LOS ANGELES (Gamer.no): Nyheten om at Blizzard var i gang med et nytt kapittel i den populære Diablo-serien, ble mottatt med stor begeistring under Worldwide Invitational-arrangementet i Paris i juni. Forrige helg var det premiere for den spillbare testversjonen på Blizzcon, og vi var tilstede.

Populariteten skal det ikke stå på. Køene til Diablo IIIs relativt store spillområde så ut til å være tilnærmet uendelig, og de tilreisende entusiastene måtte belage seg på flere timer i kø for å få noen minutter med spillet. Det så ikke ut til å drepe verken stemningen eller lysten, ettersom flere stilte seg i kø opptil flere ganger.

Grav dere ned

Da spillet for første gang ble fremvist i Paris, kom det selvfølgelig en hel del kommentarer og reaksjoner fra verdens kanskje mest fanatiske spillfanbase. Det ble til og med opprettet en egen underskriftskampanje blant fans som mente at spillet ikke var mørkt og dystert nok.

Etter å ha spilt spillet ber jeg innstendig de menneskene som skrev under om å ta seg en bolle og returnere til det hullet de kom fra. Diablo III starter i en uhyggelig landsby hvor du møter en soldat som fortviler over at nok en lykkejeger skal prøve seg nede i de forstyrrede katakombene. Mange andre har entret uten å komme tilbake, og du blir på sett og vis dømt nord og ned.

Like ved ditt startpunkt står en sliten mann og kaster maltrakterte lik på et bål. Tåken hviler tungt over den tilnærmet døde lunden, og folk henger fra trærne som om de skulle vært frukt. Diablo III skriker fra første stund at dette slettes ikke blir noen tur til Disneyland, og er så absolutt både uhyggelig, dystert og mørkt.

Startområdet er kaldt og særdeles utrivelig.

En trollmann

I tillegg til å la presse og tilreisende fans få prøve spillet for første gang, brukte Blizzard også anledningen til å annonsere den tredje av spillets totalt fem klasser. Under Worldwide Invitational lærte vi den fysiske barbaren og heksedoktoren å kjenne, og denne gangen var turen kommet til trollmannen.

Hvis vi skal være helt ærlige med oss selv kom vel aldri trollmann inntog som noen stor overraskelse. Det er et spill med mye mystikk, magi og vold, så at det finnes en krigertype og en eller annen trollmann i det, er like sikkert som at Mike Morhaime ikke var naken under Blizzcons åpningsseremoni.

Trollmannen opererer ved første øyekast som de fleste magibrukende klasser i rollespill. Han er helt og holdent avhengig av bruken av magiske formularer, og har et skikkelig problem så fort selv det sløveste sverdet kommer nær kjortelen hans. Når man kommer litt nærmere inn på han, ser vi at han kanskje ikke er så klassisk som man skulle tro:

– Vi valgte å gå vekk fra de tradisjonelle elementene når vi skulle designe trollmannen. Hans formler kommer ikke av noen få gitte elementer, men snarere flere. Vi valgte en vei som fokuserer mer på høymagi, eller mer eller mindre kosmiske og mystiske ting om du vil, sier sjefsprodusent Jay Wilson til Gamer.no.

Salige stråler

Trollmannens stråle er et av spillets morsomste effekter sålangt.

Til tross for at trollmannen har en del «moderne høymagi» på repertoaret, har han også mulighet til noen forskjellige frost- og strømangrep. Blant hans tøffeste til nå avslørte formler er min favoritt «disintegrate» og muligheten til å manipulere tiden.

«Disintegrate» er en magisk formel hvor trollmannen skyter en stråle ut fra hånden sin. Strålen går gjennom fiender og varmer dem opp. Jo lengre du holder denne på dem, jo fortere faller helsen deres. Formelen gir deg følelsen av å være veldig mektig. Det brenner riktignok mana fortere enn en nervøs prest i Naxxramas, men det er til gjengjeld svært kult å se at fiender, bokhyller, skuffer og skap pulveriseres av formularet som heretter kalles «Beam of Doom» eller Strålen fra Helvete, om du vil.

Tidsmanipuleringselementet var ikke klart i demoversjonen av spillet, siden Blizzard fremdeles pusser på det. Dette kan jo skape endel problemer hvis trollmannen fritt får kontrollere tiden – spesielt i flerspiller. Løsningen Blizzard kom frem til, var å la trollmannen skape et slags kuleformet skjold, hvor alt som befinner seg inne i den beveger seg langsommere enn utenfor. Dette gjør for eksempel at hvis trollmannen blir beskutt fra flere hold, kan han skape en boble og komme seg uskadd ut. Boblen kan også fint brukes til å få fiender på avstand, hvis man merker at de kommer litt for nær kjolen som helst ikke skal behandles som noe annet enn haute coutore.

