Mange har et litt ambivalent forhold til oppfølgere. På den ene siden er det ofte slik at disse spillene ikke er like gode som originalspillene, samtidig som de gjerne kan være et forsøk på å tjene penger på et kjent merkenavn. På den andre siden, er det mange spill som tilbyr glimrende og ofte unik underholdning, som man gjerne skulle fått mer av. I en serie artikler vil jeg nå ta for meg flere spill som jeg gjerne skulle likt å se oppfølgere til, og her er de første fem:

Richard Burns Rally

Rallysporten har inspirert noen av historiens beste bilspill, og for de simulatorfrelste er det én tittel som står hevet over resten: Richard Burns Rally. Dette var et ekstremt realistisk spill som ikke ofret noe som helst for massemarkedet. Her fikk vi et intenst gameplay der selv den minste feil kunne være fatal. Richard Burns Rally lot oss forstå hvorfor Petter Solberg måper som en raring når han kjører rally – du ender nemlig opp med å gjøre det samme selv. Konsentrerer du deg om noe annet enn kjøringen din, ryker du rett av veien.

Det er alt for lenge siden vi har fått et skikkelig rallyspill som ikke har fokusert mer på glitter og fjas enn ekte rallykjøring. Jeg så nylig en norsk spillanmelder beskrive WRC-sirkuset som «traust» - vel, det er ingen ting som er traust med å kjøre i langt over hundre kilometer i timen på veier vanlige førere helst overlater til traktorer og skogsbiler.

Det er noe helt eget med rallysporten. Alt foregår på veistrekninger som egentlig ikke er ment for racing, uten de millioner av sikkerhetstiltak man finner på ekte baner. Fokuset på etapper, og kunnskapen om at bilen du avslutter den første fartsetappen med er bilen du starter andre fartsetappe med (skader inkludert) gir også kjøringen et taktisk preg vi ikke finner alt for ofte. Derfor skuffer spill som Dirt 2 litt, i sin iver etter å droppe sportens særegenheter til fordel for «ekstremt» publikumsfrieri. Behovet for en ny rallysimulator har med andre ord aldri vært større enn den er nå.

Historien om Richard Burns Rally er tragisk, og sjansen for at vi noensinne får en oppfølger er minimal. Rallyføreren Richard Burns fikk nemlig en svulst i hjernen, og måtte forlate WRC-sirkuset før spillet hans i det hele tatt kom på markedet. Etter lang tids kamp mot kreften døde han i 2005. I tillegg ble utviklerne kjøpt opp av skandaleselskapet Gizmondo – kjent for sin fiasko-konsoll ved samme navn. Da Gizmondo gikk dukken, ble Warthog med i dragsuget. Og som om ikke det var nok, fusjonerte utgiveren SCi med Eidos, og droppet de fleste av de gamle seriene sine til fordel for Lara Croft og Agent 47.

Master of Magic

Civilization-serien er en av spillindustriens største suksesser, og selger fortsatt mye mer enn konvensjonell visdom hos de store utgiverne tilsier at et avansert, turbasert PC-strategispill bør selge. Derfor er det rart at såpass få andre utviklere har latt seg inspirere, og gitt oss deres egne tilnærminger til konseptet Sid Meier kom opp med i 1991. I PC-ens storhetstid på nittitallet fikk vi imidlertid noen gode forsøk, og et av de beste og mest unike var Master of Magic.

I Master of Magic tas Civilization-konseptet med til et fantasiunivers. Her må du bygge og utvikle byer, forske på teknologi og skape en hær for å forsvare riket ditt (og eventuelt utvide det på naboens bekostning), akkurat som i Civilization. Men du må også drive med magi, forsvare deg mot fantastiske monstre og forholde deg til en spillverden hvor like mye foregår under jorden som på overflaten.

Master of Magic tok alle de tingene som gjorde Civilization til en slager, og la til en haug spennende og fantasirike elementer som det kom opp med selv. Resultatet var ekstremt vanedannende, og et spill som hadde fortjent langt større suksess enn det fikk. Uheldigvis har det ikke tidenes skarpeste datamotstandere, så spillere som fortsatt koser seg med det som spillmekanisk sett er et av tidenes beste strategispill har sannsynligvis lært seg noen triks som gjør at utfordringen ikke er like stor lenger.

Det er med andre ord på tide med en oppfølger, men det får vi neppe. Atari eier rettighetene, og de har ikke brydd seg særlig mye med å benytte seg av sine IP-skatter fra åtti- og nittitallet (med unntak av regelmessige forsøk på å gjenopplive Alone in the Dark). Heldigvis har andre utviklere latt seg inspirere av Master of Magic. Modifikasjonen Fall from Heaven 2, for Civilization IV: Beyond the Sword, er et av de aller beste spillene jeg noensinne har spilt. Dessuten jobber Galactic Civilizations-skaper Stardock med Elemental: War of Magic, et turbasert strategispill de åpent har innrømmet at er inspirert av Master of Magic. Jeg gleder meg, og det bør du gjøre også.

Outcast

Actioneventyret Outcast har en spesiell plass i mange gameres hjerter. Dette åpen-verden-spillet var på mange måter forut for sin tid, og leverte i tillegg et unikt og fascinerende univers mange spillere forelsket seg hodestups i. I Outcast spiller du Cutter Slade, som har blitt transportert til en verden ved navn Adelpha. Her blir han mottatt som en Messias-figur av lokalbefolkningen, som lever i slaveri under en brutal hersker. Dermed ble forholdene lagt til rette for et minneverdig eventyr uten likestykke.

