Amerikanske Infinity Ward satte seg for alvor i respekt med fantastiske Call of Duty 4: Modern Warfare for rundt to år siden. Spillet har gått sin seiersgang på PlayStation 3 og Xbox 360 så vel som PC, og det er liten tvil om mange har ventet i spenning på oppfølgeren. Andre utgivere har ryddet kalenderen i frykt for å gi ut et spill samtidig med etterlengtede Modern Warfare 2, og det store hypemaskineriet til Activision har kjørt for fulle kluter i lang tid.

Derfor er derfor veldig godt å se at Infinity Ward har full forståelse for hva det er de driver med. Modern Warfare 2 innfrir.

Høypotent

For å fullt ut ha glede av Modern Warfare 2, er det som med forgjengeren viktig å møte spillet på dets egne premisser. Her får vi igjen en ganske omfattende konsultering med militære kilder i skildringen av krigslivet, men på tross av dette er det ikke spesielt realistisk.

Dette er nok en gang en hyllest til actionsjangeren, med et heseblesende, høyintensivt og ekstremt tempofylt gameplay. Spillet sluker deg og sender deg i en sentrifuge med skyting, eksplosjoner og annen militærerotikk, før det spytter deg ut i den virkelige verden igjen – som en svett og dvask spesialsofasoldat.

Call of Duty 4 hadde den egenskapen å suge all oppmerksomhet fra deg, og dette, sammen med en velkomponert spillmekanikk utgjør selve bærebjelken i spillet fra 2007. Det er derfor svært fornøyelig å konstatere at Infinity Ward ikke bare holder denne egenskapen i hevd, men raffinerer den ytterligere.

Tredelt

Call of Duty: Modern Warfare 2 er i sin grunnutforming et tredelt spill. Det splittes mellom å være et flerspillerspill på konkurransenivå, et flerspillerspill på hyggenivå og et actionfylt enspillerspill. Det som er enda bedre, er at det holder toppnivå som alle tre.

Spillets enspillerkampanje fortsetter der det forrige slapp, både stil,- utformings- og innholdsmessig. Handlingen er lagt til rett etter Call of Duty 4, og du spiller både som en soldat i den amerikanske hæren, og som kommandosoldat i den flernasjonale Task Force 141-enheten. På samme måte som i forgjengeren veksler oppdragene mellom disse enhetene underveis, og siden oppdragsartene er såpass forskjellige, føles kampanjen godt variert hele veien gjennom.

I spilluniversets sentrum står en konflikt mellom et ustabilt og ultranasjonalt Russland ledet av en gærningen Vladimir Makarov på den ene siden, med USA som en tungtveiende motstand på den andre. Til tross for at historien i Modern Warfare 2 aldri kommer til å få noen Oscarstatuett, er den troverdig og svært interessant innenfor spillenes verden.

Nedsabling av sivile

Infinity Ward tar tak i mange av den moderne verdens etiske utfordringer innenfor temaer som krigføring og terrorisme, og de formidler det på en interessant og god måte. Flere har nok allerede hørt at man som spiller får delta i grusomme og moralsk forkastelige handlinger som sjelden vises i spill.

Jeg ønsker ikke å sette utviklerne i gapestokk på grunn av dette, da det tjener spillet på en god måte og får frem ondskapen i det man kjemper mot. Dette kommer i rak motsetning til mange andre spill jeg har sett i år, hvor det fiktive konflikter og landområder ofte danner et litt upersonlig sentrum. Uten å avsløre for mye, kan jeg si at vi får et gjensyn med karer som Price, «Soap» og «Ghost», og at spillet tar oss med over hele verden, fra Brasil i vest til Kazaksthan og Russland i øst.

Spillet formelig oser av kvalitet, fra det øyeblikket spillet laster og musikken til Hans Zimmer strømmer gjennom høyttalerne, til du står plantet som skytter i en Humvee-kolonne i et tettbebygd område i Afghanistan. Kulene og granatene flagrer om ørene dine, og det føles nesten som om du spiller Generation Kill.

Kort, men svært fornøyelig

På det tekniske plan fungerer oppdragene som de alltid har gjort i Call of Duty-spillene. De er i sin oppbygning ekstremt lineære, og du følger mer eller mindre alltid med en gruppe andre soldater som leder veien. Du er aldri lederen for gruppen din, slik som i for eksempel Operation Flashpoint: Dragon Rising.

Det som ofte er problemet med slike spill, er at lineariteten i oppdragsstrukturen blir for synlig, noe som igjen fører til at spillet kan oppleves som monotont. Modern Warfare 2 slipper elegant unna dette, noe som tyder på at Infinity Ward har hørt på kritikken som ble rettet mot serien for noen år siden.

Ved hjelp av ekstremt høyt tempo og miljøer som er både flotte og interessante, føler du aldri at du sitter i en tvangstrøye. I tillegg er dine arbeidsoppgaver veldig varierte. Som oftest går det selvsagt i normale infanterioppdrag, men du får kjøre både snøscooter og lede «Predator»-missiler mot sine mål gjennom kampanjedelen.

