Commodore 64 ble først lansert i 1982. Maskinen kunne skryte av heftige maskinvarespesifikasjoner (som 16 farger, 64 kb minne og tre lydkanaler), og oppnådde raskt stor popularitet på begge sider av Atlanterhavet. I følge Guinness Rekordbok ble Commodore Business Machines sin lille brødboks tidenes mestselgende hjemmedatamaskin, og den skal definitivt ha sin del av æren for at spilling ble en utbredt hobby blant unge og gamle. For mange av oss som sitter med topp PC eller konsoll i dag, representerte Commodore 64 våre første, vaklende skritt inn i spillverdenen.

Nostalgi blir det penger av
Nå får de som for lengst har solgt eller stuet bort de gamle maskinene sine endelig mulighet til å gjenoppleve ekte Commodore 64-gaming uten bruk av emulator. C64 DTV er, i all enkelthet, en Commodore 64 som er krympet og puttet inn i en joystick. Den drives av to normale AA-batterier, og du kobler den rett på TV-en når du ønsker å spille. Systemet kommer med 30 innebygde spill, hvorav flesteparten er hentet fra arkivene til amerikanske Epyx og britiske Hewson Consultants - to navn som burde være velkjente blant alle som har erfaring med Commodore 64.

Men la oss vente litt med spillene og holde oss til maskinvaren i enda noen avsnitt. Maskinvaren er designet av Jeri Ellsworth, som også jobber med det svært innovative Commodore One-systemet. I stedet for å bare legge inn det absolutt nødvendigste, gjorde hun C64 DTV til en maskin som faktisk er overlegen en ekte Commodore 64. Blant annet har den dobbelt så mye RAM, og kan vise 256 farger på skjermen samtidig. Dette er imidlertid ikke noe en vanlig kjøper av systemet får nyte spesielt godt av - ingen av spillene her er laget for å støtte den oppdaterte maskinvaren.

Hvis du regner deg som en nerd, eller bare er over gjennomsnittet teknisk interessert, kan du imidlertid få mye kos ut av en DTV. Det er nemlig mulig å åpne den opp, for så å koble på tastatur, diskettstasjon og alt det som trengs for å få en komplett datamaskin - en slags "supercommodore". Dette er langt fra lett, men det finnes allerede et relativt stort miljø som leker seg med dette, og det er artig at det faktisk er mulig å gjøre så mye spennende med det som i utgangspunktet er et nostalgisk lite leketøy.

Så var det spillene, da
Commodore 64 var en plattform med et usedvanlig rikt spillmarked. Vi C64-eiere fikk både amerikanske, europeiske og japanske spill (selv om de fleste japanske spillene var arkadespill konvertert til C64 av europeiske og amerikanske utviklere), og det finnes drøssevis av klassikere til systemet. Et problem i forhold til prosjekter av denne typen er imidlertid at Commodore selv kun var interessert i å produsere spill til systemet i den tidligste perioden av maskinens liv.

Det vil si at dagens eiere av Commodore-biblioteket ikke har et spesielt stort spillutvalg, og i stedet har de blitt nødt til å se seg om andre steder - i dette tilfellet hos Epyx og Hewson. Dette betyr at spillene på C64 DTV egentlig ikke representerer de aller beste C64-spillene (som forøvrig ofte var arkadekonversjoner som Bubble Bobble og Ghosts 'n' Goblins), men er i stedet 30 spill fra to viktige utgivere på plattformen. Men, for all del, hvis du noen gang hadde en C64, er sjansene store for at du har vært borte i (eller i det minste hørt om) minst halvparten av spillene på C64 DTV.

Sportsspill for en hver smak
Så hva befinner seg så på den 2 MB-store ROM-brikken i C64 DTV? Mye rart, faktisk. Både kjente og ukjente spillperler, samt en ikke så rent liten haug middelmådigheter. De mest kjente spillene her må være Epyx sine sportsspill - Summer Games, Winter Games og California Games. Summer og Winter Games fokuserer henholdsvis på de olympiske sommer- og vinterleker, mens California Games fokuserer på mer urbane idretter, som BMX-sykling, skateboarding og surfing. Det er egentlig litt synd at fabelaktige World Games ikke er med, og Summer Games II hadde også vært artig å få gjenoppleve.

