Tom Clancy er en produktiv mann som setter sitt navn på mangt et spill om dagen. Etter å ha vært litt opptatt med den populære Ghost Recon-serien, avbrutt av små drypp med blant annet Splinter Cell, er han sammen med Red Storm Entertainment og Ubisoft endelig klar med et nytt Regnbue Seks-kapittel.

Rainbow Six er en god gammel serie som er både berømt og beryktet for sin raffinerte opplevelse som taktisk førstepersonsskyter. Her har de som er mer opptatt av det taktiske aspektet med ”Hard Entry” (som kort fortalt dreier seg om å komme hurtig inn og ta fienden på senga) fått utfolde seg, på bekostning av de som liker å dure frem med store maskingeværer og skyte alt siktekornet måtte falle på. Liker du å vekke kona med en flashbang på morgenkvisten, bruker pistol kun når du skal irettesette bikkja og tror at nattsyn kun er en biologisk medfødt fordel for store kattedyr, er nok du og Rainbow Six som fot i hanske.

Etter et vellykket Rainbow Six 3, og to gode utvidelsesspill i Athena Sword og Black Arrow, var det med entusiasme og fryd jeg mottok Tom Clancy's Rainbow Six: Lockdown fra min kjære redaktør. Jeg så for meg at nå skulle Ubisoft, akkompagnert av en normalt stødig Tom Clancy, virkelig klinke til å gi oss et knallspill.

Jeg tok feil, skammelig feil.

Det begynner bra
Hele opplevelsen sparkes godt i gang med et par svært så fine filmsnutter milevis unna den aktuelle grafikken i spillet. Det som tar deg i mot inne i spillet kjedelige menyer og et grensesnitt som er designmessig svakt og uinteressant. Det er vanskelig å presisere hvordan dette kan gjøres bra før man ser det, men det er uten tvil viktig fordi det er et førsteinntrykk som skal pirre deg til å fortsette - det skal skape engasjement.

Du tar denne gangen en todelt rolle og skal spille både den amerikanske kommandosoldaten Ding Chavez og snikskytteren Dieter Weber. I spillet veksler du på å være disse to personene, men oppdragene til sistnevnte er platte, lite varierte og minner skremmende mye om Silent Scope-spillene.

Historien i Rainbow Six: Lockdown er like dyp som et barnebasseng og ikke mye mer avansert enn Crossroads-filmen med Britney Spears. Det handler om terroristorganisasjonen Global Liberation Front. Skurkene stjeler et dødelig virus fra et sør-afrikansk selskap og skal - hold deg fast, bruke det som et biologisk våpen (les: Terrororganisasjon, bla bla, dødelig virus, bla bla, biologisk våpen, bla bla, kjedelig rett og slett). Tom Clancy bruker vanligvis å ha kontroll på disse greiene, men det spørs om han ikke har skrevet en bok eller et manus for mye, for nå spinner han virkelig rundt sin egen kreative akse uten verken mål eller mening.

Til tross for dette burde jo ethvert spill få en sjanse, for vi finner tross alt gode spillopplevelser som ikke nødvendigvis er tuftet på et bunnsolid plott.

Mye som mangler
Borte er mye av mulighetene til å styre og plassere laget ditt under oppdragene. Noen er riktignok fremdeles der, men de er overflødige og til tider ubrukelige. Man kan kommandere de andre på laget til å for eksempel se rundt hjørner eller gi nedholdende ild, men i bunn og grunn er det bare muligheten til å sende dem rundt og åpne dører man egentlig har behov for. De klarerer automatisk hjørner om du kommanderer dem dit, og gir automatisk støtteild om laget går i kontakt.

En ny funksjon som er implementert er forskjellige muligheter å åpne dører på. Man kan åpne dem vanlig, slå dem opp med en stor hammer, eller kanskje skyte av hengslene med hagla - en funksjon som er mer for syns enn for nyttens skyld. Ubisoft Montreal hadde med et ørlite snev av humor syntes det ville vært morsomt første gang jeg kom og skjøt kontordøra deres av hengslene med en pumphagle, men det spørs om det hadde vært like morsomt åttende og niende gangen jeg gjorde det. Etter et par ganger gidder du ikke mer, og åpner døra på den langt raskere og vanlige metoden; klinken.