Spillets enspillerdel er ikke spesielt lang, men jeg vil mye heller spille en kort og intensiv kampanje hvor jeg ikke kjeder meg ett sekund, enn en lang tidtrøyte med ensformige og halvkjedelige oppdrag. Jeg ville jo helst hatt i pose og sekk, men det er svært lenge siden vi så et skytespill som har en så stram og velsmakende enspillerdel som dette.

Spesialoppdrag

Spillets andre hoveddel, «Special Ops», er en velkommen nyhet. I denne modusen kan du enten spille alene eller med en kompis (lokalt eller over nett) gjennom en rekke små oppdrag med forskjellige struktur i jakten på stjerner. Hver av disse oppdragene gir maksimalt tre stjerner, og for å oppnå full pott må du ofte klare å overleve eller komme fra en posisjon til en annen innenfor en viss tidsfrist på tøffeste vanskelighetsgrad.

Etter hvert som du samler inn stjerner vil flere slike oppdrag låses opp, og for mennesker med samlemani kommer det nok til å bli en og annen gjennomspilling for å oppnå full pott. Det virkelig flotte med disse oppdragene, er den store variasjonen og muligheten til å gjennomføre disse med en venn.

«Special Ops»-oppdragene er ikke direkte knyttet til enspillerdelen, men tar for seg mange av de samme områdene. Et av de beste eksemplene er et oppdrag hvor den ene spilleren skal ta seg fra en posisjon til en annen i et område som kryr av fiender. Den andre spilleren skal hjelpe mannen på bakken gjennom sin rolle som skytter på et AC-130 Gunship.

Sammen må dere kommunisere for å lede ilden fra luften mest mulig effektivt, slik at soldaten på bakken ikke trenger å skyte seg gjennom for store mengder fiender. Det er svært tilfredsstillende å se eksplosivene dine regne ned på hans del av skjermen når dere spiller lokalt. En ting er å se eksplosjonene gjennom det termiske siktet i AC-130-flyet, men å se ødeleggelsene fra dine handlinger nede på bakken, får deg til å føle deg veldig mektig.

Jo flere vi er sammen

Skytespill som Operation Flashpoint og Borderlands har nylig vist oss hvor mye samarbeidsmodus i flerspiller kan ha å si for spillopplevelsen. Selv om det er synd at det ikke er noen samarbeidsmodus i spillets kampanjedel, veier mulighetene i «Special Ops» godt opp for dette med mange, godt varierte små oppdrag.

Enspillerdelen i Modern Warfare 2 slår de fleste andre skytespill paddeflate, men det er over nettet at spillet viser seg fra sin aller beste side. Etter at kampanjen er gjennomgått og stjernene i «Special Ops» er innsamlet, er det ut i den store verden man går for å vise hva man har lært.

Flerspillerdelen er bygd opp etter samme oppskrift som suksessen i Call of Duty 4: Modern Warfare. Du går gradvis opp i erfaringsnivå mens du spiller i en av de mange flerspillermodusene over Internett, og her viser spillet rollespilltakter.

Etter hvert som du nedlegger fiender og stiger i gradene, får du som i forgjengeren gradvis tilgang til mer materiell i form av våpen og utstyr, samt de ulike egenskapene («perks») man kan legge til soldaten sin. Systemet er flott bygd opp, og selv om man kanskje kan hevde at de som spiller mye her har en fordel over de som spiller mindre, får de som investerer litt tid i flerspillerdelen såpass mye igjen at det må ha presedens foran de mindre aktive.

Luker bort irritasjonsmomenter

Det er mange forskjellige moduser å velge, og disse låses opp etter hvert som man stiger i rang. Lag-mot-lag-kampen kan nok betegnes som den mest klassiske, og her har de gjort et aldri så lite sjakktrekk til det bedre.

Hvor mange har vel ikke irritert seg grønne over at man havner på en server full av klanspillere hvis man bare skal inn og skyte for å ha det moro en halvtimes tid? I Modern Warfare 2 er det to muligheter, hvor den ene lag-mot-lag-modusen tillater forhåndsoppsatte lag, mens den andre ikke gjør det. Dette gjør at alle som ikke har tid til å spille klankamp 24 timer i døgnet kan spille mot andre likesinnede, uten å møte en vegg av samtrente folk på motstanderlaget.

En annen svært velkommen, dog noe teknisk nyvinning, er automatisk serverbytte. Hvis den personen som har serveren av en eller annen grunn forlater spillet, slipper man å bli sendt ut i lobbyen for at noen andre skal overta. En annen spiller overtar serveren inne i selve spillet, i en prosess som gjør at spillets gang ikke må pauses mer enn rundt ti sekunder. Dette er godt design, og sørger for at det egentlig ikke er noe problem lengre om noen plutselig må forlate åstedet.