Epyx sine sportsspill er ikke like morsomme i dag som de var da de først kom ut, men makter likevel å underholde en stund. Som vanlig er det stor variasjon i forhold til hvor morsomme de individuelle idrettsgrenene er, og jeg kan fortsatt ikke få meg til å like kunstløp-disiplinene i Winter Games, for eksempel. Dessuten plages noen av disiplinene av at joysticken ikke er spesielt nøyaktig, noe vi kommer tilbake til senere. Epyx stiller også med tre racingspill - Super Cycle, Pitstop og Pitstop II. Super Cycle er artig, men det tar ikke spesielt lang tid før du hopper over til et annet spill. Det samme gjelder Pitstop, som er fryktelig simpelt både i forhold til grafikk og gameplay.

Vroom, vroom!
Pitstop II, derimot, er fortsatt et spill det er lett å kose seg med. Her kjører du og en datamaskin mot hverandre på en serie baner basert på virkelige F1-baner. Nøkkelen til suksess ligger ikke bare i å kjøre bedre enn motstanderen (noe som i seg selv er artig nok, takket være en rimelig god kjøremodell), men også i å bevare dekkene og foreta fornuftige depotstopp underveis. I disse depotstoppene må du selv kontrollere mennene som fyller bensin og skifter dekk, og målet er selvfølgelig å være så rask og effektiv som mulig. Pitstop II er en klassiker, og et av de aller beste spillene på C64 DTV.

Et annet bilspill som fortsatt er artig å spille er Hewson sitt Eliminator, hvor du kjører et futuristisk fartøy på en serie baner fulle av hindringer og fiender som vil deg vondt. Hewson serverer også Cybernoid I og II, som er verdt å prøve for de fabelaktige musikkmelodiene alene. Her styrer du et romskip gjennom en labyrint, og hver skjerm kommer med sine egne unike utfordringer. Gameplayet er heller ikke dårlig, men det blir raskt klart at utviklere stilte langt større krav til spillerne før enn det som er vanlig i dag. Sett med dagens øyne er vanskelighetsgraden i disse spillene nærmest sadistisk, men slikt var vanlig på åttitallet.

Destroy him, my robots!
Impossible Mission I og II er heller ikke direkte lette (og som vanlig med spill fra åttitallet, er etterfølgeren vanskeligere enn forgjengeren), men heldigvis er også disse spillene svært morsomme. Her spiller du hemmelig agent som må utforske basen til en gal og maktsyk professor for å finne informasjon om de ondsinnede planene hans. Han har imidlertid forutsett besøket ditt, og rommene hans er fulle av roboter som gjør det de kan for å forsvare områdene sine. Impossible Mission er ekstremt veldesignet, og i tillegg til det intelligente gameplayet får vi skarp og fin grafikk og noe så sjeldent som digitalisert tale. Etterfølgeren er ikke like god, men er fortsatt et flott spill.

Mens vi koser oss med å snakke om gode spill, blir vi nesten nødt til å nevne Andrew Braybrook-klassikerne Uridium og Paradroid. Uridium er et flott romskytespill hvor du ser handlingen ovenfra, og blir nødt til å renske en serie moderskip for fiender som angriper i veldesignede grupper. Paradroid er noe helt annet, og veldig vanskelig å beskrive. Her styrer du en robot rundt i en serie labyrinter. Denne roboten er imidlertid ikke særlig sterk, og for å komme videre må du ta kontroll over andre roboter, noe som foregår ved hjelp av et lite minispill. Paradroid kommer med en haug forskjellige roboter med varierende evner og egenskaper, og er ikke noe annet enn et mesterverk.

Nebulus' tårn
Nebulus er også en artig liten sak. Her er målet å klatre oppover en serie tårn (som selvfølgelig er fulle av fiender og hindringer, slik som hoppende baller), men spillet benytter seg av en svært artig og fantasifull vri på plattformkonseptet. Dette er imidlertid også et spill som godt kunne vært flerfoldige hakk lettere. Det samme gjelder actionspillet Marauder, hvor du styrer en futuristisk kampbuggy (sett ovenfra) gjennom fiendtlig territorium. Marauder hadde jeg faktisk aldri hørt om, og ble overrasket over hvor artig det var.