Borte er altså store deler av det strategiske aspektet. Historien er lineær, forutsigbar og det handler stort sett kun om å rydde bygninger for terrorister, redde gisler, desarmere bomber eller alle disse kombinert i en salig miks. Det eneste lille strategiske poenget jeg kan komme med her, er at i oppdrag som innebærer en gisselsituasjon, er det lurt og kaste inn en flashbang i stedet for en konvensjonell sjokkgranat når du skal klarere rom. Når det er sagt, er jo spillet såpass forutsigbart at du vet gisselet ikke befinner seg i noen av bygningens første rom.

Borte er med andre ord hele Rainbow Six? Hvor ble det av de taktiske disposisjonene, den realistiske spillbarheten. Hvor pokker har Ubisoft Montreal gjort av den kanskje beste taktiske ”Hard Entry”-simulasjonen som har eksistert? Jeg vet ikke, men det er i alle fall ikke her. Jeg tenkte at jeg skulle sende en e-post til utviklerne for å spørre om akkurat dette, men hjemmesiden deres inneholdt bare feilmeldinger – taktiske svin!

Vi skal være forsiktige med å la våre personlige preferanser med serien drive oss på krigsstien til tross for at nostalgikere kanskje vil ha det gode gamle Rainbow Six tilbake. Som spillutvikler er man under konstant press på nyskapningsfronten og selv om dette er et flunkende nytt kapittel i en spillserie, må utviklerne innovere. Hadde det bare fungert.

Forferdelig kunstig intelligens
Den såkalte spillbarheten man finner i karrieremodusen er nærmest ikke-eksisterende. En stor del av dette skyldes det jeg har nevnt på forrige side, men også den kunstige intelligensen er nødt til å stå i stram givakt. Rainbow Six: Lockdown har to vanskelighetsgrader men ingen av disse skal høste skryt for dyktige med- og motspillere. Å drive anti-terror med de datastyrte medspillerne kan før du aner det utvikle seg til å bli en farse hvor du har barnehageunger med i en godtebutikk. Du kan aldri være helt sikker på hvor du har hele laget ditt, selv om dette er noe av det viktigste i et slikt yrke. Det verste jeg ser er når personen som skal først inn i et rom etter døra er åpnet, går baklengs inn i rommet med geværmunningen pekende ut mot sine lagkamerater. At de løper inn i hverandre eller setter seg fast på de helt utroligste plasser er heller ikke uvanlig.

Hvis medspillerne er dårlig, så er motspillerne om mulig verre. De titter frem fra en kasse, skyter noen skudd og gjemmer seg bak kassen sin igjen. Denne sekvensen repeteres i samme tidsmessige intervaller med samme bevegelser til det uendelige. Mens du skyter på mannen bak kassa, spaserer en annen terrorist helt apatisk og uanfektet rundt i rommet selv om kulene hagler rundt ham.

Middelmådig grafikk
Jeg skal ikke påstå at Rainbow Six: Lockdown er den fineste andungen i flokken. Grafikken er som man sier det; helt grei, men plages til tider av et slags pikslete slør og en dårlig fysikkmotor på omtrent alt utenom kulissene. Nivåene er lite detaljerte og enkelte ganger nesten identiske. Til å begynne med ser det ut som store og flotte arealer for litt action, men når alt kommer til alt sperres deler av disse nivåene av med mer eller mindre heldige løsninger for å komprimere det hele. Enkelte plasser ligger det en stein på størrelsen med et lite tebord foran en døråpning - og nei, selv om disse supersoldatene sikkert løfter hele sin families vekt i benken, blir de i møtet med denne lille steinen degradert til en blind rullestolbruker. Jeg skjønner jo at utviklerne må avgrense spillearealet, men slike løsninger er rett og slett bare irriterende. Jeg savner også et bedre skille av kontrastene lys og mørke. På enkelte nivåer løper du rundt og slår nattbriller av og på i hytt og gevær. Splinter Cell-spillene har en flott balanse på dette feltet, det hadde nok vært noe å lære der.