Det er kommet flere nyheter i våpen, utstyr og detaljer rundt din fremtreden i flerspiller. En av de mest markante er muligheten til å selv bestemme hvilke taktiske muligheter du skal få hvis du dreper et visst antall personer uten selv å vandre hen. Her kan man sette opp det meste fra flyangrep til ledede missiler, helikoptre og annet utstyr vi kjenner fra forgjengeren.

Teknisk ekstravaganse

Rent skytespillteknisk er det ikke noe spesielt å sette fingeren på i Modern Warfare 2. Mekanikken er finslepen med gode variasjoner mellom våpenklassene, hvor noen kaliber går gjennom ulike elementer i miljøene, mens andre ikke gjør det.

Det skal ikke lange tiden til i kuleregnet før man får med seg det velkomponerte og realistiske lydbildet spillet har. Det er kanskje litt vel nerdete, men våpnene har merkbart forskjellige lyder, og ekkoeffektene i mange av spillets områder er intet annet enn imponerende. Et slikt lydbilde gjør for eksempel sitt for at maskingevær får litt av den skremselseffekten de er designet til å gi. Du vil absolutt ikke stikke frem hodet når du hører at det brøler et par titalls meter unna deg.

Om ikke dette var nok er jo Hans Zimmer selve mannen å få tak i når heftig krigsmusikk skal lages. De mektige, klassiske musikkstykkene hans har preget mange Oscar-filmer, og hans bidrag setter en flott stemning i spillet. Det er videre svært lite å utsette på skuespillerprestasjonene, som stort sett spiller godt og hjelper på innlevelsen.

Ikke overdådig

Selv om det visuelle i spillet på ingen måte sliter med å holde tritt med resten, er det ikke det aller flotteste spillet på markedet rent teknisk. De ulike miljøene og nivåene har god detaljgrad og er som oftest merkbart forskjellige fra hverandre.

Dette med for like og monotone miljøer er feller som skytespill ofte faller i, noe vi senest så i Killzone 2 tidligere i år, hvor brettdesignet til tider var grusomt. I Modern Warfare 2 kommer du til å kjempe på de mest ugjestmilde plasser – fra tørre ørkenområder til iskalde fjellpass og vindfulle oljeplattformer.

På den andre siden er ikke alle områdene like visuelt storslagne som i for eksempel Uncharted-spillene, hvor man blir svært interessert i den tilsynelatende store og visuelt prangende verdenen man er en del av. Selv om Modern Warfare 2 på ingen måte skal skamme seg over verdensdesignet sitt, skulle jeg ønske at flere av områdene var hakket mer interessante, ettersom man opplever et lite sprik på dette punktet.

Feilfritt?

Call of Duty: Modern Warfare 2 har ingen åpenbare feil eller mangler. Hvis man likevel sammenligner det med en av sine argeste konkurrenter, Battlefield-spillene, har det lite å stille opp med på spesielt to punkter, og dette blir et aldri så lite savn når man har lært seg å leve med det.

I Modern Warfare 2 skal du i noen av oppdragene føre kjøretøy som snøscooter og R.I.B. (militær gummibåt). Her viser Infinity Ward at de ikke er i nærheten av sine svenske kollegaer når det kommer til interaktive kjøretøyers fysikk, for dette er ikke blant spillets lyseste øyeblikk. Når det er sagt så er dette en liten del av spillet, og fungerer egentlig bare som nok et ledd i å variere gameplayet.

Jeg hadde også ønsket meg litt mer skadeutsatte omgivelser, for tydeligere å se sporene av sine egne herjinger, slik som i for eksempel Battlefield: Bad Company. I flerspiller kan miljøene i Modern Warfare 2 bli litt vel statiske, men så er jo jeg også en evig sytepave.

Konklusjon

Call of Duty: Modern Warfare 2 er en glimrende etterfølger til et fantastisk spill. Det finner på ingen måte opp kruttet på nytt, men kommer med en bedre, mer interessant historiedel, en helt ny spillmodus i form av spesialoppdragene og en finjustert flerspillermekanikk.

Spillet har ingen utpregede feil, men når man allerede har fått så mye, skulle man for eksempel ønske at man også hadde samarbeidsmodus i kampanjedelen eller interaktive kjøretøy og miljøer som tar skade i flerspiller.

Spillet står uansett som en bauta av et skytespill i konsollverdenen. Infinity Ward viser fingeren til Treyarch, Bungie, Guerilla, Electronic Arts og alle andre tinnsoldatutviklere som har gitt verden en illusjon om at de lager gode konsollskytere. De viser at de hører hjemme helt i toppen, blant navn som DICE og Valve, når de nok en gang gir ut en perle av et skytespill, og med det setter en standard som det ser vanskelig ut å følge. Hvis du har den fjerneste interesse av skytespill er dette årets aller sikreste kjøp.

Merk: Anmeldelsen tar kun utgangspunkt i Xbox 360-versjonen. Vi kommer tilbake med vurdering av utgavene for PlayStation 3 og PC så snart vi har fått de fra Activision.