Annonse
OSLO (Gamer.no): Sam Fisher er en plaget sjel. Som dobbelagent ble han tvunget til å drepe sin egen sjef, Irving Lambert, bare for å komme hjem til nyheten om datteren Sarahs dødsfall – antakelig forårsaket av en uforsiktig bilist.
I sin sorg sier Sam opp jobben hos Third Echelon, det lysskye etterretningsorganet og Sams arbeidsgiver i hele fire spill. Men agenturet er ikke av typen du bare gir to ukers notis til.
V for Vendetta, B for Brutal
Når Sam hører rykter om at datterens uhell kanskje var en planlagt affære, går han Jason Bourne en høy gang. I sivil flyr han ned til Malta hvor en torpedo ved navn Kobin visstnok slenger med leppa.
En servitør ved en trivelig utendørskafé bringer Sam et fat med en mobiltelefon og et handsfreesett. På andre enden av linja venter en kjent stemme: Grim, eller Anna Grimsdóttir, tilbyr Sam hjelp og råd til denne personlige vendettaen. Snart begynner derimot kulene å suse.
Allerede fra begynnelsen av gir Splinter Cell: Conviction på overflaten inntrykk av å være et annet spill enn de tidligere Splinter Cell-spillene. Min lille time med spillet på pressekonferansen før Gullstikka forsikrer meg derimot at gamle Splinter Cell-kjennere og snikespillfans ikke trenger bekymre seg.
Setting og stemning er annerledes, men Sam Fisher gjør det Sam Fisher kan best, kanskje bare hakket mer brutalt og dødelig. Dette kom til uttrykk i de to-tre historieoppdragene jeg fikk testa der Sam alltid, uten unntak, likviderte hver eneste fiende han kom over.
Hvem blir med på en runde gjemsel?
I utførelsen minner spillet mye om Batman: Arkham Asylum (selv om det kanskje heller er slik at Batman: Arkham Asylum trekker mye på de gamle Splinter Cell-spillene). Sam er en luskende predator i skyggene som taktisk og møysommelig tar hånd om sine ofre. Visuelt er begge spill absolutt på høyde med hverandre, selv om Splinter Cell: Conviction kanskje ikke imponerer like mye.
Åpningen av spillet er preget av den kommenterende fortellerstemmen til Sams kompis Victor Coste, og flyktige tilbakeblikk til en episode i Mor og Far Fishers hjem, da Sarah var ei lita jente. Disse tilbakeblikkene fungerer nærmest lik opplæringssekvenser der spillere blir kjent med gjemsel- og skytesystemet.
Når Sam befinner seg i skyggene trekkes all farge ut av spillet, i stor kontrast til fiendene omkring Sam som fortsatt kan ses i døsige farger. Dette er en simpel, men velfungerende måte å fortelle deg om du er godt nok skjult eller ikke.
Skulle Sam bli oppdaget vises et hvitt omriss av konturen der fienden sist så han. Ofte blir de bevæpna vaktene da stående og skyte på dette samme stedet i mange sekunder etterpå, kanskje litt for lenge enn troverdig er, slik at Sam lett kan snike seg rundt og angripe dem bakfra.
Eks-agenten kan hoppe inn og ut av dekningsobjekter lett som en plett, og ved å lene seg til siden eller fremover får du et indikat til neste mulige dekke. I dekning vil en liten berøring på A-knappen gjøre at Sam raskt og ledig smyger seg fra én posisjon til en annen. I likhet med alle de andre animasjonen er det en drøm å se på og en oppvisning i smidig sniking.
Super Agent Man
Ved voldsomme og rå hånd-til-hånd-angrep oppnår Sam «execute»-poeng han kan bruke i dynamiske skuddvekslinger eller taktiske forhåndsangrep. Og når du får oppgradert den lydløse MK23-pistolen din begynner ting for alvor å flyte.
