Mass Effect ble et av det siste tiårs aller beste rollespill da det kom ut i 2007, noe som er reflektert i vår kåring av topp 50: 2000-2009. Spillet var tuftet på en herlig historie, knallsolide dialoger og engasjerende kamper. Kommandør Shepard ble et spillikon nærmest over natta, og du kunne selv forme hvordan han (eventuelt henne) oppførte seg mot venner så vel som fiender. Du ble en del av en fremmed galakse, en galakse du følte deg hjemme i, en galakse du skulle redde fra sikker undergang.

Siden vi nå får et Mass Effect 2 er ingen bombe at det gikk bra i det første spillet. Men trusselen fra Reaper-rasen er ikke borte, den har bare forandret seg. Det samme har Shepard og hans forhold til tidligere venner og kolleger, alt er snudd på hodet i denne oppfølgeren. Jeg skal avsløre minimalt fra selve historien, den kan dere gleder dere til å oppleve selv, men premissene kan jeg si litt om.

Fantastisk åpning

Etter en glitrende og opprivende åpningssekvens, litt frem og tilbake, blir det klart at du nå jobber for/med en ny sjef – The Illusive Man, sjefen for «onde» Cerberus (en forskningsorganisasjon med menneskehetens interesser i sentrum). Ressursene er enorme, men det må de også være. Vår helt og hans venner skal nemlig på et livsfarlig oppdrag, et oppdrag fylt til randen av død og fordervelse. Slike oppgaver krever at man har med seg de aller beste på laget, og store deler av spiller består nettopp i det å finne nye kolleger.

Du får tips om disse fra The Illusive Man. Enkelte kjenner du fra før, noen er helt nye. Strukturen rundt rekrutteringen er helt klar, ett oppdrag går med til å finne dem og ett oppdrag går med på å låse en personlig floke for hver enkelt – slik at de blir skikkelig knyttet til deg.

De som spilte det første Mass Effect husker med gru at enkelte av sideoppdragene grenset til det tragikomiske. I oppfølgeren slipper du å saumfare planeter etter en ape som skiller seg ut fra alle andre aper. Denne gangen er de mer personlige oppgavene sidefyllet. De gir mer mening og det er motiverende å kunne jobbe for å løse problemer for dine nye venner.

Det er nemlig et sterkt persongalleri du etter hvert får rundt deg i Mass Effect 2, og flere av dem blir du faktisk knyttet til. Det krever at du snakker med kollegene dine, både mellom og under oppdrag. Da vokser e-kjærligheten (eventuelt e-hatet), og det er som i det første spillet ikke umulig at hygge i halmen blir konsekvensen av all pratingen. Du forholder deg i hvert fall aldri likegyldig til personene du har med deg, og det er en stor styrke.

Båndene du skaper til de interessante figurene er ikke bare for å få kos og klem, de har andre distinkte fordeler også. Som i Dragon Age: Origins får vennene dine bonusevner om du skaper et lojalitetsbånd til dem. Det betyr flere muligheter, og de blir sterkere og farligere i kampsituasjoner.

Meklingsmann

Med så mange sterke personligheter på laget er imidlertid konflikter uunngåelig, og her må du mekle. Da er det fort gjort at den ene parten mister sin lojalitet. Slike diskusjoner er meget spennende, og nok en gang får du et styrket forhold til de rundt deg. Du kan få enda vanskeligere valg også, slik som hvem som kan ofres for det felles gode, dette gir unike og triste øyeblikk om det angår en figur du bryr deg om.

Alt dette er selvsagt takket være dialogsystemet, som holder et minst like høyt nivå denne gangen som i det forrige spillet. Dialoghjulet gir deg som oftest rikelig med pratevalg, med bonusalternativer innimellom. Du kan jo spille som enten ridder på den hvite hest eller drittsekk i Mass Effect 2, og det reflekteres først og fremst når det snakkes. Avhengig av hva du sier samler du opp poeng i kategoriene Paragon (snill) og Renegade.

