Du flyr rundt i et romskip i et enormt univers. Det er fylt til randen av pirater, svindlere og bøller, men også av hjelpsomme og vennlige medpiloter. Du kan utvinne mineraler og ressurser fra både måner og asteroider, bygge store romstasjoner, reise gjennom ormehull og være handelsmann.

Men i et slikt stort univers er det jo planetene som er viktigst. Det er jo der de fleste egentlig lever og viktigste ressursene finnes. Utviklerne bak EVE Online har fått øynene opp for dette, og lar oss gjennom sin nyeste utvidelsespakke, Tyrannis, endelig få leke med planetene.

Ha blikket rettet mot horisonten

Det er få spillutviklere i verden som er bedre på langsiktig tenkning enn CCP (folkene bak EVE Online). De er i ferd med å utvikle et nytt førstepersonsskytespill for konsoller kalt Dust 514, men er også fast bestemt på at det nye spillet skal inngå i en slags symbiose med det tradisjonelle massive onlinespillet.

Kampene i Dust 514 skal foregå på EVE-universets planeter, og begge spillene skal kunne påvirke hverandre i en viss grad. For at dette skal bli mulig måtte selvfølgelig planetene i EVE Online utvikles slik at de ble relevante. Fra før var de stort sett kun til pynt, men dette har raskt endret seg.

Utvikleren har også et sterkt ønske om at EVE skal være en sandkasse i ordets rette forstand. Tidligere var det nemlig en god del varer som ikke kunne lages av spillerne selv, men som spillsystemet måtte lage for dem. Gjennom Tyrannis har utvikleren slått to fluer i en smekk og endelig laget et verktøy for spillerne til å lage de manglende varene, noe som har gjort de store planetene viktigere.

Det nye systemet for å utvinne ressurser og lage varer av dem kalles «Planetary Interaction». Systemet kommer med en grafisk oppdatering av planetene, noe som gjør dem virkelig storslagne. Mange bygninger kan oppføres på planetene, en haug basisressurser kan raffineres og en lang rekke produkter kan lages av alle ressursene.

Alle disse nye mulighetene, og den utrolig underholdende og nett-TV overbrakte Alliance Tournament 8, gav meg et ønske om å igjen kaste meg ut i EVE Online.

Jeg hadde tatt en lang pause fra sist gang, og bestemte meg for at tiden var moden for å fortsette min saga.

Klar for utvikling

Etter å ha sett en fin introduksjonsvideo om hvordan utviklingen av planetene skulle foregå, trente jeg raskt opp de nødvendige evnene og kjøpte meg noen kontrollsentre så jeg kunne begynne ressurssankingen.

Det var også flere andre ting i EVE jeg hadde gjort svært lite av, så jeg bestemte meg for å gjøre noe som veldig mange andre også gjør i spillet: Jeg skaffet meg enda en konto og begynte å trene opp en industriell karakter til å drive med utvinning av mineraler.

«Planetary Interaction» var nemlig utviklet slik at det skulle være lett å holde på med samtidig med andre ting. Etter du har bygget dine baser på planetene kan du nemlig styre dem fra ganske lang avstand, og selv tilpasse hvor mye tid du skal bruke på ressursutvinningen.

Jeg stod dermed på startstreken med to rollefigurer og masse penger, og var klar til å mestre de nye mulighetene. Jeg hadde vært borte fra EVE såpass lenge at jeg hadde blitt pælma ut av mitt gamle laug, men jeg så også at de hadde mistet mye av rommet de en gang kontrollerte og at tidene var dårlige for dem.

Jeg hadde likevel ikke lyst til å igjen kaste meg ut i den nådeløse kampen i de lovløse delene av verdensrommet, ikke enda i hvert fall. For nå skulle jeg konsentrere meg om utvinning av mineraler fra asteroider samtidig som jeg bygget mine planeter.

Detaljer, detaljer og flere detaljer

Det var med friskt mot jeg begynte prosessen, som ikke virket fryktelig vanskelig, og jeg hadde snart flere planeter som laget fine produkter. Jeg laget både vann, oksygen og forskjellige typer metaller. Jeg fant likevel raskt ut at alt det jeg lagde var mer eller mindre verdiløst.

Prisen på varene var så lav at hva jeg holdt på med rett og slett ikke var verdt trøbbelet. Jeg måtte gjøre endringer, og fant så ut at jeg måtte begynne å lage mer avanserte produkter av ressursene jeg sanket inn.