Karakteroppbygging

Tidsboblen kan hjelpe en magiker ut av nærkampskniper.

Som i de fleste andre rollespill står oppbyggingen av figuren din sentralt, og Blizzard har prøvet og feilet litt for å komme frem der de er i dag:

– Vi har prøvd ut en rekke systemer og satt disse opp mot hverandre. Dette gjør at vi har fått en ganske god oversikt over hva vi mener fungerer og hva vi mener ikke fungerer. Vi har tatt med oss det vi følte var bra i de tidligere Diablo-spillene, og lagt til side det vi ikke likte, fortsetter Jay Wilson.

Systemet er på mange måter ganske likt det mange måtte kjenne fra World of Warcraft, men dog også med sine modifikasjoner. Hver klasse har tre forskjellige talenttre hvor man får avansere hver gang man går opp i erfaringsnivå. Dette kan gi deg såkalte aktive oppgraderinger – nye magiske formler, slagkombinasjoner og så videre. Du kan også velge å legge poenget man får etter oppgradering i erfaringsnivå i passive egenskaper. Dette gjør deg for eksempel sterkere eller gir deg mer helse.

Dette er et ganske standard system som fungerer svært godt. Hvis man går til anskaffelse av et mektig offensivt magisk formel, kan man oppgradere effekten av dette gjennom passive oppgraderinger. Dette kan ofte være like lurt som å skaffe seg en hel haug formler man aldri kommer til å bruke.

Runer – det lille ekstra

Flokker av fiender er intet problem for de som trykker raskt nok på musen.

Blizzard har lagt en liten ekstra godbit på toppen av sitt talentsystem. For å gjøre figuren din mer unik i den store verdenen, kan man også modifisere sine formler/angrep ved hjelp av runer. Disse vil man plukke fra sine døde fiender eller gjemte skattekister i den store verdenen.

Alle runenes funksjon er bestemt på forhånd. Det vil si at man for eksempel har kraftruner («power rune»), slagruner («strike rune»), flerangrepsruner («multistrike rune») og så videre. Hvis man oppgraderer ett av sine formler/angrep med dette, vil det ta til seg effekten fra runen. Et av trollmannens standardformler er magiske missiler, en liten sky av energi, som skytes ut mot fienden. Hvis man legger en kraftrune til dette formularet, vil angrepet bli sterkere. Hvis man legger en flerangrepsrune til, vil formelen sende ut to magiske missiler, noe som igjen gjør at man kan treffe to fiender.

Runesystemet lot til å fungere svært godt, og man kan hele tiden bytte ut runene man har tilkoblet sine egenskaper. Til tross for at vi bare fikk spille de tre første brettene i spillet lot det også til at runene blir sterkere jo lenger man kommer ut i spillet.

Grensesnitt og logikk – hånd i hånd

Noe av det som først slo meg når jeg satte meg ned med spillet, var hvor mye Blizzard har lagt ned i å gjøre grensesnittet så logisk, informativt og intuitivt som overhodet mulig. Gamle Diablo-spillere vil dra kjensel på en rekke av elementene på skjermen.

Heksedoktoren sprer mye eder og galle.

Nede i midten er det lagt opp rundt 6-7 plasser hvor du kan plassere dine forskjellige egenskaper. Som mange kjenner fra World of Warcraft, bruker man talltastene på tastaturet til å velge ønsket angrep. I Diablo III kommer man også til å bruke musa mye. Som med talltastene, kan man tilegne venstre og høyre museknapp hvert sitt angrep. I tillegg kan man legge en angrepsformel i en slags «venteposisjon», hvor denne formelen bytter plass med gjeldende for høyre museknapp ved å trykke på tab-tasten.

Det er lett å bytte ut de ulike formularene når det måtte være, og siden dette er et spill som først og fremst spilles med musen, kommer man nok til å sitte med sine tre viktigste formler bundet til museknappene.

Fin flyt

Spillet flyter per i dag veldig fint i én- så vel som flerspiller. Til tross for at alle klassene var morsomme å spille, falt jeg mest for trollmannen, som var den mest utviklede klassen på dette stadiet. Det jeg merket meg med barbaren, er at han, i likhet med krigeren i World of Warcraft er veldig avhengig av godt utstyr for å fungere optimalt. Trollmannen og heksedoktoren fungerte mer eller mindre «rett ut av esken», men man merket virkelig forskjell hvis man fikk noe utstyr som gjorde de magiske formlene sterkere.