Når du har opparbeidet deg nok «erfaring» innen disse spesialfeltene låses det også opp nye dialogalternativer. Et eksempel her er at du kan trøste/støtte en fyr du snakker med, eller bare kjefte ham ut og opptre truende. Resultatet av slike samtaler kan gi radikalt forskjellige utfall.

Nytt i dette spillet er at du også kan utføre hurtighandlinger i samme bane. Under samtaler vil det dukke opp enten et Paragon- eller Renegade-symbol, og hvis du velger å trykke utføres en snill eller slem handling. Dette varierer fra å helbrede en skurk til å drepe samme fyr på spektakulært vis. Igjen, dette gir unike konsekvenser for deg og ditt oppdrag – i hvert fall på kort sikt. Dessuten bidrar sekvensene til å gi deg følelsen av å være slem eller snill, uten at det nødvendigvis gir langtrekkende ringvirkninger når det gjelder det overhengende oppdraget.

Så langt har likhetene med det første spillet vært ganske fremtredende, men Mass Effect 2 er faktisk et ganske annerledes spill. Det er ingen tvil om at BioWare har hørt på kritikken fra fansen, og gjort en rekke endringer for å skape en mer strømlinjeformet spillopplevelse. Heisene er en saga blott, man slipper å løpe rundt i et trangt rom mens spillet laster. Isteden ser du en plantegning fra utsiden av heisen, av en heis, mens det lastes. Ser ikke helt hvordan dette er så mye bedre, spesielt siden lastetidene (mest merkbart på Xbox 360) kan være ganske lange.

Trange kår

Spillet føles også litt mer lukket når det kommer til brettdesignet, som igjen bidrar til hyppigere lastepauser. Hvis du for eksempel har tre oppdrag på Omega-romstasjonen (en mørk underverden sterkt inspirert av Blade Runner-universet), risikerer du å måtte ta turen via ditt eget romskip mellom hver gang. Dette er noe du tvinges til, dermed mister man litt av illusjonen av at det er du som styrer showet her.

Brettdesignet bærer også preg av å være snurpet inn, litt av friheten og åpenheten er borte. Som erstatning får vi mer lineære brett som sørger for en bedre tempostyring når det kommer til fremdriften i spillet. Prisen vi må betale er at det er noe mer forutsigbart når det blir kamp, det blir ganske åpenbart når du med jevnlige mellomrom kommer til områder som er perfekt tilrettelagt for at du skal kunne ta dekning bak strukturer. Det er også verdt å merke seg at nesten alt foregår innendørs nå, og at den beryktede Makoen (månebilen) er droppet fullstendig fra spillet.

Videre har BioWare valgt å droppe systemet for inventar fullstendig, her plukker du svært sjeldent opp ting og tang mens du utforsker miljøet. Isteden bruker du scanneren din til å tilrive deg teknologi, og denne informasjonen kan du bruke på forskningsstasjonen på romskipet. Jeg liker dette systemet for å oppgradere våpen og teknologi, selv om enkelte kanskje vil hevde det er litt «dummet ned» for å nå et bredere publikum. Jeg savner derimot statistikken på blant annet våpen, slik at man faktisk kan få mer innsikt enn en ren beskrivelse av våpenet.

Oppgraderingene kan koste både penger og mineraler, og begge kan du finne underveis på brettene. For å få fatt på pengene og åpne dører må du bruke andre egenskaper enn rå makt, og da åpenbarer to minispill seg. Det eneste alternativet er nemlig hacking. Begge metodene støtter seg på at du skal huske under tidspress, og den ene serverer deg et mylder av tekstfragmenter som kan være ganske vanskelige å oppfatte. Slike utfordringer løser opp det øvrige gameplayet, og blir en helt grei ”ferie” fra det å løpe rundt og skyte.

Det samme må sies om planetutforskningen i den gigantiske galaksen. Du kan nemlig scanne hver bidige planet i spillet, og sende av gårde sonder ned på overflaten. Det er slik du samler inn mineraler til forskningen, og hvis du oppgraderer skipets scanningevner kan du virkelig håve inn. Følelsen når du finner en rik åre med for eksempel Palladium er merkelig ubetalelig, og jeg syntes aldri det var kjedelig å utforske på denne måten. Dessuten kan du også plukke opp «unormalheter» som gir deg bonusoppdrag på enkelte planeter, spennende!

