Det er vel ganske langt fra en underdrivelse å si at baseball er en liten sport her i Norge, og i Europa generelt. Derfor gidder ikke Sony å prøve seg på å slippe MLB-serien her i gården. Det er synd, for baseball er faktisk en dyp, interessant og underholdende idrett. Siden jeg stikker innom USA et par ganger i året, er det også obligatorisk å ta med seg siste utgave av nettopp MLB The Show, som er eksklusivt til Sonys konsoller. Versjonen for 2010 kom nettopp ut i Statene, og som en service til dere som elsker sport og spill serverer vi en aldri så liten importanmeldelse.

Mye å ta seg til

Som i de fleste moderne sportsspill er det en haug med moduser og alternativer i MLB 10 The Show. Her er det så mye å ta seg til at du nesten ikke trenger noe annet i sjangeren i løpet av et kalenderår. Du kan ta over som manager, spille treningskamper, bryne deg på rivaler online eller fyre opp et minispill eller to. Dessuten tilbyr geniale «The Road to the Show» deg å lage din egen spiller, og få ham opp fra Minor League til et av storlagene.

Valgene er mange. Likevel er det først og fremst det ordinære banespillet som er interessant, og det er en fryd å kunne kjøre i gang en hel sesong med sitt favorittlag – selv om det er tidkrevende, bare grunnserien består av minst 162 kamper!

Du kan selvsagt korte dette ned ved å simulere hele eller deler av kamper, samt skru ned antall omganger – men det blir bare ikke det samme. Du må ha alt autentisk om du skal få levert den fulle og hele opplevelsen. Det samme gjelder egentlig vanskelighetsgraden. Spillet er svært fleksibelt her, og innstillingene er mange. Det betyr at flere kan ta del i opplevelsen, men dette blir aldri et enkelt spill – uansett vanskelighetsgrad.

For de uinnvidde består en vanlig baseballkamp av ni omganger, der begge lag får muligheten til både å slå og kaste i hver av dem. Mentaliteten og strategien er markant forskjellig i det vi kan kalle angrep og forsvar. Det er så uhyre interessant at dette er like mye et herlig spill i strategi og psykologi som i ren fysisk styrke. Ja, småtjukke spillere er slett ikke unormalt i denne sporten. Det er først og fremst armkontroll og øye-hånd-koordinasjon som er viktig.

La oss starte med kastingen. Målet her er å få ut tre slagmenn, og omgangen er da over. Måten du gjør dette på er å kaste innenfor slagsonen (over platen, mellom albuene og knærne) uten at slagmannen slår eller treffer ballen. Samtidig bør din mottaker være i stand til å ta i mot kastet. Eventuelt kan du lure ham til å slå på kast som går utenfor sonen. Også dette gir en strike, og tre av disse betyr «god natt» for slagmannen. Det geniale er at slagmenn lærer seg kastere å kjenne etter hvert, og man kan faktisk gå i en felle om de samme kastene brukes for ofte.

Kasteren har nemlig opptil fem typer grunnkast, alle med ulike egenskaper og kvaliteter. Disse er rangert etter hvilke kasteren takler best, noe som vanligvis er en klassisk «fastball». Andre bruker skru for alt det er verdt, med kast som «curveball» og «sinker». Jobben din er å finne ut hvilke du kaster når, i samarbeid med mottakeren bak slagmannen – han er aktiv med å be om ulike typer kast fra deg, slik at du får en ledetråd på hva som lønner seg.

Presset køllemann

Hvis slagmannen har presset på seg bør du for eksempel kjøre en «curveball» utenfor sonen – sjansen er nemlig stor for at rivalen svinger til uansett. Som åpningskast kan den presise «fastball» brukes. Dette er kastet som er lettest å treffe godt på for slagmannen, men til gjengjeld er det slik at han ofte lar være å slå på første kast. Man vil nemlig sjekke ut hvordan kasteren tenker, og ikke sløse et slag på måfå. Det er også verdt å merke seg at kasteren får dårlig selvtillit om motgangen blir for stor, og da blir det langt vanskeligere å få til gode kast. Da kan er bytte være løsningen.

