SAN FRANCISCO (Gamer.no): Det begynner å bli en stund siden vi kalte skytespill for Doom-kloner og hyllet Dune 2 for å være sanntidsstrategienes stamfar, men det er fortsatt én sjanger som fortsatt klamrer seg fast til gamle konvensjoner. Den såkalte 4X-sjangeren har med tiden fått mange tilskudd, men har fortsatt én soleklar ener – Sid Meiers Civilization-serie.

Bunnsolid gameplay og en fleksibilitet få andre strategispill kan by på har gjort den opprinnelige skaperen Sid Meier til en legende i spillindustrien, og denne serien til en av de bestselgende strategispillseriene gjennom tidene.

Men med berømmelse følger strenge krav, og mange er nok redde for at også denne serien omsider skal bli en substansløs melkeku. Det er nok litt tidlig å konkludere enda, men det vi har sett av det seneste tilskuddet til strategifamilien ser på ingen måte ut til å gjøre vanære på en gammel manns ry og renomé.

Utsøkt utseende

Det var PR-mannen Pete Murray og Dave Shirk, en av spillets produsenter, som avholdte en intimpresentasjon for en tysker og meg denne solskinnsdagen på GDC. I et tett messeskjema er det ingen tid å miste, og herr Murray åpnet det hele med å forklare hvorfor denne serien nå tar nye skritt videre:

– Vi er veldig klare over seriens posisjon, og mange lurer nok på hvorfor vi bestemte oss for å fortsette etter fjerdeutgaven, som av mange har blitt hyllet som perfeksjon. Det er likevel slik at både vi og spillerne alltid kommer på nye småting vi har lyst til å hive inn i spillet rett etter at vi er ferdige med en ny utgave, og plutselig sitter vi der med en liste stor nok til å utgjøre et nytt spill.

Og allerede ved første øyekast var det klart at her har det skjedd en del. Det første som fanget oppmerksomheten min var av naturlige grunner den nye grafikkmotoren, som virkelig er et grundig stykke arbeid.

Særlig topografien, med de mange elvene som åler seg over kontinentene, fjelltopper som rager i terrenget og de nydelige havene som både verner og truer de ulike spillerne, imponerer stort. Og det er ikke slik at dette spillet ser ut som noe du trenger å ta opp kredittlån for å kunne kjøre, i stedet kan det vise frem en mer jordnær skjønnhet som er svært kledelig.

Produsenten forklarer at de tok utgangspunkt i hvordan landjorda ser ut fra et fly da de utformet den nye verdensvisningen, og det er definitivt noe jeg kan kjenne meg igjen i. Civilization V ser rett og slett fantastisk ut, og selv om jeg fortsatt kan spille toeren uten å vemme meg så er det unektelig stilige ting som har skjedd her.

De ulike spillområdene vil selvsagt forandre seg etter innstillingene dine, som tidligere, og i tillegg til den europeiske landmassen vi ble vist finner du også amerikanske og asiatiske kart.

Friske nyheter

Blant tingene som direkte påvirker gameplayet finner man et nytt bevegelsessystem, som er basert på sekskanter i stedet for de tidligere diagonalene. I tillegg til å få det hele til å se mer ut som et brettspill så har det også en rekke praktiske fordeler.

– Det var mange problemer med det diagonale bevegelsessystemet. Noen ganger måtte du for eksempel gå opp til skrå og til siden for å gå til et sted som tilsynelatende lå rett opp. I tillegg kunne det være slik at det var veldig vanskelig å se om du kunne forflytte deg over for eksempel en elv. Med dette nye systemet, særlig hvis man velger å vise sekskantene som utgjør spillkartet, er det alltid åpenbart hvor du kan bevege deg og ikke. I tillegg vil disse bevegelsene føles mer naturlige, da en sekskantinndeling av natur vil være mer fleksibel enn den tidligere løsningen.

Og det stopper ikke der. Som tidligere spiller rådgiverne dine en stor rolle også her, og utvikler Firaxis har endelig bestemt seg for å gi de den oppussingen de fortjener. Nå vil alle rådgiverne dine, samt statslederne du prater med, kunne nytes i fullskjerm med glitrende animasjoner. De har alle et tydeligere særpreg, og føles mer levende enn noensinne, der de spankulerer rundt i naturlige omgivelser og gir deg tordentaler på morsmålet sitt.