På utsiden av en vinduskant ser du en røykende dumrianen stå med ryggen til. Ved å holde inne B-knappen hopper du inn i rommet og bruker ham som et levende skjold idet du markerer tre andre motstandere med tre kjappe klikk på høyre skulderknapp.
I neste øyeblikk trykker du inn Y-knappen for «execute», og bang, bang, bang, så har du tre døde badguys i løpet av to sekunder. Det levende skjoldet kaster du på hode og ræv ut av det samme vinduet du kom inn, og vips er hele rommet klarert. Fy for et adrenalinrush dette gir!
I tillegg fikk jeg to ganger prøvd de famøse og 24-aktige forhørsscenene (les: tortur) Splinter Cell: Conviction allerede har blitt kjent for. Rent spillmessig føles de ikke som mer enn interaktive filmsekvenser, men det er noe grusomt underholdende å knekke nesa til en tatovert jævel på et skittent pissoar (tenk åpninga til Casino Royale). Enda bedre blir det når du kan ommøblere klavertangenter med trynet til en feig slimål – nydelig musikk i mine ører.
Kobin, den selvsamme feige slimålen, viser seg selvfølgelig å være ei felle. Et titalls Splinter Cell-kledde spesialsoldater rappellerer ned fra knuste takvinduer og tvinger Sam til å overgi seg, og i ørska innbiller han å høre fra Grim at Sarah kanskje fortsatt er i live. Dermed er motivasjonen for resten av historia lagt.
Langley, we have a problem
Kontrollene er svært intuitive, og det å utføre hva jeg beskrev i avsnittene over er uhyggelig enkelt. Kameraet kan ta litt tid å venne seg til, og muligens oppleves litt uresponsivt. Personlig hadde jeg ingen problemer med det, men forvent deg litt irritasjon hvis du er vant til å kunne invertere x-akser og y-akser.
Jeg synes umiddelbart det primitive og analoge ved settinga passer spillet vanvittig bra, og til å begynne med bruker Sam bare provisoriske verktøy. For eksempel blir et knust speilfragment fra en bils sidespeil benyttet for å titte under dører og inngangsporter. Senere oppfatter jeg at Grim skaffer Sam litt mer digitale duppeditter, og spillet kan for meg da potensielt falle mellom to generiske stoler.
At nesten hvert eneste rom har ei lysekrone eller en tung motor hengende i taljer som Sam kan skyte og ta ut to soldater på rappen, kjennes også litt usannsynlig. Det er unektelig stilig på en infantil og slapstick-aktig måte, men kan fort bli en gimmick. Hvis dette er eneste måten å skape (analoge) distraksjoner på i spillet blir jeg ørlite blasert.
Hint, tips og historiesegmenter projiseres på vegger, dekor og i landskapets miljøobjekter. Effekten er pen og stilig, og i stedet for å bryte ned illusjonen bidrar faktisk disse projiserte ordene og bildene til å styrke innlevelsen. I lengden fant jeg derimot disse beskjedene litt for lett å overse. Denne spillmekanismen føles også litt overfladisk (bokstavelig talt) og jeg mistenker at den tidlig vil utspille sin rolle.
Et etterretningsoppdrag for to?
Ved siden av historieoppdragene fikk jeg så vidt prøvd meg på de såkalte «Deniable Ops»-oppdragene, der den russiske agenten Kestrel og den amerikanske Archer må samarbeide i et ukjent oppdrag forut for hendelsene i Splinter Cell: Convictions hovedhistorie. Demoen jeg testa var dessverre uten sammarbeidsmodus eller kuttscener, og inntrykket ble derfor noe punktert.
Avhengig av hvilken agent du velger får du tilgang til forskjellige kostymer og våpen. Formålet i oppdraget mitt var å likvidere ti individer på en rekke forskjellige kart. Agentene benytter nesten uten unntak de samme teknikkene som Sam.
I motsetning til Sam derimot, som må skyte lyskilder med lyddempet våpen, har Kessler og Archer tilgang til en mobil elektromagnetisk puls – som tar knekken på alle elektriske apparater i en tjue meter stor omkrets.
