Creative Assembly har i en årrekke pusset og polert på Total War, den populære og kritikerroste arvesølvserien sin. Sammen har vi reist gjennom flere tusen år, fra romerske kriger via bueskyttere og middelalderens riddere frem til kanoner og hærer av geværmenn. Vi har vært i det føydale Japan, Europa – ja til og med i det uavhengighetstørste USA.

Total War-serien har i alle år representert svært høy kvalitet, og måten de blander sanntidselementer med turbasert strategi har ingen make innenfor sjangeren. Det turbaserte aspektet er preget av politikk, økonomi og overordnet strategi, mens sanntidsslagene som utspiller seg på slagmarken handler om taktikk, kløkt og topografiske variable.

Det murrer under dekk

Det forrige spillet i serien, Empire, kom ut så sent som for om lag ett år siden. Spillet fokuserte på de amerikanske statenes løsrivelse fra sin koloniherre Storbritannia, og hadde en helt ny spillmotor. Oppdateringer og utvidelser ble lovet fra utvikleren, men selv om vi har sett to betalbare utvidelser av spillet, har det vært forholdsvis få oppdateringer å spore. Empire: Total War var og er uten tvil et stort spill, men det hadde sin tekniske feil og irritasjonsmomenter.

På samme måte som med Valve sin forholdsvis tidlige Left 4 Dead 2-utgivelse, har Napoleon: Total War sin raske utviklingstid skap litt murring i miljøet som følger disse spillene. En av de store nyhetene i spillet er muligheten for å spille kampanjen i flerspiller – noe som egentlig var lovet som en oppdatering til Empire.

Det er kanskje ikke rart at Creative Assembly sender inn et av sine trumfkort i det gryende opprøret. Er det en mann som kan samle troppene og få dem til å tenke i rette baner, så må vel være vesle Napoleon Bonaparte. General i en alder av 25 år, og en av verdens største og mest omtalte hærførerere må vel klare å stoppe kjeften på noen sure forumtroll?

Klipp og lim, også en gang til?

Napoleon: Total War er tuftet på den samme motoren som Empire, hvilket gjør at de som har befridd amerikanere og indianere fra briter opp og i mente, raskt vil kjenne igjen alt fra menysystem til sanntids- og turbasert grensesnitt.

For første gang er et Total War-spill lagt opp til å følge en bestemt person, og det later ikke til å være et dumt trekk av utviklerne. Spillet roterer rundt den franske keiseren, hvilket igjen gjør at man får med seg ganske mye historie. Ekstra fiffig er det at spillet er lagt opp med en flott kurve når det gjelder vanskelighetsgrad, hvor du følger unge, lovende Bonaparte fra sine tidlige dager på den franske øya Korsika, og gradvis lærer deg å bli en keiser.

Spillets kampanjedel er delt opp i fire forskjellige ulike deler – fra Napoleon for første gang begynte å etablere seg på fastlandet i Europa, videre på hans ferd over alpene til Italia, Egypt og Russland. Kampanjen gjør at man får med seg mye forskjellig og møter mange forskjellige enheter man må hanskes med på slagmarken.

Kanonjusteringer

På spillets turbaserte politiske del merker man fort noen endringer og finjusteringer i den gamle spillmotoren. Hver tur tar nå bare et par uker, og dette gjør igjen at spillet modellerer årstidene ganske bra. Klok av den ekte Napoleons skade, forstår du raskt at du ikke marsjerer mot Moskva i januar, og indre Egypt er ei heller en gledelig affære i juli. Hvis du for eksempel sender enhetene dine på marsj over snødekte russiske sletter, vil de etter hvert miste menn og bli svakere – en ny dimensjon inn i det diplomatiske og politiske renkespillet som serien er så kjent for.

Jeg merker meg også at det er en mye færre feil (også i sniktittversjonen jeg testet for noen uker siden) enn det var ved Empire sin utgivelse. Dette teller meget positivt, da man slipper å klø seg i hodet over underlige fiendtlige trekk eller kaste musen i veggen etter kræsj til skrivebord.

De fleste teknologiene på teknologitreet har endret seg fra det forrige spillet (i tråd med at man er i en litt mer moderne tid). Dette til tross, jeg føler vel ofte at det kan være vanskelig å få en god følelse av hvordan teknologien forandrer seg for deg som hærfører. Det økonomiske aspektet i spillet har nok også blitt en smule mer subtilt, noe som gjør at disse sidene av spillet trekker seg litt tilbake fra den eminente Civilization-serien, hvor dine politiske valg vises for alvor på overflaten.

Ingen grunn til panikk

Man kan bryte spillets politiske, diplomatiske og økonomiske bærebjelker ned i at alt handler om å skaffe seg penger til å betjene en så stor og moderne hær som overhodet mulig. Politisk og diplomatisk sett er det vanskelig å gjøre så mye annet enn å få seg en hendig våpenhvile i ny og ned, mens handelen mellom nasjonene stort sett foregår på autopilot.

Dette til tross har den økonomiske delen flere strenger å spille på. Ved å oppgradere byggene i de ulike regionene dine kan du tjene penger, det samme kan du på å drive handel med andre nasjoner, anskaffe ny teknologi, eller å øke skattenivået i dine regioner. Hvis arbeiderne dine skal være produktive, må de også være fornøyde – en interessant balansegang mellom gulrot og pisk som ofte skaper intrikate situasjoner for lovende despoter.

