Kronen og septeret til kongen over førstepersonsskytespill har vært trygt bevart hos Infinity Ward og deres Call of Duty: Modern Warfare-serie de siste to årene. Det første av disse forbedret denne typen spill kraftig, og det var konsollpublikummet som merket de største forskjellene fra tidligere spill.

Modern Warfare 2 kom sent på høsten i fjor. Ikke bare var det en kvalitetsmessig manifestasjon på den amerikanske utviklerens ballegrep på sjangeren, men det solgte også bedre enn åpen bar i et bryllup. Ingen har vært i nærheten av å nærme seg kvaliteten disse skytespillene utviste.

Inntil nå.

Infinity Ward har kanskje nok problemer om dagen, med to sparkede toppsjefer og den uroen det fører med seg. En ulykke kommer sjelden alene, og inn kommer en svensk skytespillutvikler og nærmest river kronjuvelene ut av hendene på det skadeskutte selskapet.

Overrasket

Jeg må si at mine timer så langt med Battlefield: Bad Company 2 har vært svært overraskende. Det er nå en gang slik at man alltid skal møte ethvert nytt spill med et friskt og åpent sinn, men når man følger sjangeren så tett som meg, og spiller de aller fleste skytespill på markedet, vet man ofte litt hvor landet ligger når det er klart for utgivelse – ofte basert på beta-, demo- og sniktittversjoner.

Som flere av dere kanskje har fått med dere, var jeg ikke overmåte begeistret da jeg testet PlayStation 3-betaen i slutten av november, hvor jeg blant annet kommenterte at «rent skytespillteknisk blir betaversjonen av Bad Company 2 parkert av Modern Warfare 2».

Det eneste som hindrer meg fra å må ete min svette musematte med salt og pepper på, er at jeg skrev «betaversjonen». For med en gang du setter i gang med det ferdige spillet, føles den setningen like malplassert som en bever i et badekar.

Oppskriftsmessig

Battlefield: Bad Company 2 følger det som ser ut til å ha blitt en slags «Hollywood»-oppskrift på hvordan moderne skytespill skal lages. Spillet er som sin forgjenger (og Modern Warfare-spillene) bygd opp etter en mal hvor man deler spillet inn i en enspiller- og flerspillerdel.

Enspillerdelen er igjen lagt opp etter samme malen som forrige gang (og igjen, Modern Warfare-spillene), hvor du følger en gruppe på fire mer eller mindre villige soldater gjennom en serie oppdrag.

Spillet bevarer mye av den gode humoren fra originalen, men det merkes at Sweetwater, Haggard & co. har blitt hakket mer seriøse. Jeg syntes egentlig balansegangen mellom fjollete og morsom var ganske fin forrige gang, men Bad Company 2 taper ikke så mye på at det ikke lenger vil være klassens klovn.

Det er likevel tydelig at gutta i Digital Illusions har humor. Man trekker flere ganger på smilebåndet, og ekstra morsomt er det med de små metahumoristiske stikkene, hvor de nærmest håner Infinity Ward.

Russland vs USA

Spillets handling utspiller seg denne gangen stort sett i Sør-Amerika. Gutta har fått den vanlige meldingen om å være uortodoks og dødelig, og jakter på et hemmelig våpen. Til tross for at handlingen «bare» utspiller seg på ett kontinent, kommer du til å møte alt fra fra fuktige tropejungler, til snødekte topper i Andesfjellene og den glohete Atacama-ørkenen.

Sentralt for spillets handling står en konflikt mellom Russland og USA (i likhet med dem dere vet), og det er i stor grad en veldig normativ actionhistorie som presenteres. Det er dog noen forskjeller fra det man har blitt vant med.

Der for eksempel Modern Warfare 2 virker som det er regissert av en Michael Bay som har gått tre uker uten ritalinen sin, er Bad Company 2 en litt roligere affære. Også her er det en del mellomsekvenser for historiefortellingen, og til tross for at dette stykker opp spillopplevelsen en smule, er det ikke nevneverdig problematisk. Man behøver ikke å motta kunstig ånderett i higet etter oksygen etter hvert bidige brett.

Jeg føler egentlig ikke at enspilleraffæren i slike spill er av veldig stor betydning, og jeg vil nok kanskje karakterisere innkjøp av både Modern Warfare 2 og Bad Company 2 som ugunstige hvis man aldri skal spille over nett. Bad Company 2 er nok det verste kjøpet i så henseende, ettersom det ikke har en fin modus som for eksempel tillater lokal flerspiller.