Cyberdyne Warriors er et fargerikt action/plattformspill fra gutta som senere lanserte det fabelaktige Mayhem in Monsterland. Spillet kan være morsomt i en periode, men er egentlig ikke noe å skrive hjem om. Det samme kan sies om Exolon, som i sin tid imponerte med grafikken, men som aldri hadde gameplay som matchet den. Bisarre Mission Impossibubble og Head the Ball er to middelmådigheter du sannsynligvis kun vil spille en enkelt gang. Førstnevnte er en WizBall-klone, mens sistnevnte er et slags labyrintspill. Labyrinter får vi også i Maze Mania, som heller ikke er et spill mange vil bruke særlig mye tid på.

Rollespill fra åttitallet
Rollespillene Sword of Fargoal og Gateway to Apshai kom i 1983, og representerte relativt greie forsøk på å få en sjanger som egentlig passet best på store kontormaskiner ned på såpass begrenset hardware som en C64 hadde. I dag er det imidlertid svært vanskelig å få særlig mye glede ut av disse primitive spillene, og hvis du synes stilen virker interessant bør du heller laste ned Nethack, Angband eller ADoM for PC. I tillegg har vi Firelord, som minner litt om det første Zelda-spillet, og som faktisk er litt artig på tross av typisk "Spectrum-grafikk" (er du C64-veteran vet du umiddelbart hva jeg snakker om her).

Et annet rollespill som lider å ha blitt konvertert til C64 fra en mindre begavet plattform er Rana Rama, men også dette spillet er morsomt når du først kommer inn i det (noe som kan ta litt tid, etter som spillet faktisk er rimelig "annerledes" og vanskelig å forstå seg på i begynnelsen). Fra rollespill til noe helt annet: Speedball. Dette futuristiske sportsspillet fra Bitmap Brothers er fortsatt artig å spille, men jeg må innrømme at Amiga-versjonen er så mye bedre at det nesten er litt trist å holde på med C64-versjonen. Spesielt når du kun får spille alene.

Ikke bare sus og dus
Romskipspill var en vanlig sjanger på C64, og foruten de tidligere nevnte Uridium og Cybernoid, får vi AlleyKat (futuristisk racing med romskip), Netherworld (en merkelig sjangerblanding med fokus på skyting) og Zynaps (sideskrollende skytespill som godt kunne vært ti hakk lettere) på C64 DTV. Disse spillene er helt kurante, men noe klassikerstempel fortjener de ikke, selv om Zynaps fikk svært gode karakterer da det opprinnelig kom ut. Det eneste spillet i samlingen jeg absolutt ikke liker er Championship Wrestling, men det tidlige plattformspillet Jumpman Junior er heller ikke spesielt morsomt, takket være et krav om nøyaktighet som joysticken rett og slett ikke klarer å innfri.

Joysticken, ja. Den er laget for å se ut som en Competition Pro, men tro meg: Dette er ikke noen Competition Pro. Denne klassiske joysticken var svært behagelig, solid og nøyaktig, og C64 DTV kan ikke måle seg. Den er for så vidt også rimelig behagelig, men den virker ikke særlig solid (noe som gjør enkelte av disiplinene i Epyx sine sportsspill mer skumle enn morsomme), og den er dessverre alt annet enn nøyaktig. Denne unøyaktigheten ødelegger mye av moroa i veldig mange av spillene, og hadde joysticken vært av bedre kvalitet, ville C64 DTV havnet minst ett hakk høyere på karakterstigen.

Konklusjon
Commodore 64 DTV kommer med en rimelig god samling spill, og selv om mange av dem ikke vil være særlig underholdende i lengden er det nok kvalitet blant de 30 innebygde spillene til at joysticken klarer å holde seg i hendene dine en stund. Jeg skulle gjerne sett en del spill fra andre utgivere enn Epyx og Hewson, og savner for eksempel International Karate fra den amerikanske utgaven av C64 DTV, men det er egentlig ikke spillene som er skyld i at systemet ikke får mer enn seks. Maskinvaren ("innmaten") fungerer også helt utmerket. Problemet ligger i selve joysticken, hvor produsentene har gjort en svært slett jobb. Den føles svært billig og usolid, og sliter i tillegg kraftig med nøyaktigheten.

Takk til Streamland for testeksemplar.