Når en slagmann slipper unna og kommer seg til første, andre eller tredje base, får du ekstra hodebry. Da må du nemlig ta hensyn til de som er ute på basene, samtidig som slagmannen må få din oppmerksomhet. Avhengig av baseplassering og hvor mange som er slått ut vil nemlig den solide kunstige intelligensen forsøke å stjele baser. Det vil si å løpe akkurat før du kaster, de venter altså ikke på å få se hva slags slag som kommer. Kasteren din kan ta høyde for dette ved å kaste til de ulike basene istedenfor mot kasteren, men hvis løperen timer det hele riktig risikerer du å tape løp.

Målet med hele greia er for øvrig å få så mange løpere inn til hjemmebasen som mulig. Det vil si at de må løpe helt rundt diamanten uten at utespillere tar på dem med ballen i hånden, eller står på basen med ballen før løperen kommer frem. Defensivt betyr det at du må være rask på labben når du først får tak i ballen ute i feltet, men også her er det utfordringer.

Aller først må du plassere gutta dine riktig i forhold til hvem som slår. Dette er ikke obligatorisk, men det kan lønne seg å kikke på hvordan feltarbeidet er med jevne mellomrom. Når en i feltet får tak i ballen bør du allerede ha bestemt deg hvordan du skal kaste. Igjen er valgene mange, realistiske og meget engasjerende. Hver base har sin egen knapp på kontrollen, det samme har en såkalt avskjæringsmann – han står som oftest midt mellom basene. Knappene må sitte i ryggmargen om du skal være i nærheten av å lykkes. Knoter du her er det fort gjort å havne i bakleksa. Slike utfordringer og konsentrasjonsoppgaver gjør spillet ekstra nervepirrende og spennende.

Det hele blir enda mer avansert når man tenker på at hver eneste spiller er forskjellig. Dermed må du ta høyde for det når du bestemmer deg for hvilket kast du bruker inn mot basene. Du kan lade kastet før du får ballen, men da har enkelte spillere en større risiko for å miste ballen. Dessuten kan du kaste svakt og presist eller hardt og litt mindre presist mot basene fra feltet. Avhengig av spilleren vil disse valgene gi ulike resultater, og jeg liker at man belønnes for å virkelig sette seg inn i sitt utvalgte lag.

Irritasjonsmoment

En ting som irriterer meg stort med utespillerne er at veldig mange utfører en kasteanimasjon uansett hva du har tenkt å gjøre. Om du har lyst til å løpe til nærmeste base for en såkalt «foot out» kan akkurat denne forsinkelsen blir skjebnesvanger, og det er noe Sony bør kikke på før neste års utgivelse.

Erfaring med spillerne gjelder også når man er i angrep, det vil si når det skal slås. Hvis man lykkes er dette det aller morsomste i MBL 10 The Show, i hvert fall når det gjelder kortsiktig og umiddelbar belønning. I motsatt fall kan man bli uhyre frustrert om man bommer på hver eneste ball, men det skjer ikke med litt trening og smart tenking.

Slagmannen har også en rekke hjelpemidler for å lette litt på presset. Du kan raskt og enkelt gjette hva slags kast som kommer, og i hvilken retning av slagsonen det vil komme. Dette garanterer ikke treff, men hvis du treffer når du ha rettet riktig vil slaget bli bedre og muligheten øker for en legendarisk «home run». Et slikt slag går ut av spilleområdet og sikrer at alle på basene kan gå hjem. Det betyr opptil fire poeng om basene er fulle, en såkalt «Grand Slam home run».

Slike slag er det store målet, men veldig sjeldent realiteten. Som slagmann må du hele tiden tenke taktisk, og ikke minst lese kasteren. Blir du kjent med ham kan du raskt få et overtak i spillet. Du skal nemlig ikke slå på alt, da taper du i lengde. Vurder hva slags kast han kommer med, og hvilken rekkefølge. Da kan du med ett gå til første base titt og ofte som resultat av fire kast utenfor sonen som du ikke slår på.

Andre ganger må du bare slå, men igjen lønner det seg å tenke. En såkalt «bunt», der du bare lar ballen treffe kølla og sprette kort langs bakken kan få deg til første base om den er velberegnet. Når du har én slagmann ute og én løper i posisjon til å score går du for en «sacrifice fly». Da slår du ballen høyt i lufta og basemannen tar den. Det betyr at han som slår er ute, men løperen kommer til hjembasen med poeng. Husk at løperen da må stå på sin base til ballen er fanget, hvis ikke er også han ute.

