Annonse
I august 1982 lanserte Commodore Business Machines et produkt som for alltid kom til å forandre spillverden: Commodore 64. Tidlig på åttitallet var datamaskiner fortsatt noe som i hovedsak kun var tilgjengelig for de mest interesserte og de med mest penger, samtidig som konsollmarkedet var preget av billigproduserte spill som tjente mye penger, men som etter hvert skulle få folk til å miste mye av lysten til å kjøpe nye konsolltitler (og dermed føre til det store spillkrasjet i 1983).
Datamaskiner for alle
Commodores filosofi var imidlertid enkel. De lagde datamaskiner som var billige nok til at folk flest kunne kjøpe dem, og brukervennlige nok til at folk flest kunne bruke dem. Etter tidlig suksess med Commodore PET (som ble lansert i 1977) og VIC-20 visste de at dette var en filosofi som fungerte, og med Commodore 64 gjorde de alt for å sikre at systemet deres skulle slå knockout på konkurrentene. Med rundt 20 millioner solgte enheter i en periode på tolv år, var det nettopp dette maskinen gjorde.
Det var flere årsaker til at Commodore 64 ble populær. For det første var den billig. Commodore eide selv fabrikkene som produserte mikrobrikker til maskinen, og dermed slapp de unna fordyrende mellomledd. Mens andre produsenter måtte kjøpe inn prosessorer, grafikkbrikker og lydbrikker, lagde Commodore alt dette selv, uten ekstern innblanding. I tillegg til at dette gav dem en prismessig fordel, fikk de muligheten til å lage spesialdesignede brikker for maskinen sin, noe som etter hvert viste seg å være et av systemets sterkeste kort.
En annen årsak til systemets popularitet var markedsføringen. Commodore 64 var en datamaskin, som kunne brukes til seriøse oppgaver såvel som spill, og akkurat dette gjorde Commodore et stort poeng ut av. Hvorfor, spurte de, skulle foreldre investere i en konsoll som bare kunne spille spill, når de heller kunne kjøpe en datamaskin som var like god på spill som konsollene, samtidig som den hadde tusenvis av andre muligheter? Commodore var til og med så frekke at de gav folk et avslag på 100 dollar om de leverte inn sin gamle konsoll når de kjøpte en Commodore 64, et tilbud mange utnyttet seg av.
Brukervennligheten var også et stort poeng. Commodore 64 hadde alle fordelene en konsoll hadde på dette området. Du slapp å tenke på maskinvarekonfigurasjoner, og hadde et system som kunne plugges rett i TV-en samtidig som all innmaten befant seg i samme boks som tastaturet (i motsetning til PC-er, med sine store, grå bokser og dyre monitorer). Dessuten ble mange spill og programmer solgt på «cartridges», som du plugget rett inn i maskinen slik at lastetidene man vanligvis forbandt med datidens datamaskiner forsvant.
Innmaten i maskinen
I dag er det nok mange som vil heve øyenbrynene når de hører maskinvarespesifikasjonene til Commodore 64, men på åttitallet var systemet temmelig robust i forhold til konkurrentene. Sentralt i maskinen sitter en MOS Technology 6510-prosessor som kjørte på hele 1 megaherz. Maskinen hadde dessuten 64 kilobyte internminne (altså 0,064 MB), noe som utvilsomt høres forsvinnende lite ut i dagens verden, men som var nok til å romme hele galakser i spill som Elite.
I forhold til grafikk, hadde systemet en fast fargepalett på seksten farger og mulighet for en oppløsning på 320x200 (eller 160x200 om man ville unngå kraftige begrensninger i forhold til hvor mange farger man kunne bruke). Systemet klarte også å vise åtte todimensjonale «sprites» på skjermen samtidig. Mange av Commodore 64s konkurrenter ble etter hvert langt hvassere på grafikk, men på tross av begrensningene klarte man å lage mye lekker grafikk med den beskjedne maskinvaren.
Når det gjaldt lyd og musikk viste Commodore 64 seg å ta rotta på de fleste konkurrentene sine. Ved hjelp av den etter hvert så kjente SID-brikken kunne systemet produsere lyd på tre kanaler, med massevis av effekter. I tidlige spill for systemet laget man enkle musikkstykker og lydeffekter som minnet mye om de simple pipelydene en PC kunne lage, men etter hvert som glupe programmere og musikere lærte systemet å kjenne, begynte Commodore 64 å spille herlig musikk som tilhengerne av den vesle boksen raskt lærte seg å elske.