Vi ble fremvist eksempler på mimikken og oppførselen til Dronning Elisabeth I av England og Otto Van Bismarck, og holder resten av karakterene i spillet like høy kvalitet så kan jeg ikke si annet enn at jeg gleder meg til å utforske rollebesetningen.

Smidig og lettfattelig

Civilization-serien har en hærskare av trofaste tilhengere, som besitter et gigantisk register av spillkunnskap som umiddelbart kan overføres til dette spillet. Det betyr likevel ikke at det nye og gjestmilde formatet ikke kan trekke til seg mengder med nye spillere, og da er det viktig at spillflyten og læringskurven tilpasses det tjueførste århundres hyperaktive masser.

Et resultat av dette er av brukergrensesnittet har blitt tydelig optimalisert, samtidig som informasjonsflyten er bedre enn noensinne. Civilization-spillene har blitt mer og mer selvforklarende etter hvert som serien har utviklet seg, men de nye forandringene viser tydelig at det var rom for forbedring. Det nye grensesnittet er for eksempel langt mer smidig enn i fireren, og utviklerne har skjult alle de sjeldent brukte knappene til fordel for en bedre visning av spillkartet og en mer sexy presentasjon i det hele tatt.

Et annet grep gjort for å enklere la deg lede et imperie er innføringen av et varselsystem på høyre side av skjermen. Alle ting av interesse i riket ditt vil få en egen liten notis, og du kan sentrere kartet på dette stedet med ett museklikk. Det betyr at du lett kan hoppe fra sted til sted for å sjekke ting av interesse. Det betyr også at du slipper å lure på hvor halve hæren din ble av, etter å ha fomlet bort kameraet og ikke fått med deg at fienden har tatt ut flere av dine beleiringer.

Det ser likevel ikke ut til at Civilization V er et spill du ved første forsøk kan hoppe rett inn i og forvente å ta over hele verden etter et par timer. Verdensdominasjon er kompliserte saker, og slik må det kanskje være for at den taktiske dybden skal bevares. Det har likevel skjedd store forandringer i fordel strømlineformingen av spillet, og det skal nå være enda litt enklere å ta turen inn i det fantastiske spilluniverset.

Heftig kampsystem

En av de største nyvinningene denne gangen er hvordan kampsystemet har fått en finpuss, da hovedsakelig gjennom to store forandringer.

Den første av disse er fraværet av enhetsklynger. Hver brikke på spillkartet kan kun romme én enhet nå, og disse gigantiske uovervinnelige klyngene som utviklerne beskriver som «stacks of doom» er ikke lenger mulige. Ikke bare loves dette å stille større krav til taktisk klokskap hos spilleren, det skal også få has på problemer med spillere som drar kamper ut i stagnasjon kun på trass.

Dette med én enhet per spillfelt gjelder også for byene, som nå har fått helsepoeng i stedet for å bero på massive beleiringer. Dermed må du velge den beskyttende enheten med omhu, samtidig som du polstrer byens forsvar med ulike bygninger og oppgraderinger. Det er likevel ikke slik at byer nå er ultraskrøpelige, men det skal bli morsomt å se hvordan dette påvirker håndteringen av de største imperiene.

En litt større endring er at enheter nå har avstandsangrep, og følgelig kan treffe enheter som er flere spillruter bortenfor, inkludert over elver og lignende. Vi fikk ikke sett mange nok eksempler på dette til å bedømme hvorvidt det byr på en gedigen frustrasjon eller en rykende het taktisk oppgradering, men det lover i hvert fall godt at dette balanseres ved at avstandsenheter får svært redusert nærkampsskade og lite helse.

Blant de andre nevneverdige forandringene av kampsystemet finner man blant annet en ny måte å vinne på, som skal gjøre det hele litt smidigere for alle sammen. Tidligere var det slik at om man skulle vinne gjennom rå makt så måtte man erobre alle byene til fienden. En kjedelig bieffekt av dette var at man noen ganger kunne måtte bruke lang tid på å finne en ubetydelig tulleby i hjørnet av kartet. Disse dagene er over, for nå vil man få en erobringsseier så snart man makter å kapre hovedstedene til alle de andre sivilisasjonene.