Kamp 2.0

En av de største nyvinningene i Mass Effect 2 er utvilsomt kampene, slik sett har dette blitt et actionspill i tredjeperson – støpt i samme form som blant annet Gears of War-spillene. Systemet for å ta dekning er kanskje ikke perfekt, men det er flere hakk opp fra det første spillet. Det er rett og slett mer dynamisk å smelle inn og ut av dekning. Du kan også hoppe over dekning og lave vegger, slik at du kan bruke topografien enda bedre.

Her treffer du også det du sikter på, man trenger ikke spesielle evner for å være god med skyteren. Våpenutvalget er særs tilfredsstillende, og du får også prøve deg med flere av fiendens tyngre gods. Du kan bruke flere hardtslående våpen, og en rakettkaster med varmesøkende missiler ble en umiddelbar hit her i gården. Skytespillentusiaster vil garantert sette pris på hvordan man har polert akkurat denne delen av spillet.

Mass Effect er imidlertid ikke Mass Effect uten såkalte biotiske evner, dette er sentralt under kamper – og med trening blir det uhyre spektakulært å arbeide som et team. Her snakker vi om muligheten til å helbrede, kaste fiender opp i lufta, gjøre dem til is eller aktivere et kraftigere skjold. Dine egne evner avhenger delvis av hvilken av de seks klassene du valgte i starten av spillet. Soldaten er for eksempel mer våpenorientert, mens ingeniøren kan sende ut våpendroner som hjelper deg.

Uansett hva du har valgt er det lurt å ta med kolleger som komplimenterer dine evner, da får du så absolutt best utbytte under kamper. Dessuten er det mulig å kombinere angrep med dødelig effekt, samt at hurtigknapper nå gjør det mulig å aktivere biotiske evner uten å ta turen via menysystemet, herlig sømsløst!

Selv om du kan styre hva vennene dine foretar deg, er det noen ganger de selv må ta initiativ. Da merker du at den kunstige intelligensen er litt variabel. Vennene dine er veldig glad i høyden under kamp, og kan således sette seg selv i farlige posisjoner. Dessuten går de seg av og til bort i miljøene, noe som kan irritere når en bølge med fiender kommer mot deg. Fienden behøver på sin side bare å konsentrere seg om å drepe deg. Innsatsen er god, men jeg kunne ønsket meg enda mer offensive fiendetyper – de er litt for glade i å gjemme seg.

Valgets kval

Du kan for øvrig ta med deg to kolleger ut i kampene, noe som er et tveegget sverd nå som persongalleriet er utvidet til ti figurer. Det er jo så vanskelig å velge! Hvis du får noen favoritter vil dessuten enkelte blir marginaliserte og nærmest overflødige og det å eventuelt miste dem vil ikke trigge en følelsesmessig reaksjon fra deg. På den andre siden får du gode valgmuligheter til ulike type kamper, du står alltid sterkt rustet.

Det første spillet i serien var et actionrollespill, det gjelder i enda større grad for oppfølgeren. Som vi har vært inne på virker det som om BioWare ønsker å nå et bredere publikum, og sentrale systemer har blitt enklere. Her snakker vi blant annet om evnene til figurene. De er færre og fokuset på spesialisering er større. Inntjeningen av erfaringspoeng er også mer usynlig, det er liksom ikke så sentralt at du går opp i nivå, selv om dette hjelper godt på – på samme måte som med de mange oppgraderingene.

Ved siden av dialogene, persongalleriet og kampene er historien en av de aller største styrkene i Mass Effect 2. Denne gangen blir den fortalt fra et litt annet perspektiv, et sted midt i mellom Shepard og The Illusive Man. Du fanges imidlertid av mysteriet og gåtene fra første sekund, og fremdriften i fortellingen er uhyre sterk – enkelte klisjeer til tross. Det føles som om du spiller i en storfilm, og intet er bedre enn akkurat det. Jeg savner likevel flere overraskende vendinger, det kunne gjort det hele enda mer spennende.