Selv om flere spill ble lansert på «cartridges», var vanlige kassetter (samme type som vi lagret musikk på før CD-en tok over verden) og 5,25-tommers disketter de mest brukte lagringsmediene på Commodore 64. Lange lastetider var vanlig, men smarte utviklere la ofte inn både bilder og musikk i lastetiden, slik at man slapp å stirre på en tom skjerm i fem minutter mens man ventet på at spillet skulle starte.
Perfekt til «skolearbeid»
Jeg er nok langt fra den eneste som i min ungdom klarte å overbevise foreldrene mine om at en Commodore 64 ville være til stor hjelp i forhold til skolearbeidet mitt. Samtidig er jeg nok langt fra den eneste som i praksis aldri brukte maskinen til en eneste skolerelatert ting. For de aller fleste handlet Commodore 64 om tre enkle ting: Spill, spill og spill. Også her hadde Commodore 64, som andre mikrodatamaskiner, en fordel i forhold til konsoll og PC: Variasjon.
Commodore 64 hadde to porter for standard digitale joysticker (man kunne også bruke «paddle», en Nintendo-aktig knappebasert kontroller som aldri slo helt an), og passet dermed perfekt for action- og arkadespill som var populære på konsoll. I tillegg hadde maskinen naturligvis et tastatur, og kunne dermed brukes til simulatorer, rollespill, strategispill og eventyrspill, som hadde et mer naturlig hjem på PC.
Dermed fikk Commodore 64 det beste fra flere verdener. Her gikk lettbeinte plattformere hånd i hånd med tunge krigssimulatorer, og uansett hva slags spill du likte, var det garantert at systemet hadde noe for deg. Nettstedet Gamebase 64, som er en database over Commodore 64-spill, lister over 20 000 spill til systemet, og selv om mange av disse aldri kom ut (eller er duplikater, etter som databasen lister ulike versjoner av samme spill som unike produkter) er det klart at maskinen har et av tidenes rikeste spillbiblioteker.
Maskinvaren var også robust nok til at det, i alle fall i løpet av den første delen av systemets levetid, var mulig å konvertere arkadespill til systemet uten at disse led særlig mye nød. Og selv om maskinen etter hvert ble akterutseilt i forhold til grafikk og lyd, klarte smarte programmerere stadig å komme opp med nye løsninger, som gjorde at det var mulig å overføre spill fra langt kraftigere systemer til Commodore 64, og fortsatt få et spillbart resultat.
En verden av spill
I løpet av maskinens mangeårige levetid kom det en haug av klassiske spill. Amerikanske storutgivere som Epyx pumpet ut heftige titler, som plattformhjernetrimmeren Impossible Mission, bilspillet Pitstop II og sportsspillene Summer Games, World Games og California Games. Samtidig stod europeiske småutviklere som Andrew Braybrook for herlige og innovative spillopplevelser. Braybrook-spillene Paradroid og Uridium står fortsatt frem som glitrende spillperler.
Dessuten fikk vi leke oss med glitrende Commodore 64-versjoner av populære arkadespill som Bubble Bobble og Rainbow Islands, samtidig som utviklere som Lucasarts (da kjent som Lucasfilm Games) gav oss eventyrspillene Maniac Mansion og Zak McKracken. Infocom lanserte selvfølgelig alle teksteventyrspillene deres for maskinen, mens Electronic Arts og Activision stod for den ene klassikeren etter den andre. Hvem husker vel ikke spill som Skyfox, Little Computer People og Pitfall?
På samme måte som man også i dagens konsollmarked gradvis blir bedre og bedre til å utnytte seg av konsollenes egenskaper, ble Commodore 64-skapere stadig flinkere til å utnytte maskinvaren til det ytterste. Sammenligner man spill fra tidlig på åttitallet med noen av de beste spillene fra ti år senere, er det nesten vanskelig å tro at de kjører på samme maskinvare. Et av maskinens mest avanserte spill dukket opp i 1993, og het Mayhem in Monsterland. Dette spillet benyttet seg av en rekke programmeringstriks for å levere grafikk man aldri skulle ha trodd at gode, gamle Commodore 64 kunne produsere.