Lydsiden er på samme måte som grafikken helt grei. Den stadfester sitt nærvær brått med en granateksplosjon, men er ellers bare til stede på godt og vondt. Lyd er viktig, og burde egentlig prioriteres mer enn det blir i mange spill. I Rainbow Six: Lockdown er det stort sett våpenarsenalet som står snakkingen, men når en eller annen tar bladet fra munnen er det ingen salige ord eller hallelujah-forkynnelse, men snarere et snevert og lite dynamisk ordforråd som repeterer seg selv i om og om og om igjen. En ting som enkelt kunne vært gjort for å øke realismen på lydsiden er å ha en troverdig rollebesetning. Man får ofte kommandoer over radioen fra blautfisken Rainbow Five, og det er nesten som om man ikke orker å lytte etter hva han sier engang. Kommandoene i et militært hierarki må komme fra en mann som har baller, ikke VW New Beetle.

Er alt bare svart med dette spillet?
Nei det er ikke helt svart, det er faktisk ikke mørkere enn at du kan se ganske klart med ett rimelig utviklet nattsyn. Selv om spillet har sine dårlige sider, finnes også gode. Jeg mistenker at Ubisoft Montreal har forsøkt å gjøre spillet litt mindre taktisk og litt mer actionpreget for å nå ut til et større publikum. Slik det fremstår, er det en dårlig hybrid mellom actionbaserte førstepersonsskyterne og taktiske skytere med simulasjonselement.

Rainbow Six: Lockdown er - til tross for ganske krass kritikk - ikke et håpløst spill, men snarere en udugelig oppfølger. Det kan nok slukke litt av de taktikkavhengiges tørst, men kommer inn i en sjanger hvor det finnes en bråte overlegne motstandere med Ghost Recon-serien som et godt eksempel. Det er en middelmådig tittel som vakler videre på forrige kapittels utbrente føtter, og jeg er sikker på at om Red Storm hadde tatt det med tilbake på kontoret og finpusset noe av slurvarbeidet, kunne det blitt et bra spill.

Spillets styrke er uten tvil flerspillerdelen. Det er mulighet for både å spille gjennom oppdragene i samarbeidsmodus sammen med venner hjemme i stua. Jo flere kokker jo mer søl sier strofen, og selv om det er morsomt bekreftes absolutt det gamle ordtaket her. Det er Live-delen som blir din makker frem til du legger spillet på hyllen. Her er det en slags karrieremodus som eksisterer parallelt med enspillerdelen. Du får penger, poeng og går opp i level ettersom du spiller rundt omkring på de serverne som finnes. Pengene kan brukes til å kjøpe nytt utstyr, og poengene kan brukes for å øke din spillers attributter.

Konklusjon
Tom Clancy's Rainbow Six: Lockdown er et spill som ser ut til å dele seg i to fraksjoner på to måter. På den vertikale skalaen strides den negative enspiller og den positive flerspillerdelen. På den horisontale slites det mellom det nesten fraværende taktiske og det mer vektlagte actionpregede aspektet. En proporsjonal linje på grafen viser da at spillopplevelsen er best om du skal spille med andre for litt ren action, og aller dårligst om du er en sann taktiker uten online-planer. Hvis du ikke har tenkt og spille på Internett er en investering i dette spillet helt håpløs. Hvis du bruker Xbox Live skjer et eventuelt kjøp på eget ansvar og jeg tror kanskje du kommer til å bli skuffet, for alternativene er så mange flere og så mye bedre. Ubisoft Montreal prøvde kanskje å utvikle Rainbow Six-serien, men det endte med at de skjøt seg selv i leggen og leverer et litt slurvete og middelmådig produkt, et produkt som ikke har noe annet formål enn å fungere som sammenligning for å vise hvordan slike kan lages bedre. De har rett og slett tatt spillet for langt fra sine røtter.