Røveri

Akkurat som det datastyrte laget kan også du stjele baser, et nyttig verktøy når situasjonen er presset. Igjen kan «bunt» være et veldig nyttig verktøy til dette. Mulighetene for å styre flere løpere på en gang er for øvrig veldig store. Knappekombinasjonene er mange og du må holde hodet kaldt, hvis ikke er det uhyre lett å tabbe seg ut. Her kan du hoppe opp langs vegger, slenge deg etter baller og skli etter baser. Igjen er timingen alt!

Utenfor banen er det først og fremst statistikkbiten som skinner. Her får du statistikk for absolutt alt, noe som er til god hjelp når du skal velge lag. For de som har lest boken Moneyball er det ekstra morsomt med denne statistikken, der viste nemlig Oakland Athletics hvordan man kan samle sammen et vinnerlag basert kun på statistikk, uten å speide i det hele tatt. Fascinerende er bare forbokstaven.

Det visuelle i MLB-spillene har alltid vært helt i toppen av sportsspillsjangeren. Årets utgave er intet unntak. Alt av lisenser er på plass, drakter og arenaer er dermed akkurat som de vi kjenner fra virkeligheten. Spillerne ligner selvsagt på seg selv, men man har en liten vei å gå opp til stjernen på dette området – Pro Evolution Soccer. Grimaser og fakter fra spillere gir likevel fin innlevelse, og du deler dermed dine gleder og frustrasjoner med datafigurene.

Animasjonene fortjener også en stor honnør. De største spillerne kjenner du igjen på bevegelsene, og alt er bare så herlig naturtro. Kameraføringen er for øvrig helt glimrende, og det er som å se en kamp på amerikansk TV (inklusiv litt reklame). Jeg er spesielt imponert over de supersakte reprisene, noe som er en stor bonus i et spill som går såpass kjapt som MLB 10 The Show. Jeg er imidlertid ikke så glad i det som stort sett er et rotete brukergrensesnitt, og du må trykke alt for mye på X-knappen for å hoppe over informasjon og mellomsekvenser.

De tre kommentatorene gjør i utgangspunktet en god jobb, og fremstår som dynamiske på kort varsel i forhold til det som skjer. Du får også mye bakgrunnsinformasjon om spillerne og klubbene, samt en haug med spennende statistikk. Slikt liker vi jo! Likevel ligger det hele tiden en fare for gjentagelse fra kommentatorene og noen av de bløte vitsene er mer irriterende enn underholdende.

Det er også verdt å nevne at MLB 10 The Show kommer med en fyldig flerspillerdel, der du blant annet kan kjøre på med kamper mot venner og ukjente over nett. Selv om jeg foretrekker sofaflerspiller (for to), er det ingenting i veien for å fyre opp en kamp over PSN også. Flyten opplever jeg som god, men igjen blir det litt vel mye trykking. Jeg savner imidlertid norske motstandere, kanskje det blir et par av de etter denne anmeldelsen?

Konklusjon

Hvis du er ute etter et litt annerledes sportsspill kommer MLB 10 The Show meget varmt anbefalt av meg. Det er ikke enkelt og du må jobbe for belønningene, men én home run forsvarer nesten alene prislappen, følelsen du får da er unik i sportsspillsammenheng. Hårene reiser seg på nakke og rygg og et småfårete smil brer seg om ansiktet. Dette er et av mange «wow-øyeblikk» i dette spillet.

Dybden, mulighetene og de autentiske rammene gjør dette til et pliktkjøp for de som er interessert i baseball. Her har du en tittel som virkelig belønner den som investerer mye tid og engasjement. Jeg mener alle sportsspillentusiaster bør ha MLB 10 The Show i hylla si – helst på en av æresplassene.

Merk: MLB 10 The Show er ikke i ordinært salg i Europa, men kan skaffes fra flere internasjonale nettbutikker. Vær oppmerksom på momsgrensen på 200 kroner. PlayStation 3 er sonefri på spill. Spillet kan også kjøpes på Platekompaniet.no.