Det er sjelden jeg har så vondt for å sammenfatte hva jeg føler som jeg har akkurat nå. Jeg har nesten vondt i magen av all formidlingstrangen. Samtidig kjenner jeg den kritiske stemmen i hodet formane meg om ikke å ta helt av, og frykten for å ødelegge opplevelsen for dere holder meg fra å plapre i vei om alt det fantastiske som har hendt meg siden sist.

Men det er altså veldig mye som har hendt siden sist.

Og det har vært fantastisk.

Lykkerus

Jeg har, som du kanskje har skjønt, spilt Super Mario Galaxy.

Først i lykkerus, siden i mer avmålt konsentrasjon og analyse – for så å vende tilbake til lykkerusen igjen. Jeg har forelsket meg. Det er som om mitt livs beste romjul av en eller annen grunn har kommet midt i november.

Super Mario Galaxy er enhver pappkasseastronauts drøm, en utforskning av hva som gjør barndommen magisk. Det handler om eventyr, om lek – og om følelsen av å erobre verden. Det får meg til å føle meg syv år gammel igjen.

Mye av dette kommer av at hovedpersonen er selve symbolet på energi. Mario er mer superoptimistisk, jublende og akrobatisk enn noen gang – et barn fanget i en rørleggerkropp, en legemliggjørelse av leken selv. Bare det å bevege ham rundt, mens man forsøker å bygge sammen bakoversaltoer, trippelhopp eller vegg-til-vegg-hopp, er en fryd. Det er morsomt å være Mario, selv lenge før spillet kommer så langt som til første brett. For hvert vellykkede trippelhopp følger et «Yahoo!», for hver kanonutskytning som sender deg videre roper han «Jippi!». Det er umulig å ikke bli smittet av entusiasmen.

Før man rekker å komme riktig i gang oppdager man dessuten hvordan historien har fått en større plass enn før – og plassen brukes godt. Du trenger ikke å få med deg så mye av bakgrunnshistorien for å kunne nyte spillet – men hvis du vil, er den der for deg, og den blåser inn liv, sjel og følelse av viktighet i det som skjer. Den såre, naive fortellerteknikken trekker deg til seg, som en spillmessig improvisasjon over Antoine de Saint-Exupérys fabel «Den Lille Prinsen». Ikke fordi historien er så grenseløst dyp eller original – det er den ikke – men fordi stemningen den bygger, og den varsomme avsløringen av nye detaljer, gjør deg øm. Figurene lever.

Kreativ flom

På dette grunnlaget begynner spillet så å spinne opp stadig pussigere plattformsituasjoner, som alle er basert på sine egne, unike konsepter og ideer. Ved å legge handlingen i spillet til verdensrommet og hoppe bukk over det faktum at Mario trenger luft for å puste, har utviklerne åpnet alle kreative sluser. Alt er lov, og alt går – og dermed vet man aldri hva som venter. Hver nye galakse er som en julepresang: først nedpakket og låst med et nummer på lokket. Siden, etter at du har samlet det angitte antallet kraftstjerner, lar den seg åpne – og med et smell er en ny galakse født.

Noen av stjernesystemene er korte, små drops – over i løpet av noen få minutter, og unødvendige å vende tilbake til, med mindre du har lyst. Andre galakser besøker du igjen og igjen, men hvert besøk skiller seg drastisk fra det foregående. Ofte starter man kanskje på den samme planeten, men for hvert besøk viser det seg at nye rakettramper er kommet til, slik at du kan nå nye, uutforskede deler av galaksen.

Planetene er minst like varierte som galaksene. Noen er store, andre er små, noen er runde, andre er avlange, molekylformede, hule – eller enda mer kreative. Felles for de fleste av dem er at de tillater deg å bevege deg hele veien rundt, og med det tar Super Mario Galaxy et digert steg bort fra sine mer tradisjonsbundne brødre, mot helt upløyd mark. Super Mario 64 var kanskje revolusjonen som tok plattformspill over i tre dimensjoner for alvor, men Galaxy er faktisk ikke langt unna å føles like ferskt. Plattformspill har aldri vært så tredimensjonale som dette.

Samtidig inneholder spillet også brett som føles som en direkte viderføring av Super Mario 64. Digre halvkuler ligger med den flate toppen opp, og bygges opp med fjell, åser, elver og sjøer som sammen gjør sitt for å gjenskape magien som preget det første Mario-spillet i 3D. Til forskjell fra forgjengerne holdes imidlertid både kamera og topologi konsekvent i tøylene denne gangen, og det skjer aldri at man mister Mario av syne. Du kan merke hvordan spillet aktivt sørger for å unngå situasjoner hvor kamera i det hele tatt kunne finne på å bli et problem.

Den rolige kameraføringen kan imidlertid gjøre flere av planetene til en noe svimmel opplevelse i begynnelsen. I stedet for å tvinge kamera i vater bak deg til enhver tid, kan du nemlig fint ende opp med å se mario opp-ned, eller hele verdenen på skrå, fra tid til annen. Men siden kontrollsystemet fortsatt er såre enkelt – pek stikka den veien du vil at Mario skal løpe – er det bare i begynnelsen man blir forvirret av dette. Ganske snart behandler man tre dimensjoner med nesten like stor selvfølgelighet som om det hadde vært to.