Jeg tar meg selv gang på gang i å automatisere flere av disse delene av spillet, og la saksførere hjemme i Paris (les: datamaskinen) ta hånd om politikken. Total War er, og har alltid vært, i sitt ess på samme plass som Napoleon – den grønne eng hvor unge menn ofrer sine liv.

Maktdemonstrasjon

Når spillet går over i sin sanntidsmodus begynner virkelig maskineriet å jobbe. Slagmarkene er nydelig animerte og detaljrike, og til tross for at det «bare» er et strategispill, krever det som sin forgjenger sin gamp for å kjøre tilfredsstillende. Når store geværkompanier, kavaleri og kanoner braker sammen, er det tusentalls enheter tilstede, og det krever en stødig og iskald hånd ved roret.

I Napoleon: Total War merker jeg meg først og fremst at Creative Assembly har blitt mye flinkere på å ta i bruk topografiske kart. Det har vært tilstede før også, men det er flere interessante miljø med uttørkede bekkedaler og flanker som er vanskelig å forsvare.

I likhet med i den turbaserte delen av spillet, har det også i sanntidsdelen blitt en god del færre feil enn det var i Empire. Enhetene har også fått større relativ styrkeforskjell med tanke på deres erfaringsnivå. De avdelingene som har sett kamp noen ganger før, har langt høyere moral og bedre stridsevne enn de ferske.

Litt mer variasjon kanskje?

Det er flere forskjellige typer enheter med i spillet, og når man kjemper mot de arabiske nasjonene i Egypt og Midtøsten må man flere ganger endre taktikk og ta sjanser. Hvem vet vel hvordan man skal slåss mot en armé kamelryttere med spyd?

Når det er sagt, så føler jeg at det kunne vært mer variasjon på denne fronten. Jeg følte at jeg hadde langt større valgmuligheter i de eldre Total War-spillene med byeskyttere, sverdmenn, lanser og lignende. Creative Assembly må jo naturligvis holde seg til tidsepoken, så det blir kanskje mer treffende å skylde på det tidlige 19. århundrets stridsredskaper.

For å skape litt variasjon og nyanseforskjeller utenom de konkrete enhetsforskjellene (kavaleri, geværmenn, kanoner) og deres godt etablerte muligheter for ulike taktikker, har også generalen i forsamlingen flere muligheter for å gjøre de andre sterkere for korte øyeblikk. Dette systemet er noe Creative Assembly kunne spunnet videre på, da det har et stort potensiale.

På bøljan blå

Selv om jeg maser om litt mer variasjon, er det jo ikke slik at utviklerne ikke har tenkt på det samme. Man må ikke glemme at i likhet med Empire, har også Napoleon en godt og ytterligere finjustert sanntidsdel på sjøen. Å lede skip mot hverandre er noe helt annet enn menn, og gjør at man må omstille sin taktiske tankegang med en gang det bærer på sjøen.

Skipene har store muligheter for individuell taktikk og styring. Man kan bestemme alt fra hvilke kanoner som skal avfyres, til hvilken ammunisjon som benyttes og hvor hardt skipene setter seil.

Det som dessverre blir litt synd i dette spillet, er at store deler av Napoleons kampanjer foregår langt unna noen havn. De store kampene mot både Østerrike, Prøyssen og Russland foregår stort sett uten skip, hvilket gjør striden med Storbritannia til den eneste til vanns.

Stopp en hal!

Hvis du ikke har lyst å føre franskmennene og Napoleon gjennom sin erobring av Europa og Egypt, kan du også ikle deg rollen som en av de som skal stoppe han. Land som Østerrike, Prøyssen, Russland og Storbritannia er spillbare.

Flerspillermulighetene som utviklerne har snakket om tidligere har kommet på plass denne gangen, og det er mulighet både for å spille i kampanjemodus eller noen av de forhåndsinnstilte slagene, som for eksempel Waterloo til lands, eller Trafalgar til vanns.

Kommunikasjonsgrensesnittet mellom de ulike spillerne fungerer fint både i lobbyen før man begynner å spille så vel som under spillingen, enten det måtte være i form av tekst eller den innebygde stemmekommunikasjonen. Hvis man ikke får nok utfordring av den særs kompetente datastyrte motstanderen, er det som i de fleste strategispill svært morsomt å spille mot andre.

Konklusjon

Napoleon: Total War er en kompetent og kvalitetsbevisst oppfølger til fjorårets beste strategispill. Det inneholder en interessant kampanjemodus som tar for seg den store general og keiser Napoleon, har en flott opplæringskurve og raffinerer og endrer på noen av de små tingene som Empire hadde problemer med.

På den andre siden er det helt umulig å ikke kritisere en oppfølger som kommer så tett og som baserer seg på det samme. Spillet havner i et grensetilfelle for hva man kan akseptere, ettersom det ikke er noen grunn til at ikke innholdet kunne kommet i en betalbar utvidelsespakke.

Hvis man derimot ikke skal tenke kroner og forbrukere, holder Napoleon: Total War den samme høye kvaliteten som serien er kjent for og tar på en flott måte for seg en stor, europeisk mann. Spillet settes umiddelbart på pensumlisten – neste gang bærer det nok tilbake til Amerika.

Napoleon: Total War kommer i salg førstkommende fredag, 26. februar.