Allerede før platen er kommet inn i Playstation 3-konsollen, setter MAG to rekorder. Den første kommer for flest spillere i et skytespill på en gang. Hele 256 skyteglade gærninger med fulle magasiner slippes løs på oppdrag i mektige 128-mot-128-kamper.

Den andre tilegnes for tidenes mest fårete tittel, som jeg tviler på har noen annen dyp indianermening enn bare å peke på antallet spillere. Jeg har vært veldig spent på dette spillet fra det ble lansert, og tidligere spillerfaring tilsier meg at et stort antall spillere slett ikke er proporsjonalt med hvor mye moro det er.

I en ikke alt for fjern fremtid

MAG er et onlinebasert førstepersons skytespill utviklet ene og alene for Playstation 3. Spillets snerktynne historie finner sted i en globalisert verden i det herrens år 2025. Av diverse årsaker har det vokst frem tre konkurrerende private hærer som tar oppdrag rundt om i verden.

Du må ta et standpunkt første gang du starter spillet, og verve deg for enten S.V.E.R.-, Valor- eller Raven-hæren. Førstnevnte består av gamle krigere fra Russland, samt de konflinkutsatte landene i Midt-Østen. Raven er en høyteknologisk gjeng fra Vest-Europa, mens Valor består av veteraner fra blant annet USA. Valget du foretar her er mer kosmetisk enn det er konsekvensfylt, så man trenger ikke frykte at man går glipp av noe.

Litt av problemet med de innomhus-utviklede skytespilltitlene til Stor, Svart, Kraftig Boks, er at de er så innmari sjelløse. Killzone 2 viste seg i fjor som et spill med god grafikk og en helt kurant skytespillmekanikk, men med en historie og et brettdesign som er like interessant som Keno-trekningen på NRK.

MAG fortsetter litt i den tralten, men siden det utelukkende er onlinebasert, er ikke historien eller det omsluttende universet så veldig nøye. Utviklerne prøver til en viss grad å skape en form for tilhørighet mellom deg og fraksjonen du jobber for, men dette blir fåfengt, ettersom det ikke er så alt for mye som skiller dem.

Enkelt og greit

Det er tre ulike spillmoduser å velge mellom, hvor det stort sett koker ned til om du vil spille 32 mot 32, 64 mot 64 eller 128 mot 128. Oppdraget er uansett så enkelt som at du og laget ditt enten skal angripe eller forsvare sentrale områder på ulike steder rundt om i verden.

Til tross for at hver av de tre mulighetene egentlig betegnes som ulike spillmoduser, er essensen svært lik, og ligner igjen mye om den vi så i Enemy Territory: Quake Wars i 2007. Spillets gang foregår langs frontlinjer hvor det angripende gradvis skal kjempe seg gjennom en serie hendelser før tiden går ut.

Et eksempel her er et brett med en oljeinstallasjon, hvor man spiller 256 spillere samtidig. Det angripende lag skal først ta ned ulike kjøletårn, før de må komme seg gjennom forsvarsverker og til slutt inn i installasjonens senter. Med en gang de for eksempel har tatt ned kjøletårnene, flyttes fronten fremover for at de skal prøve neste mål. Dette er en flott måte å legge opp slike spill på. Det blir en naturlig flyt av stridsområdene, noe som hindrer at man finner seg statisk på de samme brettene hver bidige gang man spiller.

Det kunne nok vært litt mer variasjon mellom modusene, for i de aller fleste tilfeller handler det om å armere og desarmere bomber, hvilket i klartekst vil si å komme til en gitt posisjon og holde inne en knapp i ti sekunder før en fra motstanderlaget skyter deg.

Klassisk oppbygning

MAG er bygd opp etter et ganske klassisk mønster for førstepersonsskytere, med klare innflettede elementer fra rollespill. Før du velger å gå inn i kamp kan du fritt sette opp og utstyre din soldat med det våpenet og utstyret han behøver, så lenge du holder deg innenfor en poenggrense.

Dette lar deg lage dine egne oppsett på en sanitetssoldat, snikskytter eller hva det måtte være, og fungerer ganske godt. Når du spiller tjener du erfaringspoeng etter hva du gjør, i likhet med for eksempel Battlefield-spillene, og du kan tjene gode poeng innenfor medisin og ingeniørvitenskap så vel som helmantlet pryl.

Erfaringspoengene lar deg oppgradere og låse opp ulike egenskaper og våpen mellom kampene, og dette er i stor grad med på å gjøre deg til en bedre soldat. Poengene gjør også at du stiger i gradene (i likhet med i mange andre skytespill), noe som igjen gjør at du kvalifiserer deg for lederskap.

Organisasjonskultur

Den overordnede spillmekanikken er avhengig av ytterligere en faktor for at spillet skal fungere slik som utviklerne ønsker seg. Med 127 andre spillere på laget ditt, er det ganske åpenbart at spillet må ha et element av koordinering i seg.

I de største kampene blir et kompani på 128 spillere underlagt èn kompanileder som under seg har fire troppssjefer som igjen har kommandoen over fire lagførere som leder lag på åtte spillere hver.