Outcast leverte en gigantisk og levende verden, full av spennende detaljer. Blant spillets nyvinninger fant vi et avansert system for kunstig intelligens, som gav ikke-spillende figurer en rekke sanser (som syn, hørsel, og så videre), som de brukte for å oppnå det de skulle. De kunne også dynamisk samarbeide med hverandre for å oppnå målene sine. Spillets grafikk fortjener også å nevnes – her brukte man ikke polygoner for å lage landskapene, slik man gjør i flesteparten av dagens spill, men en raycasting-motor som tillot detaljerte landskap med myke kurver (litt i stil med Voxel-landskapene i Comanche og Delta Force-spillene).

En oppfølger til Outcast var faktisk under utvikling, men utvikleren Appeal gikk konkurs under produksjonen, da de ikke fikk nok penger av utgiveren til å kunne fullføre prosjektet. Spillets skaper vendte tilbake til spillindustrien med et nytt studio, noen år senere, og kunngjorde det spennende prosjektet Totems (som hadde en del stilmessige likhetstrekk med Outcast). Uheldigvis gikk også dette prosjektet galt – studioet hans ble kjøpt av den tyske utgiveren 10tacle, som aldri klarte å tjene penger, og gikk konkurs med et brak. Totems ble kansellert og studioet ble stengt. En gruppe tilhengere av Outcast jobber visstnok med en Crysis-modifikasjon som heter open Outcast, men det er lenge siden vi har hørt noe fra den kanten.

The Lost Vikings

Hva gjorde superutvikleren Blizzard før Diablo og Warcraft? De lagde et søtt lite spill om tre vikinger som ble bortført av romvesener. The Lost Vikings er et todimensjonalt plattform/hjernetrimspill der du må hjelpe disse vikingene hjem igjen. Spillets nøkkelkonsept er at de tre figurene har svært ulike egenskaper, som du må utnytte deg av for å løse de mange intrikate utfordringene Blizzard (som på den tiden het Silicon & Synapse) kokte opp.

De tre vikingene er Erik the Swift, Baleog the Fierce og Olaf the Stout. Erik kan løpe raskt, hoppe og bane seg vei gjennom visse vegger. Baleog kan drepe fiender med sverdet eller pil-og-bue, og buen kan også brukes til å manipulere brytere på avstand. Olaf kan blokkere fiendenes slag og kuler med skjoldet sitt, bruke skjoldet som en hangglider, eller bøye seg ned og la Erik hoppe opp på skjoldet slik at han kan nå høyere områder.

The Lost Vikings leverer en serie svært underholdende og intelligente nivåer, fulle av sjarm og humor. Som vanlig med Blizzards spill er det svært blankpolert, og fungerer utmerket som underholdning også i dag. Spillet fikk faktisk en oppfølger, Norse by Northwest, men denne er ikke like kjent som originalen. I dag ser The Lost Vikings-serien ut til å være død, selv om vikingene selv lever i beste velgående, i Uldaman-grotten i World of Warcraft. Samtidig har tjenester som Xbox Live Arcade, Steam, PSN og Wiiware gjort det langt lettere å lansere retropregede spill enn det var for bare få år siden, så kanskje vi får et gjensyn med vikingene.

I mellomtiden kan du imidlertid prøve Trine, et morsomt plattform/hjernetrimspill som har hentet inspirasjon fra The Lost Vikings (selv om det på enkelte områder er svært annerledes).

Day of the Tentacle

Mange mener Day of the Tentacle er det beste eventyrspillet LucasArts noensinne lagde, noe som automatisk gjør det til et av de absolutt beste eventyrspillene gjennom tidene. Likevel har det aldri fått noen oppfølger.

I Day of the Tentacle har et ondt tentakkelmonster tatt kontroll over jordkloden. Spillet følger gjengen fra det tidlige LucasArts-spillet Maniac Mansion (det første spillet som brukte SCUMM-systemet), som må reise i tid og rom for å sette en stopper for tentakkelens onde planer. Underveis får vi servert en haug fantasifulle situasjoner, komiske dialoger, intrikate nøtter og tidsreise-relaterte paradokser. Day of the Tentacle er en virkelig perle av et eventyrspill.

Day of the Tentacle ble designet av Dave Grossman og Tim Schafer, to legendariske personer i spillindustrien. Grossman jobbet med en haug av eventyrspill hos LucasArts, og er i dag en av hovedmennene bak de episodebaserte Tales of Monkey Island-spillene. Schafer har også et langt LucasArts-rulleblad, og er kanskje mest kjent for det heftige motorsykkeleposet Full Throttle. Senere startet han Double Fine Productions, selskapet bak Psychonauts og Brütal Legend.

Jeg mistenker at Day of the Tentacle er et spill LucasArts kommer til å lage en nyversjon av, slik de gjorde med The Secret of Monkey Island i sommer. En fullverdig oppfølger er nok mer tvilsom, selv om Tales of Monkey Island-utviklerne har sagt at de gjerne tar utfordringen. Jeg krysser fingrene, men håper at eventuelle nye spill i serien ikke lages helt uten Tim Schafers hjelp.

Les også:

• Spill vi vil se igjen
• Spillserier som bør gjenopplives (del 1)
• Spillserier som bør gjenopplives (del 2)

I del 2 får du fem nye klassikere som fortjener oppfølgere.