Noe som bidrar stort til at du føler deg som en viktig del av denne fremtidsgalaksen er den kjære kodeksen, et slags leksikon som samler inn alt av informasjon om raser, våpen, historie og planter. Det å bla gjennom dette er alene verdt noen timer, og det er herlig å kunne dykke enda dypere inn i denne fantasiverdenen – om det er ønskelig. Denne gangen kan du for øvrig fortsette utforskningen etter at spillets hovedhistorie er fullført, noe som føles litt rart. Slutten kan nemlig være svært opprivende, og da er det merkelig å fly rundt mellom planetene i etterkant.

Det som skjer underveis blir også påvirket av det du gjorde i det første Mass Effect, hvis du da har en lagringsfil liggende. Detaljene blir noe endret som en følge av de rundt 20 av valgene du gjorde i spillet fra 2007. Hovedhistorien blir stort sett ikke endret, men denne biten bidrar til at du føler en viss kontinuitet og fortsatt tilhørighet – noen småhull i historien til tross.

Drøm for ører og øyne

Alt som har med det rent tekniske å gjøre har gjort merkbare fremskritt i denne oppfølgeren. Jeg vil gjerne trekke frem jobben man har lagt i lyden først, den er intet mindre enn sensasjonell. Stemmeskuespillet er den store stjernen, og de aller fleste gjør en meget god skuespillerjobb. Her vil jeg trekke frem Doktor Morden Solus, som har potensialet til å bli en klassisk BioWare-figur. Hans tirader og diskusjoner med selv er rett og slett en fornøyelig opplevelse.

Musikken holder et like høyt nivå som tidligere, med tre friske timer bunnsolid materiale. Timingen og musikkvalg fungerer i et utmerket samspill med det som skjer på skjermen. Regien på lydsiden er i det hele tatt meget bra.

Visuelt er Mass Effect 2 meget vakkert, med enkelte miljøer som kan gi selv den mest kresne science fiction-nerd ståpels og vann i munnen. Dette gjør stedene du besøker enda mer forlokkende og interessante, du vil så gjerne utforske absolutt alt. Selv om man fortsatt har en vei å gå når det gjelder ansiktsbevegelser under samtaler er også disse relativt gode. Dessuten elsker jeg hvordan man bruker ulike kameraposisjoner underveis når det prates, man slukes bare rett inn i skjermen.

Grafikken er ikke feilfri. Noen av teksturene er rett og slett stygge, og enkelte ganger kan falne fiender falle inn i vegger. Forsinkede teksturer, som var et vanlig problem i det første spillet, er stort sett en saga blott. Godt er det, for de fleste detaljene i Mass Effect 2 må bare oppleves i all sin prakt!

Jeg vil også gi en honnør til samspillet mellom kontrollsystem og brukergrensesnittet. Sistnevnte har fått seg et løft, og enten du spiller på Xbox 360 eller PC er Shepard & co en sann glede å styre rundt – selv om det sier seg selv at responstiden er lavere på PC enn konsoll.

Konklusjon

Det er ikke veldig mange spill som gir deg valgmuligheter som faktisk betyr noe, som faktisk får deg til å tenke over hva du er i ferd med å gjøre. Mass Effect 2 er et slikt spill – det henvender seg til deg helt fra starten og suger deg inn med hud og hår. Dette er et science fiction-epos av de sjeldne. En perle når det kommer til historiefortelling, stemmeskuespill og konsekvenstenking.

Fremskrittene fra det første spillet er mange. Sideoppdragene føles meningsfulle og du slipper å rote rundt i dårlige inventarmenyer. Dessuten får vi servert et kampsystem som virkelig fungerer godt. Prisen vi betaler er en viss utvanning av rollespillelementene, disse kommer noe i skyggen. Likevel står ikke denne spillopplevelsen tilbake for sin forgjenger. Dette er et eventyr du bare må oppleve på egenhånd.