Dette, i kombinasjon med alle de andre små finurlige endringene på kampsystemet, er ment å oppfordre deg til å veie risiko opp mot belønning i større grad enn tidligere. En fiffig sideeffekt er at det åpner for å kunne dra nytte av en skikkelig «blitzkrieg»-taktikk, hvor du i forrykende tempo tar fienden på senga og bruker rå makt og kløkt til å oppnå seier.

Viderearbeidet diplomati

Selv om konstant kriging er vel og bra, har også mer raffinerte teknikker sin plass i dette spillet. Som tidligere er diplomati sentralt, og om du overhodet ikke ønsker å krumme et hår på hodet til noen så er det fullt mulig. Om enn kjedelig.

Noe av det som skal fremme poengtere effektiviteten til velbenyttet diplomati er innføringen av bystater. Disse er enkeltbyer rundt omkring på kartet som ikke styres av andre spillere. Det er fullt mulig å ta over en av disse om du måtte ønske det, men allianser kan være vel så gunstige.

Hvis du gir alliansene en liten pengegave en gang i blant eller på andre måter klapper de på magen så vil du jevnlig motta gaver, som kan være gratisenheter eller andre ting av verdi. Det betyr likevel at det kreves ting av deg, og om en konkurrerende spiller prøver å kapre en av disse så vil det stilles krav om at du holder din del av avtalen.

Også dialogene med andre statsledere har fått en oppussing, og du kan for eksempel inngå forskningssamarbeid med andre sivilisasjoner om du måtte ønske det. Dette gjøres ved at dere begge spytter inn en fastsatt pengesum, og mottar en stor økning til forskningstempoet i en begrenset periode. Men hvis dere av en eller annen grunn skulle begynne å krangle så vil denne bonusen opphøre. Her gjelder det altså å spille kortene sine riktig, i det minste i en viss periode.

Andre tilskudd som omfatter oppførselen til de andre statslederne er en grundig oppusset kunstig intelligens. Om du nå setter ut en drøss med enheter rundt landegrensene til en annen statsleder så vil ikke det gå upåaktet henn. I tillegg skal personligheten til de ulike statslederne nå være mer konsekvent og i henhold til deres virkelige oppøfrsel.

Det betyr for eksempel at statsledere som var kjente for en solid handelsflåte ofte vil prioritere den, samtidig som de mer pasifistiske statslederne har en hang til å unngå voldelige konflikter. Det er likevel ingenting i veien for at du kan gjøre selv Gandhi om til en sadistisk despot.

Det er nemlig slik at de modifiseringsverktøyene som følger med, ledsaget av et nytt kartbyggingsverktøy, skal være ekstremt avanserte og tilby omtrent total frihet til å gjøre hva du vil. Vi loves at alt du ser i spillet kan gjenskapes med dette verktøyet, og at det til syvende og sist kun er dine ferdigheter innen skriptspråket som setter begrensingene. Det lover godt for en spillserie som er kjent for et ekstremt aktivt modifiseringsmiljø, og det skal bli spennende å se hva de lureste folkene der ute makter å skape.

Konklusjon

Det er fortsatt for tidlig å uttale seg bombatisk om hvordan dette spillet ender opp, men den smakebiten vi har fått glefse over har vært helmaks. Det ser ut til at Firaxis har forstått noe mange andre spillutviklere ser seg blind på, nemlig at en spillserie har en rekke kjerneverdier man overhodet ikke rører, og resultatet er et spill som både ser og føles som Civilization, bare oppgradert til å føles relevant i 2010.

Det er likevel en del nye aspekter i dette spillet som kan by på balansemessige utfordringer, for eksempel fraværet av enhetsklynger og at enheter med avstandsangrep nå kan kjempe uten å ta skade, og det skal bli spennende å se hvordan Firaxis har valgt å løse dette. Jeg føler meg likevel sikker på at resultatet blir bra, spørsmål er bare hvor bra.

Civilization V planlegges utgitt høsten 2010, og kommer kun til PC.