Call of Duty: Modern Warfare 2 – Battlefield: Bad Company 2: 1-0

Fordelen av hjemmebane

Våre svenske naboer hos Digital Illusions har aldri vært noen stor utvikler av historiebaserte spill. Til tross for at Bad Company 2 er det beste de har gjort på denne fronten, er det tydelig at det er i flerspillerdelen at musklene spjærer uniformen.

Battlefield: Bad Company 2 har den beste flerspillerdelen denne sjangeren har sett siden Team Fortress 2. Det er fire ulike spillmoduser som alle gir ulike måter å spille på. To av disse er lagt opp for små lag, hvilket gjør spillet hakket mer taktisk enn de brudljene 16-mot-16-kamper kan være. Hvis man for eksempel spiller seks stykker på hvert lag, er det lettere for de som spiller i klaner eller fokuserer hardere på lagarbeidet å få fullt utbytte av spillet. Samtidig er det også duket for et haraball av en skytefest for AD/HD-skrullinger som meg, som ofte liker å være midt oppi gryta.

Det er to moduser som tillater fulle lag. I «Rush» skal et angrepslag komme seg frem til en base og plante en bombe på forsvarernes kommunikasjonsinstallasjoner. Hvis de lykkes med å sprenge dem flyttes fronten gradvis bakover, før forsvarerne til slutt står ved siste instans. Det blir vanskeligere og vanskeligere for det angripende lag etterhvert som man nærmer seg brettets hovedmål, men i mange runder er det overraskende jevnt mellom de to sidene.

«Conquest» er den Battlefield-modusen som flest kjenner fra før. Her skal de to sidene ta kontroll og forsvare ulike flaggposisjoner på brettene. Dette er en dynamisk og fartsfylt modus som ofte krever at lagene kommuniserer og fordeler oppgaver.

En administrative triumf

Modusene er velutprøvde og byr på noe for de aller fleste, men det er likevel det administrative aspektet av flerspillerdelen som imponerer mest. For det første er det tydelig at det er en balansegang mellom det å dø ofte og starte på nytt igjen.

Kampers skjebne avgjøres ved at det laget som først går tom for en forhåndsgitt poengsum, taper. Poengene går for eksempel raskere ned hvis man dør ofte, holder for få flagg eller lignende.

Systemet med å komme til live igjen etter man er blitt skutt, baserer seg på det samme systemet som for eksempel Battlefield 2 gjorde. Du kan starte ved en av basene man holder, eller man kan starte sammen med en av lagkameratene sine.

Det er også gode systemer for å velge lag og administrere soldaten sin, og selv om disse er merkbart bedre på PC, er ikke konsollversjonen noen tur til bakvendtland. Man kan enkelt flytte seg mellom lag og få opp lagets mål. For ytterligere å stimulere til lagarbeid, får man belønning for å hjelpe lagkameratene sine.

Poengsanking

Alle dine handlinger som leder dere nærmere seier på slagmarken, belønnes ved hjelp av erfaringspoeng – et system som flere og flere spill benytter seg av. Dette lar deg gå opp i erfaringsnivå, hvilket igjen gjør at du får tilgang til nye våpen og nytt utstyr. Det er noe tiltalende ved hele systemet, og det føles som om alt henger sammen i en stor og omsluttende algoritme som får hele systemet til å virke.

Det er fire ulike klasser tilgjengelig, hvor alle fyller roller som vi har sett før. Det betaler seg også å være støttesoldat, da sanitetsklassen har gode forutsetninger for å tjene mye poeng på å helbrede eller gjenopplive lagkamerater.

En annen kuriositet som glimrer med sin brillianse, er den flotte «spotting»-funksjonen. Hvis du ser en fiende, kan du ved hjelp av et knappetrykk «markere» ham slik at dine lagkamerater får se hvor han er i noen skakke sekunder.

Kjøretøydelen er også et viktig bidrag til Bad Company 2s suksess. Helikoptre, stridsvogner, angrepsbåter og så videre er alle med på å gi denne delen av spillet økt variasjon – et moment som også holdes godt i hevd av et glimrende og interessant brettdesign.

Call of Duty: Modern Warfare 2 – Battlefield: Bad Company 2: 1-1

Teknisk ekstravaganse

Man kan si og mene hva man vil, men det aller viktigste for et skytespill er selve skytespillmekanikken – om skuddavfyringen og treffbildet gir en god følelse eller ikke. Bad Company 2 er så heldig at det er i besittelse av en aldeles slepen og fin våpenfølelse.