Kun fantasien satte grenser
Nå for tiden er programmering noe for spesielt interesserte, men slik var det ikke i Commodore 64-dagene. Når man skrudde på strømbryteren og systemet startet – uten lastetider, selvsagt, etter som operativsystemet er lagret i en mikrobrikke – kjører det allerede et enkelt programmeringsspråk brukere kunne utnytte til å lage egne programmer og til og med spill. Commodore 64 Basic (som faktisk ble utviklet av Microsoft) er generelt ikke kjent som et veldig godt eller effektivt programmeringsspråk, men det var lett å lære samtidig som det tillot brukerne å gjøre mye spennende.
Maskinen ble også solgt med en liten programmeringshåndbok, full av leksjoner og eksempler. Denne inkluderte også et par spill, og jeg tror nok de aller fleste som eide Commodore 64 på ett eller annet tidspunkt har prøvd å lage (og eventuelt utvide) det vesle nummergjettingsspillet fra håndboken. Selv om man ikke gikk så langt at man programmerte sine egne spill og programmer, kunne man gjøre mye artig med maskinens innebygde språk. Noe så enkelt som å forandre bakgrunnsfargen ved en enkel kommando (POKE 53281,fargeverdi fra 0 til 15) fikk frem kommentarer som «wow, hvordan gjorde du det?».
Egentlig er det litt synd at programmering har blitt så fjernt for de fleste PC-brukere, for er det noe mange Commodore 64-eiere utvilsomt kan skrive under på, er det at det var gøy å lage sine egne programmer. På denne måten kunne man få utløp for kreativitet og skapertrang, samtidig som man fikk spennende utfordringer. Det å finne ut hvordan man skulle få datamaskinen til å gjøre hva man ville var ikke alltid like moro, men når man endelig løste problemet var tilfredsstillelsen stor.
Det at hvem som helst kunne sette seg ned å programmere Commodore 64-spill uten noe annet enn maskinen og den medfølgende manualen gjorde dessuten at terskelen for å lære seg programmering var utrolig lav. Dermed var spillindustrien hele tiden sikret nye talentfulle medarbeidere, samtidig som vi spillere fikk nyte godt av både kommersielle og gratis spill fra tusenvis av kreative brukere.
Mange slike gratisspill ble distribuert gjennom såkalte Public Domain-biblioteker – små selskaper eller privatpersoner som samlet inn alt de kunne av gratis spill og programmer, og sendte ut lister over programvaren sin til kunder verden over. Så kunne kundene velge hvilke programmer de hadde lyst på, og sende en bestilling sammen med prisen for diskettene og en liten sum som skulle dekke arbeidet med selve kopieringen. Dette var milevis fra like enkelt som dagens internettbaserte distribusjon av gratisspill, men samtidig hadde det en unik sjarm det ikke finnes maken til i dagens spillverden.
Kjært barn med mange fjes
Commodore 64 holdt seg som kjent på markedet i godt over et tiår, og klarte seg overraskende godt i konkurranse med langt mer avanserte systemer. Det hjalp selvsagt at Commodore stadig sørget for at maskinen var et prisgunstig alternativ, samtidig som det var vanskelig for potensielle kjøpere å unngå å legge merke til det rike spillbiblioteket systemet kunne skilte med. Men sjefene i Commodore ønsket selvsagt å utnytte seg ytterligere av den store suksessen, og lanserte flere nye modeller basert på vidunderbarnet sitt.
Den mest kjente av disse var Commodore 128, som ble lansert med dobbelt så mye minne (ja, nettop: 128 KB) som gamlefar, 16 KB med dedikert videominne, et omdesignet tastatur med skikkelig nummerknapper, en raskere prosessor og en rekke andre forbedringer. I tillegg hadde den en ekstra Zilog Z80-prosessor, som gjorde maskinen kompatibel med operativsystemet CP/M. Maskinen var fortsatt kompatibel med Commodore 64, og skulle du bruke CP/M måtte du gå inn i en spesiell CP/M-modus.
Commodore 128 ble aldri noen veldig stor suksess. Den var dyrere enn sin eldre bror, og selv om den var langt kraftigere hadde den fortsatt den samme begrensede fargepaletten, så basert på skjermbilder var det vanskelig å se noen forskjeller på de to systemene. Det største problemet var imidlertid at det kun dukket opp et fåtall Commodore 128-eksklusive spill eller C128-versjoner av eksisterende spill, som utnyttet seg av maskinens ekstra kraft, og derfor var det liten grunn for en gjennomsnittlig bruker å oppgradere.