Gjemmer du deg i skyggene og tar deg av sikkerhetsvaktene én og én er oppdraget ren plankekjøring. Kløner du det imidlertid til og lar deg oppdage, dobles antallet automatvåpen- og lommelyktbærende fiender. Med en gang skiftes agendaen fra sniking til action med grassalt mye tøffere motstand.
Jeg lot meg likevel skuffe over hvor lite variasjon de temmelig like brettene bød på og håper «Deniable Ops»-oppdragene tilbyr litt mer innhold når spillet lanseres neste måned. Splinter Cell: Convictions stilige tablåmenyer frister også med spennende flerspillermuligheter, men detaljene rundt disse lar foreløpig vente på seg.
Konklusjon
Mange av Splinter Cell: Convictions såkalte innovative mekanismer føles litt påklistra og tilslører et potensielt og rimelig velkjent spillkonsept. Det er derimot umulig å si i hvor stor grad disse kommer til sin rett på basis av det lille jeg har spilt til nå. Bare fremtiden vil vise om de kan fornye snikespillsjangeren, eller om de er overfladiske, simplifiserende verktøy lik for eksempel New Super Mario Bros. Wii sin «superguide»-boks.
Samtidig er adrenalinrushet jeg får av Splinter Cell: Conviction unektelig stort, og når ting funker gjør tilskuddet av endorfiner og dopamin til hjernen min alt så utrolig bra. Med unntak av enkelte sekvenser i Metal Gear Solid 4, kan jeg ikke erindre et spill som gav meg denne følelsen siden, vel, Splinter Cell: Double Agent.
Sam Fishers personlige vendetta er rett rundt hjørnet, og Gamer.no står parat til å gi deg anmeldelsen.
Splinter Cell: Conviction kommer i salg 15. april, for Xbox 360 og PC.
Del på Facebook - Se andres kommentarer (19) - Diskutér artikkelen i forumet
Annonse |
Tom Clancy's Splinter Cell: Conviction X360 »
- Sjanger
- Action
- Plattform
- Xbox 360
- Slippdato
- 15. april 2010
- PEGI
- 18+
- Utvikler
- Ubisoft Montreal
- Utgiver
- Ubisoft Entertainment
- Priser for x360
- Ingen priser funnet
Kommentarer
Regner med at det er en feil?
Sitat
Får for all del håpe snikingen blir litt mer realistisk enn Batman: AA. Ergret meg alltid litt over at så fort jeg satt på en gargoyle i taket som var veldig lett å legge merke til, så var jeg "usynlig".
Ellers er nok dette en av de få titlene jeg gleder meg til i år
Bebeluv skrev 10.03.2010 21:12:
Regner med at det er en feil?
Håper ikke det er en feil >< taha
Bebeluv skrev 10.03.2010 21:12:
Regner med at det er en feil?
Skulle være Xbox 360 og PC. Rettet nå.
Dette er det første Splinter Cell spillet jeg har vist interesse til!
Splinter Cell gjør alt det Metal Gear spillene burde ha gjort. Fine animasjoner, troverdig action og rett og slett UNIKT. Dette er THE Spy Game å spille. Du kan gjøre alt mulig rart. Splinter Cell har vært flere generasjoner over metal gear serien i lang tid. Etter jeg spilte Splinter Cell for første gang har jeg ikke sett på Metal Gear med samme øyne igjen.
For meg har det vært stikk motsatt, men egentlig tror jeg ikke spillene kan sammenlignes. Samme sjanger, men vidt forskjellig måte å gjøre det på. Mens Splinter Cell er trauste karakterer med stødig historie er MGS mer fri fantasi med et mer episk preg over historien. Mer følelser og store ord.
Har selv prøvd Splinter Cell: Conviction, og må si jeg syns det virket spennende. Og for moro skyld: Jeg var godt i gang med første gjennomspilling av Metal Gear Solid 4 samtidig.