Det morsomme er at dette gjelder stort sett alle våpen i spillet, enten dette er en maskinpistol, en hagle, en stridsvogn eller et Hellfire-missil. Det er så givende at følelsen formelig sluker deg hel, og du må hales bort fra spillet med makt. Jeg kjenner det kribler i fingrene etter å komme tilbake til det – og det er en sjelden følelse for en mann på min alder.

Det er også tydelig at Digital Illusions begynner å få dreis på Frostbite-spillmotoren, som var nyutviklet til Bad Company. Spillet holder jevnt over et høyt nivå på fysikkmodellering, lyssetting og detaljgrad. Noe smårusk og grafikkfeil er der fremdeles, men det fører egentlig aldri til sjenanse.

Rivningsbransjen

En av de store fordelene med Frostbite-motoren er at den tillater en god del ødeleggelse i de spillbare miljøene. Dette begynner å bli riktig bra, og det er virkelig flott å se hvordan en betongkonstruksjon kan tæres ned når den utsettes for stridens stress. Biter, støv og rask flyr veggimellom, og noen ganger blir du bare stående å se på ting som sprenges i stedet for å søke informasjon om hvor fienden er.

Bad Company 2 glimter virkelig til på tekniske parametre for det visuelle plan, men det som kanskje er aller mest imponerende, er lydbildet. Jeg er ganske sikker på at lydbildet og det enorme trøkket du får, ikke har sin make i denne sjangeren.

Da jeg spilte på et brett ved en kystinstallasjon, ble jeg nærmest bergtatt av måkeskrikene som skar mellom artillerinedslagene. Jeg er oppvokst nært havet og har fått de skrikene inn med morsmelken, hvilket igjen gjør at jeg vet eksakt hvordan de høres ut. Jeg kan ikke si annet enn at jeg er forbløffet over hvor naturtro lydene i dette spillet er.

Call of Duty: Modern Warfare 2 – Battlefield: Bad Company 2: 1-2

Likt for alle?

Vi har dessverre sett en økende trend i de senere år til at skytespill ofte blir utviklet til konsoll for så å bli klemt inn til å passe på PC-plattformen. Jeg sier «dessverre» fordi jeg er av den gamle skolen, hvilket igjen betyr at jeg mener at førstepersons skytespill har sin definitive hjemmebane på en PC.

Modern Warfare 2 viser for eksempel ganske forstyrrende tendenser. PC-utgaven bærer et sterkt konsollpreg, hvor man blant annet ikke kan velge hvilken server man skal gå inn på selv. Battlefield: Bad Company 2 er et flott konsollspill, men det er enda bedre til PC. Dette tydeliggjøres av et bedre grensesnitt, servervalg, 32 spillere i flerspiller mot 24 på konsoll og lignende.

Det er hyggelig å se at ikke PC-spillerne blir forsmådd denne gangen som de ble sist, da Bad Company aldri kom ut til PC. Det eneste jeg skulle ønsket meg, var en treningsmodus hvor man for eksempel kunne tørrtrent på å fly helikopter uten å spille mot noen. Dette ville spart mange for særdeles pinlige øyeblikk da Black Hawk-ene per i dag har et stort antall piloter som later til å være overstadig beruset.

Call of Duty: Modern Warfare 2 – Battlefield: Bad Company 2: 1-3

Konklusjon

Jeg simpelten elsker Bad Company 2 og har store problemer med å rive meg vekk fra det. Ja, enspillerdelen er ikke noe stort høydepunkt, og det har heller ingen samarbeidsmodus – et populært tillegg i disse dager. Til gjengjeld er det et ytterst fokusert og modent krigsspill som sender Battlefield 2-frysninger nedover ryggen.

Spillet er å foretrekke på PC, da hele pakken later til å være pleid med litt ekstra kjærlighet. Hvis man ikke har utstyret, er likevel ikke konsollversjonen en dårlig erstatning.

Da gjenstår det bare å konstatere at Modern Warfare-koden er knekt. For de som må ha det i klartekst: Hvis du har lite plass på harddisken og kun kan installere enten Modern Warfare 2 eller Bad Company 2, da er sistnevnte det rette valget. Bedre krigsspill skal du pokker meg lete lenge etter!

Battlefield: Bad Company 2 er i salg fra i dag til PC, PlayStation 3 og Xbox 360.