Den særeste Commodore 64-baserte maskinen kom i 1984, og het Commodore SX-64. Maskinen beskrives som historiens første bærbare datamaskin med fargeskjerm, og den var rett og slett en Commodore 64 med innebygget fem-tommers CRT-monitor og stor diskettstasjon. Maskinen veide litt over ti kilo, og kunne bæres som en koffert. Den ble også lansert under navnet Executive 64, men jeg tror nok firmalederen som tok et slikt beist med seg inn på møtelokalet ville fått en del merkelige blikk.
I 1990 forsøkte Commodore seg med noe helt nytt. Konsollmarkedet hadde blomstret opp igjen, takket være nye aktører som Nintendo og Sega, og Commodore ville ha en del av kaka. Derfor lanserte de de Commodore 64 Games System, en Commodore 64-kompatibel maskin uten tastatur, som kun kjørte «cartridge»-baserte spill. Systemet ble imidlertid aldri noen suksess, og ble sett på som et halvhjertet forsøk på å tjene raske penger på det nye konsollmarkedet. Maskinen var tross alt ikke noe mer enn en nedskalert Commodore 64, og det holdt ikke åtte år etter at systemet først debuterte.
Commodore 64 i dag
I vår del av verden gikk Commodore 64 ut av spillhverdagen tidlig på nittitallet. Det siste engelskspråklige Commodore 64-bladet, Commodore Format, publiserte sitt siste nummer i oktober 1995 – tretten år etter at maskinen debuterte. I Øst-Europa holdt maskinen seg populær noen år til, men også der måtte den etter hvert gi opp for yngre konkurrenter. Dette betydde imidlertid ikke at historien om Commodore 64 er over. Fortsatt finnes det tusenvis av mennesker som koser seg med den gamle traveren, og det utvikles stadig nye spill og til og med ny maskinvare for systemet.
På spillfronten har vi små selskaper som Protovision, som jevnlig lanserer nye Commodore 64-spill for helt kurante priser, og flere av disse er ganske spennende. Dessuten har det i den senere tiden dukket opp flere gratis spill til plattformen, som kan lastes ned for bruk på emulator. Plattformeventyret Joe Gunn og det heftige skytespillet Redrunner er eksempler på gode og nye Commodore 64-spill.
På maskinvarefronten har vi blant annet Super CPU, et akseleratorkort som mangedobler hastigheten, og som blant annet er nødvendig for at det kommersielle skytespillet Metal Dust skal fungere. Det mest spennende prosjektet er imidlertid Commodore One, et Commodore 64-kompatibelt hovedkort utviklet av Jeri Ellsworth. Dette systemet har en mengde fancy funksjoner, og er i tillegg langt kraftigere enn gamlefar var. En Commodore One koster deg 269 euro, altså litt over 2100 kroner.
Tidligere nevnte jeg maskinens avanserte musikkegenskaper, og jeg er ikke den eneste som opplevde musikken som noe av det beste med mange Commodore 64-spill. I dag er det et stort miljø som lager nye versjoner av gamle Commodore 64-låter, og gir dem ut gratis (hovedsakelig gjennom nettstedet Remix64) eller på kommersielle CD-er. Den viktigste butikken for slike nostalgiske perler er C64Audio, som drives av Chris Abbott, en veteran fra Commodore 64-scenen.
I tillegg til denne «undergrunnsaktiviteten», skjer det også ting på den kommersielle fronten. For noen år siden kom for eksempel Commodore 64 DTV, en joystick med 30 innebygde spill, som man kunne koble direkte i TV-apparatet. Denne joysticken inneholder faktisk maskinvaren for en fullstendig fungerende Commodore 64, og hackere har klart å koble til diskettstasjon, tastatur og alt som trengs for å bruke den som en skikkelig maskin.
Nylig dukket også de første Commodore 64-spillene opp på Virtual Console-systemet til Wii. Til nå finnes klassikere som International Karate, World Games og Uridium på den digitale distribusjonskanalen, som lar Wii-eiere gjenoppleve gamle spill fra fordums systemer. Mange har klaget over at prisen på disse spillene er litt vel høy, men det er uansett godt å se at systemet ikke er glemt, selv av dagens ledende selskaper.
Commodore 64 lever altså fortsatt i beste velgående. Dedikerte Commodore 64-nettsteder som Lemon 64 og C64.com holder brukermiljøet samlet, mens hobbyutviklere fortsatt koser seg med å lage spill til systemet. I tillegg har vi selvsagt demoscenen, som hvert år setter nye standarder for hva som er mulig å tyne ut av det vesle systemet. Imponerende, med tanke på at det er godt over 25 år siden maskinen debuterte på markedet.