Du tjener dobbelt så mange erfaringspoeng på alt du gjør innenfor lagets nåværende oppdrag, enten dette er å gjenopplive lagkamerater, reparere bygninger, eller å skyte inntrengende fiender. Det utgjør såpass mye at de aller fleste velger å holde med laget sitt og gjøre oppdraget de har fått tildelt fra troppsjefen.

Lagbilde nå, gutta!

En annen og ganske kjekk bieffekt av å gjøre som du skal, er at du nyter godt av de ulike bonusene som lagføreren sprer rundt seg. Kobler du dette sammen med den sømløse og enkle kommunikasjonen, samt muligheten for å bli kastet ut om du ikke gjør det du skal, er det et stykke glimrende design. Det fungerer faktisk så bra at det er relativt få som dør som en direkte følge av at det er fullt mulig å plaffe ned lagkompisene sine («friendly fire»).

Stor glede til mindretallet

De ulike lederne har tilgang til diverse taktiske støtteelementer som artilleri, bomberaid, dronefly og så videre, noe som viser seg å være svært nyttig i kampene. De rundene man blir valgt som leder (etter et erfaringsbasert system) er svært givende, og det er skikkelig moro å kommandere lagene til å gjøre noe, og se at de følger opp og utfører oppdraget.

Det som er litt synd med dette, er at det er såpass få som får denne muligheten hver runde, noe som igjen bringer meg videre til spørsmålet om 256 spillere faktisk gjør skytespill noe bedre, eller om at det føles som en teknologisk gimmick fra utvikler for å vise hvor høyt man kan hoppe.

For kommandokjeden er det helt klart en fordel med så mange spillere, ettersom de får flere lag å kontrollere og utvidede muligheter for taktikk. For den vanlige soldaten, har det egentlig ikke så veldig mye å si. I og med at størrelsen på 256-mannsbrettene er såpass store, får man med seg ganske lite fra bakken.

Jeg merker liten forskjell om jeg spiller 32 mot 32, 64 mot 64 eller 128 mot 128. Som soldat er du nederst på bakken og ser som oftest verden gjennom siktemidlene. Du ser aldri noe til enorme bølger av fiender som velter over portene, men snarere fire-fem stykker som blir satt av fra et kjøretøy hundre meter i front.

Eh ... ild!?

Lagerbyggsyken

Brettene er designet på en måte som gjør at du aldri får en gjenskapning av Omaha Beach på 100 kvadratmeter, men snarere flere områder med moderate til intensive kamper. Brettdesignet er på kanten til å være kjedelig, med mye tomme, kliniske lagerbygninger og like områder, men størrelsen gir mange veier og muligheter, og demper noe av inntrykket.

I tillegg til at områdene kanskje er en smule kjedelige, er ikke spillet i seg selv veldig fint eller bra lyssatt. Grafikken er funksjonell nok, men det har kommet skytespill for flere år siden som er penere enn dette.

Rent skytespillmekanisk havner spillet på et gjennomsnittlig nivå. Det har ikke like finslepen mekanikk som verken Call of Duty: Modern Warfare 2 eller Left 4 Dead 2, men det fungerer ganske greit. En ting jeg savner er et litt tydeligere fraspark i våpnene, samt et noe mer konsist treffbilde.

Ertepistol

Lydmessig kommer også MAG ganske dårlig ut i disse dager. Det er riktignok flotte surround-effekter og mye lyd i rommet når det skjer noe, men kvalitetsmessig får det truserøsk av det kommende Battlefield: Bad Company 2, hvor både beta og demo har et av de mest intense lydbildene jeg noen sinne har hørt i et skytespill.

Jeg savner også et litt hardere fokus på kjøretøysfronten. Det er ulike pansrede personellkjøretøy med lettere kanoner (30 mm), men det er besyndelig at det i et såpass massivt spill ikke er et eneste beltedrevet fremkomstmiddel eller helikopter.

Løp Forrest, løp!

Det virker på meg usikkert om det sterke infanteripreget kommer av et designvalg eller at de ikke fikk tid til å modellere fysikken på flere kjøretøy, men jeg er ganske sikker på at spillet kunne blitt langt bedre om de hadde inkludert flere og spilt på dette i flere moduser.

Konklusjon

Ved første øyekast kan nok MAG se ut som en forglemmelig skytespillaffære for 256 spillere, fanget mellom tradisjonelle storkanontitler som er en god del bedre både visuelt, lydmessig og på ren skytefølelse. Et høyt spillerantall er ikke synonymt med en glimrende spillopplevelse, selv om Zipper Interactive kanskje hadde håpet på en automatisk link mellom dem.

På den andre siden, med en gang du investerer noen timer i spillet, begynner det å åpne seg opp. Det har et utmerket system som belønner lagspill, og utviklingen av soldaten din er et givende aspekt med spillet. Ved økt erfaring kommer også muligheten for å bli både lagfører, troppsjef og kompanisjef – morsomme stillinger som aldri er vist på samme skala i skytespill. MAG er kanskje bare en setevarmer på skytespilltronen frem til neste stortittel kommer ut, men se forbi spillets gjennomsnittlige ytre, og det belønner deg med en god porsjon skytemoro.