Jeg så med en gang at jeg kunne kombinere noen av produktene og lage vannavkjølte prosessorkjerner. For å gjøre dette måtte jeg frakte ressurser fra en planet til en annen og ofre noen av mine bygninger som utvant ressursene for fabrikker. Organiseringen fungerte likevel fint. Uheldigvis var ikke mine nye produkter verdt en skitt heller. Jeg måtte selvfølgelig gå skikkelig til verks for å komme noen vei, for EVE Online er fylt av detaljfokuserte forretningsfolk som er hensynsløse i sin jakt etter profitt. Jeg måtte bli som dem.

Jeg leste meg så gjennom flere guider og fant store skjemaer som forklarte alle produksjonsmuligheter. Jeg studerte nøye hvilke solsystemer som hadde hvilke planeter, og la en plan. Etter at jeg hadde trent opp nye viktige evner skulle jeg starte produksjon av en av de mest verdifulle varene, og jeg skulle gjøre det i to solsystemer som var naboer.

Jeg måtte ha en pålitelig flyt av en haug forskjellige ressurser, og sette av en planet til kun å drive med produksjon. Ved å frakte ressurser fra mine utvinningsplaneter til min produksjonsplanet kunne jeg maksimere min effektivitet, og kombinere produkter helt til jeg satt igjen med de beste.

Planen var god, og etter noen dager begynte jeg å sette den til livs. Jeg visste at ressursene var mye mer mangfoldige i de ubeskyttede delene av verdensrommet, men hadde ikke lyst til å være i fare for pirater. Og hvis jeg ble med i et laug så ville nok alle de gode utvinningsplassene på deres planeter være overbefolket for lengst. Nei, jeg skulle pusle rundt med mine planeter i den tryggeste og mest sentrale delen av EVE.

Skudd for baugen

Det tok meg likevel kort tid å finne ut at planen min lakk som ei sil. Noen av ressursene var mye sjeldnere enn andre, og jeg kastet bort massevis av kapasitet ved å forsøke å utvinne to forskjellige ressurser per planet. Dette fungerte ikke, for produksjonen min ville blitt skrøpelige greier.

Men jeg hadde jo et ess i ermet. Min andre rollefigur hadde snart trent opp de viktigste læringsevnene, og var nå klar for å trene evner spesifikke for denne delen av spillet. Jeg la dermed om planen igjen, og skulle nå ha to karakterer som hver bygget ut fem planeter i et perfekt samarbeid.

Samtidig med all treningen og planleggingen hadde jeg masse tid til å utvinne mineraler i asteroidebeltene. Dette var nemlig mye lettere å gjøre med to karakterer. Jeg hadde utstyrt et enormt slagskip kalt en Rokh med fullt av gruvedriftslasere for min gamle karakter, og en krysser kalt en Osprey for min nye.

Disse to skipene var ideelle for begge mine rollefigurer, siden ingen av dem vare flinke nok på utvinning av mineraler til å bruke de aller beste skipene enda. Sammen var de effektive, og mens gruvelaserne freste i vei fra min Rokh, kunne jeg lett bruke min andre karakter til å frakte godsakene fra det farefulle verdensrommet med en Badger.

Jeg støvsugde asteroidebelter, og fraktet inn lass etter lass hver gang mine to skip hadde bygget opp en fin haug. Jeg holdt på med utvinningen svært nære et spillerlaget arrangement som kalles «Hulkageddon», hvor de som klarer å ødelegge flest mulig gruveskip får fine premier.

Denne gangen ble skip for til sammen svimlende 275 milliarder ISK ødelagt. Men jeg brukte heldigvis ikke en av exhumer-klassen til utvinning av mineraler, og ble bare overrasket av en pirat en eneste gang. Jeg sendte min Osprey tilbake til stasjonen fort som svint, men da røveren så mitt enorme slagskip, Rokh, stakk han også raskt. Et sterkt skjold kan være godt å ha selv for industriherrer.

Bortskjemt og utålmodig

Selv om jeg samlet inn mineraler med ganske god hastighet ble jeg likevel ikke spesielt imponert over inntjeningen. Hvis jeg fløy en Hulk og hadde bedre evner ville jeg selvfølgelig tjent mer, men jeg hadde blitt vant med å drepe såkalte «rats» (datastyrte pirater) i asteroidebelter og komplekser i de farlige delene av verdensrommet. Selv om slike aktiviteter var farlige, hadde pengene de gav gjort meg bortskjemt, og utvinning av mineraler mistet sin glans etter kun få dager.