Jeg er forsåvidt enig i det Avean sier, men jeg husker jeg reagerte allerede i det første spillet på at ingen av fiendene la merke til det intense, neongrønne lyset (som kom fra hodet til Sammy) som beveget seg rundt og mørket - og hvis de la merke til det, så klarte de aldri å tenke seg til at det kanskje hadde noe med vedkommende som snek seg rundt og slo dem bevisstløse en etter en.
Det er småting som irriterer meg i Splinter Cell også men ingenting i nærheten av hva Metal Gear har utviklet seg til.
For det første lyden....fortsatt arkade som for 10år siden. Utrolig generisk. Fiendene får utropstegn over hodene, det ser helt absurd ut. Melee slåssingen er scripta og uten fysikk. Så når du slår så stopper hele karakteren opp og bare slår i lufta. Ofte resulterer det at når du skal angrip en fiende, så ender du opp med å skyggebokse 1mm foran ansiktet til han.
Når du skyter og treffer en fiende står de å repeterer samme lydfilen om og om igjen. Høres ut som Commodore 64. "Ah Ah Ah Ah Ah AH AH AH AH AH AH AGhhhhhhh!"
Rett og slett grusomt! Digger storyen og konseptet bak Solid Snake. Eneren og toeren var gode spill, men splinter cell spillene er flere generasjoner bedre enn Metal Gear.
Slutt og sammenlign Metal Gear of Splinter Cell, bortsett fra snike konseptet er spillene bygd på helt forskjellige verdier.
Gleder meg sykt til Splinter Cell, og etter det er checket av lisetn står Red Dead Revolver og Alpha Protocol for tur
Sitat
Er eg den einaste som ikkje greier å få noka tilfredsstilling ut av ei handling i eit spel så lenge det ikkje faktisk er eg som utfører ho?
Nei til automatisering!
Da Ghost Recon og Rainbow Six mista sjelen sin for etpar år tilbake fryktet jeg det verste fra Tom Clancy serien, men jaggu klarte Splinter Cell seg bra. Har levert jevnt over gode spill siden enern. Gleder meg til et nytt møte med Sam
Eg er òg ein av dei som har gleda meg ei stund til Splinter Cell: Conviction.
Eg er berre glad for at dei skrinla "hobo-sam". Eg håpar framleis på gameplay på Capitol Hill - men Sam Fisher skal ikkje sjå ut som ein uteliggar, det blir berre feil.
Har vært veldig glad i dei andre spela i serien, spesielt dei to første. Nummer 3 var også bra. Double Agent hadde ein del problem, men var framleis eit godt spel.
Nå virker det mye mer lovende enn tidligere. Foreløpig har jeg hatt dette litt i bakhodet, men med både Chaos Theory og Double Agent i minne så er det lett å huske hvor latterlig morsomt det er å knerte folk en etter en. Som dere sier i artikkelen, det minner i stor grad om Arkham Asylum. Er ikke helt bestemt i noen retninger enda, men regner med å se positive anmeldelser og inntrykk fra pressen som fort overbeviser.
Så akkurat at Conviction vil ha det samme DRM dritet som Assassin`s Creed 2. Vurderer sterkt å heller kjøpe X360 utgaven nå da nettet mitt er veldig ustabilt. http://www.shacknews...article.x/62540
Ugh. Da blir det Xbox.
Bebeluv skrev 10.03.2010 21:12:
Regner med at det er en feil?
Nei... Ubisoft har en spesiell avtale med microsoft eller noe i den dur, som gjør det eksklusivt til microsoft.
Ja? Det er akkurat derfor jeg mener det var en feil med artikkelen.
Sitat
Øhmmm... Dette var vel ikke heeeeeelt riktig? Nyheten om datterens bortgang kommer jo etter det første oppdraget i Double Agent. Er dette en glipp i omtalen, eller har de "pyntet" på historien i Conviction, tro?
Bli med i diskusjonen på forumet!