Kaos tenker du kanskje. Ja, i utgangspunktet skulle det ligge til rette for et kjempekaos, men ved hjelp av gulrot og pisk, klarer Zipper Interactive å få spillerne til å fungere i et militært hierarkisk system i et spill.

Du tjener dobbelt så mange erfaringspoeng på alt du gjør innenfor lagets nåværende oppdrag, enten dette er å gjenopplive lagkamerater, reparere bygninger, eller å skyte inntrengende fiender. Det utgjør såpass mye at de aller fleste velger å holde med laget sitt og gjøre oppdraget de har fått tildelt fra troppsjefen.

En annen og ganske kjekk bieffekt av å gjøre som du skal, er at du nyter godt av de ulike bonusene som lagføreren sprer rundt seg. Kobler du dette sammen med den sømløse og enkle kommunikasjonen, samt muligheten for å bli kastet ut om du ikke gjør det du skal, er det et stykke glimrende design. Det fungerer faktisk så bra at det er relativt få som dør som en direkte følge av at det er fullt mulig å plaffe ned lagkompisene sine («friendly fire»).

Stor glede til mindretallet

De ulike lederne har tilgang til diverse taktiske støtteelementer som artilleri, bomberaid, dronefly og så videre, noe som viser seg å være svært nyttig i kampene. De rundene man blir valgt som leder (etter et erfaringsbasert system) er svært givende, og det er skikkelig moro å kommandere lagene til å gjøre noe, og se at de følger opp og utfører oppdraget.

Det som er litt synd med dette, er at det er såpass få som får denne muligheten hver runde, noe som igjen bringer meg videre til spørsmålet om 256 spillere faktisk gjør skytespill noe bedre, eller om at det føles som en teknologisk gimmick fra utvikler for å vise hvor høyt man kan hoppe.

For kommandokjeden er det helt klart en fordel med så mange spillere, ettersom de får flere lag å kontrollere og utvidede muligheter for taktikk. For den vanlige soldaten, har det egentlig ikke så veldig mye å si. I og med at størrelsen på 256-mannsbrettene er såpass store, får man med seg ganske lite fra bakken.

Jeg merker liten forskjell om jeg spiller 32 mot 32, 64 mot 64 eller 128 mot 128. Som soldat er du nederst på bakken og ser som oftest verden gjennom siktemidlene. Du ser aldri noe til enorme bølger av fiender som velter over portene, men snarere fire-fem stykker som blir satt av fra et kjøretøy hundre meter i front.

Lagerbyggsyken

Brettene er designet på en måte som gjør at du aldri får en gjenskapning av Omaha Beach på 100 kvadratmeter, men snarere flere områder med moderate til intensive kamper. Brettdesignet er på kanten til å være kjedelig, med mye tomme, kliniske lagerbygninger og like områder, men størrelsen gir mange veier og muligheter, og demper noe av inntrykket.

I tillegg til at områdene kanskje er en smule kjedelige, er ikke spillet i seg selv veldig fint eller bra lyssatt. Grafikken er funksjonell nok, men det har kommet skytespill for flere år siden som er penere enn dette.

Rent skytespillmekanisk havner spillet på et gjennomsnittlig nivå. Det har ikke like finslepen mekanikk som verken Call of Duty: Modern Warfare 2 eller Left 4 Dead 2, men det fungerer ganske greit. En ting jeg savner er et litt tydeligere fraspark i våpnene, samt et noe mer konsist treffbilde.

Ertepistol

Lydmessig kommer også MAG ganske dårlig ut i disse dager. Det er riktignok flotte surround-effekter og mye lyd i rommet når det skjer noe, men kvalitetsmessig får det truserøsk av det kommende Battlefield: Bad Company 2, hvor både beta og demo har et av de mest intense lydbildene jeg noen sinne har hørt i et skytespill.

Jeg savner også et litt hardere fokus på kjøretøysfronten. Det er ulike pansrede personellkjøretøy med lettere kanoner (30 mm), men det er besyndelig at det i et såpass massivt spill ikke er et eneste beltedrevet fremkomstmiddel eller helikopter.

Det virker på meg usikkert om det sterke infanteripreget kommer av et designvalg eller at de ikke fikk tid til å modellere fysikken på flere kjøretøy, men jeg er ganske sikker på at spillet kunne blitt langt bedre om de hadde inkludert flere og spilt på dette i flere moduser.

Konklusjon

Ved første øyekast kan nok MAG se ut som en forglemmelig skytespillaffære for 256 spillere, fanget mellom tradisjonelle storkanontitler som er en god del bedre både visuelt, lydmessig og på ren skytefølelse. Et høyt spillerantall er ikke synonymt med en glimrende spillopplevelse, selv om Zipper Interactive kanskje hadde håpet på en automatisk link mellom dem.

På den andre siden, med en gang du investerer noen timer i spillet, begynner det å åpne seg opp. Det har et utmerket system som belønner lagspill, og utviklingen av soldaten din er et givende aspekt med spillet. Ved økt erfaring kommer også muligheten for å bli både lagfører, troppsjef og kompanisjef – morsomme stillinger som aldri er vist på samme skala i skytespill. MAG er kanskje bare en setevarmer på skytespilltronen frem til neste stortittel kommer ut, men se forbi spillets gjennomsnittlige ytre, og det belønner deg med en god porsjon skytemoro.