Hoppende ildkuler, en heksedoktors beste venn.

Spillet er veldilg utstyrsfokusert, så det kommer nok neppe til å bli noe problem å skaffe seg et skikkelig sverd og skjold. Det vi kunne skimte i den tiden vi spilte, er at utstyret kommer i forskjellige klassifiseringer. Utstyret markert i hvitt er standardutrustning, hverdagsutstyr om du vil. Utstyr markert i blått er ett hakk bedre, og gult bedre enn det igjen.

Det er uklart hvor mange forskjellige utstyrsklasser det vil bli i det endelige spillet, men for å unngå den store forvirringen, skulle man kanskje tro at Blizzard velger å holde seg til klassifisering på tre til fire ulike utstyrsklasser. Mye av utstyret blant blå og gul klasse vil man ha mulighet til å oppgradere ved å sette kraftfulle steiner i, lik gullsmeden i World of Warcraft.

Det faller ofte mye utstyr fra døde fiender, og mesteparten kommer man nok til å bære inn til skrothandleren inne i byen. Det mest positive med utstyrshåndteringen i Diablo III er at man slipper de evinnelige ninja-kranglene når man spiller i gruppe med andre. Når en fiende er beseiret, ser du som spiller nemlig bare det utstyret du selv får plukke opp. Hvis du vil vite hva de andre fikk, må du spørre dem og be pent om du trenger noe av det.

Ingen bekymringer?

Som kritiker er det min jobb å påpeke potensielle bekymringer på elementer som gjør at spillene kan bli mindre morsomme. Blizzards gode navn og rykte til tross, jeg hadde noen bekymringer og tanker som jeg gjorde meg opp etter jeg sist så spillet på Worldwide Invitational tidligere i år.

Barbaren krever godt utstyr, men funker til gjengjeld da veldig bra.

For det første er dette en oppfølger til et spill som er ti år gammelt. Å begi seg inn på det området, med den drastiske utviklingen innenfor spillteknologien, er et minefelt av uante proporsjoner med mindre man er var på akkurat det.

– Vår største utfordring er å gå fra 2D til 3D, og samtidig holde Diablo-følelsen intakt. Vi pleier å snakke om tredjedeler med Diablo III. En tredjedel skal bestå av det spillerne er kjent med, en tredjedel med forbedring av det, og en tredjedel med nye ting som skal gi deg hakeslepp. Vi er i en midtfase nå. Vi har forbedret på spillbarheten og Diablo-følelsen, og folk har gitt oss tilbakemelding på at det føles som Diablo, men med mye mer kraftig i seg, sier designer Leonard Boyarsky til Gamer.no.

Min andre bekymring var hvordan de skal holde klassene fra hverandre, slik at de ikke konvergerer og følelsen av å spille dem blir lik. To av de klassene vi allerede har fått presentert, heksedoktoren og trollmannen er begge magibrukende klasser, og man skulle vel nesten tro at dette vil gi en mer eller mindre lik følelse?

– Når vi tar for oss hver klasse, er det et par ting vi har i bakhodet. Hver klasse må tilby en unik måte å spille spillet på – by på en annen opplevelse rett og slett. De må også være god i kombinasjon, slik at man kan tilrettelegge for taktikk ved å bruke ulike klasser i flerspillergrupper, siden vi vil at dette skal være en morsom spillmodus, forteller Boyarsky.

– Det er også mange forskjellige gamere der ute. Noen liker å smadre ting, andre liker å bruke avstanden til sin fordel og så videre, så det er viktig at vi byr på noe til dem. Vi vil selvsagt også at du skal kunne spille spillet på nytt med en annen klasse å få en annen opplevelse, fortsetter han.

Konklusjon

Elektrosjokkterapi for stakkarslige skjelett.

Diablo III begynner å ta form, en mektig, opphøyd og perfeksjonert form. Blizzard legger veldig mye arbeid ned i alle deler av spillet, fra historie til balanse og visuelt grensesnitt. Det er antageligvis fremdeles en god stund til vi i det hele tatt kan begynne å tenke på å se spillet i butikkene, men atter en gang skal vi prise oss lykkelig for Blizzards kvalitetsbevisste filosofi når det kommer til utgivelser.

Spillet er ferdig når det er ferdig, og selv om det kanskje får litt vel mye hype med tanke på sitt tidlige stadium, er det ikke uten grunn. Diablo III føles som Diablo, det er morsomt å spille (selv etter mine syv testgjennomspillinger), og det ser fantastisk ut.

Hakuna matata. Blizzard har alltid gitt ut veldig gode spill, og dette er ikke en trend som kommer til å ende med Diablo III. Gled dere, helvete venter!