Jeg måtte finne på noe gøy å gjøre mens jeg perfeksjonerte min utbygging av planeter, og fant ut at jeg skulle prøve meg på nivå 4-oppdrag. Sist gang jeg prøvde meg på disse vanskelige oppdragene hadde jeg ikke klart å gjøre dem på en effektiv måte i mitt Raven-slagskip.

Jeg hadde nå bedre evner, men likevel ikke gode nok til å tro at en vanlig Raven kunne gjøre susen for meg. Jeg hadde likevel siklet lenge etter en ganske ny type slagskip. Den ble kalt Scorpion Navy Issue, og brukte de samme evnene som en Raven, men var et mye bedre skip. Jeg bestemte meg for å punge ut for et slikt praktskip, og begynte å studere kontraktene folk reklamerte med.

Jeg fant flere som solgte skipet for en rimelig penge, for de ropte titt og ofte om sine tilbud i kanalene. Da jeg studerte kontraktene de tilbød fant jeg likevel raskt ugler i mosen. Haugevis av de tilgjengelige kontraktene var bare lureri. Folk forsøkte å lure meg til å kjøpe en vanlig Scorpion for mye mer enn de var verdt. Men etter nøye studier fant jeg endelig en rimelig Navy Scorpion, og utstyrte den slik jeg hadde planlagt.

Fytterakkern for et deilig skip! Det så ikke bare nydelig ut, med malt overflate i kamuflasjefarger, men skipsmodellen hadde også blitt endret for ikke lenge siden slik at skipet endelig så ut som en skorpion.

En hissig skorpion

Da jeg satte i gang med nivå 4 oppdrag bød skipet også på en fantastisk opplevelse. Min Navy Scorpion hadde et mye sterkere forsvar enn min Raven, og jeg kunne derfor bruke mange flere moduler som økte skade. Alle skip som var litt mindre enn slagskip gjorde mine krysserraketter nå kål på i løpet av få sekunder, og de minste fregattene tok dronene seg av. Slagskipene jeg møtte tygde jeg meg også mye raskere igjennom, og jeg satt plutselig på en svært så effektiv drapsmaskin.

Nå var jeg også endelig ferdig med utbyggingen av hele ti planeter, og kunne begynne kretsløpet som skulle lage de mest verdifulle produktene. Ni av planetene var nå satt av til utvinning av ressurser, og flere av dem konsentrerte seg om de mest sjeldne råstoffene. Den tiende var stappet full av fabrikker, og kunne jevnt og trutt gå igjennom hele produksjonsrekken så lenge ressursene rant inn.

Hvis jeg klarte å få min mest avanserte fabrikk til å lage en vare i timen, ville jeg kunne tjene rundt 30 millioner per dag. Jeg så likevel raskt at dette kun var en drøm. Ressursene ble spist opp i forskjellig tempo ettersom fabrikkene trengte mer av visse varer, men jeg klarte uansett å kjøre ut en jevn strøm verdifulle produkter.

Inntjeningen virker aldri å bli helt super, men «Planetary Interaction» kan likevel gi noen grunker uten alt for mye strev. Det er uansett en god sidegeskjeft å pusle med mens du gjør oppdrag eller utvinner mineraler, for du kan stille inn bygningene på planetene til å trenge din assistanse kun en gang i døgnet.

Når jeg blir lei av å gjøre oppdrag og leke med mine planeter tar jeg nok turen ut i de farefulle delene av verdensrommet igjen. Denne gangen skal jeg være klar for nesten alt som lusker der.

Konklusjon

EVE Online blir enda dypere og bredere med utvidelsen Tyrannis. Utvikleren jobber også for tiden med enda mer nytenkende ekspansjoner, men det er gøy å endelig kunne bruke de store planetene til noe. Det fine med «Planetary Interaction» er at man selv velger hvor mye tid det skal ta å styre med produksjonen, og at man kan holde på med dette mens man gjør andre ting i spillet.

Systemet er likevel noe tungvint, komplisert og ubalansert. De fleste ting tar tid i EVE, så får vi se hvordan balanseringen av systemet vil skride frem.For dette er helt klart et artig tillegg til et allerede enormt spill. EVE Online blir bare bedre og bedre, utvidelsene er gratis og planene for fremtiden er lysere enn noen gang. Hvis du ikke er redd for det kompliserte eller nådeløse så har det aldri vært en bedre tid for å teste EVE Online.