen. Et annet, men like treffende ankepunkt, er at flere av spillets store oppgjør avgjøres ved hjelp av denne typen design. Dette gjør at du blir snytt for muligheten til å bruke det spillet har lært deg på de virkelig harde fiendene.

Et kodak-øyeblikk for alle andre enn herren i motivet.

Lite grafisk eleganse

Wet er heller ikke helt optimalt når det kommer til den grafiske siden. Positivt skal det nevnes at det har sin egen visuelle stil, og utviklerne behersker filmspråket ganske godt. Små digresjoner i form av gamle amerikanske reklamefilmer mellom de ulike brettene forsterker spillets grad av galskap, og gir det et morsomt og lite selvhøytidelig tilsnitt. Spillet varierer også fint med miljøer og arkitektur fra steder som Hong Kong, Texas og London.

På den andre siden er den tekniske siden ved grafikken fraløpt for lenge siden, og dette gjør at Wet ikke kan karakteriseres for å være spesielt pent. Utviklerne har også, i sin tilsynelatende store drøm om å lage en actionfilm, også valgt å gi kameraet et filter som lager små forstyrrelser som på gamle kinofilmer. Dette er typisk en idè som fungerer langt bedre på papiret enn i virkeligheten. Den «innlagte» bildestøyen er tidvis ubehagelig, samtidig som den heller ikke bidrar med noe.

Som i de fleste andre spill i denne sjangeren er også kameraet til tider litt kranglevorent. Jeg skal ærlig innrømme at jeg har sett det langt verre enn i Wet, men det hjelper ikke meg så langt når Rubi faller 40 meter rett ned i bakken fordi jeg ikke så hvor jeg ba henne hoppe.

Det er ikke veldig vanskelig å få assosiasjoner til The Bride i Kill Bill.

I en aldri så liten kontrast til det grafiske, står spillets lydside. Utviklerne har plukket ut et godt lydspor med flere genuint gode og passende sanger. Stemmeskuespillet utføres også av drevne skuespillere, og til tross for noe overspilling, gir dette spillets dialog en mer troverdig atmosfære. Lydeffektene kunne nok ha vært jobbet litt mer med, ettersom tidligere spill har vist oss at både sverd og skytevåpen kan høres bedre ut enn akkurat dette.

Konklusjon

Wet er et actionspill hvor utviklerne, i sin streben etter å tilnærme seg sitt store idol Quentin Tarantino, spaserer på en grense mellom film og spill, hvor de selv helst ønsket at de lagde førstnevnte. Spillet inneholder flere skjemmende og ganske stygge designsvakheter, samtidig som det heller ikke er særlig pent å se på.

Når det er sagt er Wet herlig lite selvhøytidelig og herlig lite realistisk, og nøkkelelementene som spillets kamp- og akrobatdel fungerer tilfredsstillende. Det tar alt et steg lengre bare for å gjøre det, og sammen med den svært brutale og eksplisitte volden, gjør det at spillet inneholder en nokså god spillbarhet for de som måtte være interessert i slikt.