Tusenvis av premier

Så hva er det man faktisk gjør med all denne velstanden? Hva er det som faktisk foregår – all den tid du ikke er opptatt med å måpe til den fantastiske grafikken? Hva gjør du når du føler deg ferdig med å sitte og lytte til de spinkle, poetiske, galaktiske tonene – i hvert fall for denne gang?

Vel, veldig mye.

Og jeg kan dessverre ikke fortelle deg alt for mye om det, uten å risikere å spolere de oppdagelsene jeg synes du skal få gjøre selv.

Det jeg kan snakke om, er hva slags følelser man får av å spille spillet. Super Mario Galaxy føles som en lek – det gjør Wii-en din om til verdens beste leketøy. Noen objekter samles ved å løpe over dem med Mario, mens andre kan hentes simpelthen ved å peke på dem. Rundt på planetene finnes lassevis med objekter og fiender du kan leke med – noen kan virvles opp, noen kan dunkes ned ved å sende Mario mot bakken med rumpa først, noen kan brukes for å slynge ham opp i luften.

Noen steder blir opplevelsen gjort rikere med bevegelser eller peking – og du leder Mario rundt i verdensrommet ved å gripe direkte inn i spillverdenen – andre steder dropper Nintendo klokelig alle Wii-pretensjoner og lar knappene gjøre jobben. Galaxy er, enkelt og greit, en perfekt tilmålt videreutvikling av Super Mario-konseptet – nytt nok til å føles helt ferskt, men velkjent nok til at man kjenner igjen det som fungerte best i forgjengerne. Vi møter igjen den gode opplevelsen av å trampe usympatiske dyr på hodet og se dem klemmes flate, men vi får også oppleve hvordan det fysisk å «slå» med kontrollen kan gjøre sjefsfiendekamper enda mer tilfredsstillende.

Spillet belønner deg for bare å ta opp kontrollen. I løpet av en brøkdel av et sekund kan du ha samlet din første småstjerne, og den umiddelbare reaksjonen – i hvert fall hos meg – er enkel: Jeg vil samle flere! Og alle samlelyder, enten det gjelder mynter, småstjerner eller annet godteri, høres ut som noen har tappet honning eller iskrem inn i en lydbølge. Det er så delikat at jeg sliter med å forestille meg hvordan det på noen måte kan overgås.

Rettferdig og balansert

Like vanskelig er det å finne lyte ved måten spillet bygger opp utfordringen og lærer deg stadig nye ferdigheter. Galaxy er det mest tilgjengelige 3D-Mario-spillet så langt, med god margin, og bruker ganske lang tid før det begynner å utfordre oss som er vant med 3D-Mario fra før – men når opplevelsen uansett føles så frisk og full av små overraskelser som her, gjør dét heller lite.

Når utfordringen etterhvert trappes opp, skjer det dessuten med selvsikker jevnhet og kompromissløs rettferdighetssans. I løpet av mine tyve timer med Galaxy har jeg fortsatt til gode å se ett eneste urettferdig eller ujevnt parti, noe som ikke minst skyldes den vennlige autolagringa. Mange av brettene er temmelig lineære affærer, men spillet sørger konsekvent for å aldri sette deg mer tilbake enn det som føles som en rettferdig straff. I stedet for å gjenta trivielle sekvenser av brettet får man prøve på nytt på sekvensen hvor man feilet.

Det føles underlig tilgivende til Super Mario å være, men samtidig veldig, veldig riktig for prosjektet – som er å ta 3D-Mario til massene. Kjernemoroa i Galaxy ligger tross alt ikke i å gjenta sekvenser igjen og igjen, men i å se hva slags sprø påfunn som venter på neste planet. Den tilgivende holdningen holder deg gående, driver deg framover og holder moralen på topp hele spillet gjennom. Dette kan du klare! Bare et forsøk til!

Nintendo er selvsagt klar over at det finnes de blant oss som liker å dø også, og jeg er blant dem. Jeg liker beinharde utfordringer, og jeg fryder meg over nådeløs straff – så lenge det var jeg som feilet. Jeg liker å føle at jeg mestrer noe jeg ikke mestret for fem minutter siden. Jeg liker å lære å strekke kontrollsystemet til sitt ytterste, og jeg liker å prøve ut grensene for hva jeg kan få det til å gjøre.

Og som sagt: vi er ikke glemt. Du kan runde Super Mario Galaxy uten å ha spilt gjennom stort mer enn halvparten av alle oppdragene spillet har å by på – og mange vil sikkert være tilfreds med det – men fantastisk nok er det mye, mye mer å se selv etter at rulleteksten har glidd over skjermen.

Jeg vil ikke røpe mer.

Konklusjon

Super Mario Galaxy er en opplevelse som bare fortsetter å gi. Man oppdager, oppdager, og oppdager igjen, men de gamle oppdagelsene rekker aldri bli kjedelige før man må bruke kunnskapen på nye måter, eller får nye leketøy å utforske. Det er et spill så latterlig iderikt og sjelfullt at det får konkurrentene til å framstå som fantasiløse, det er det mest kunstferdige Mario-spillet fra Nintendo siden Yoshi's Island, og det er et fullstendig essensielt kjøp.

Galaxy er, ganske enkelt, et mesterstykke av et spill – utrolig sjarmerende, fantastisk variert, glitrende stilisert og med et lydspor som gjør meg euforisk.

Det beste plattformeventyret – nei, det beste spillet – jeg har spilt på flere år.