Anmeldelse

A Kingdom for Keflings

Sjangeren som så sin gullalder med de tidlige Settlers-spillene for det som etterhvert begynner å bli noen år siden er på vei tilbake. A Kingdom for Keflings lar deg ta kontroll over en kjempe, hvis eneste oppgave i livet er å sørge for at keflingene, små gnomer med store hatter, får seg et sted å bo. For å få dette til må du samle ressurser; i store kvanta.

Og for alle gudefrelste som forventer at det neste Black & White skal la deg skanne kjæledyret ditt inn i spillet, vil kanskje muligheten til å spille som en gigantisk versjon av din egen avatar fra New Xbox Experience virke forlokkende.

Arbeid pågår

De fleste spill ser ut til å være mer enn behjelpelig med å la deg glemme det, men å bygge noe tar som regel tid. Du må sanke ressurser, foredle ressurser, bygge moduler, sette sammen moduler, og hvis du har holdt tunga rett i den grådige byggmesterkjeften din, har tiden endelig kommet for å tjene grovt. A Kingdom for Keflings lar deg ta kontroll over denne prosessen, men er så godhjertet at selv den mest råhjertede magnat skal få problemer med å stå på de opprinnelige og handlingspakkede kravene til interaktiv underholdning.

Du styrer som sagt avataren din, eller en forhåndsgenerert kjempe, der første delmål er å sanke fire forskjellige grunnressurser (ved, stein, ull og krystaller). Keflingene hjelper til der du ønsker det, du tillegger dem arbeidsoppgaver med et intuitivt toknappssystem, og før du vet ordet av det har du mestret det interaktive svaret på samlebåndsprinsippet.

Ressursene gjør det mulig å bygge moduler, som igjen gir deg nye bygninger. Disse befinner seg innenfor kategorier som ressursforedlere, bygninger som gir deg nye moduler og utdanningsinstitusjoner, og selv om dette lett kan høres komplisert ut, fungerer det forholdsvis enkelt i praksis. Utviklerne har nemlig gjort det slik at du hele tiden bare har en blåkopi å forholde deg, som forteller deg hvilke moduler du trenger, og hvor de skal plasseres, for at en ny bygning skal ta form.

Lek og lær i allslags vær

Etter at du har mestret spillets grunnprinsipper, bygges de elegant videre på. Når du bygger et rådhus får keflingene en borgermester som gir deg oppdrag. Disse oppdragene tjener i hovedsak til å skaffe deg «kjærlighet», som igjen puttes i hus for å tiltrekke flere keflinger. Og før du vet ordet av det har du et tredvetalls små arbeidsmaur i aksjon som alle strever for et felles gode.

Følelsen av å se de små kjærlighetsslavene arbeide for deg kan vanskelig beskrives. Her har man lyktes med å skape en følelse av å oppnå noe sammen og – steg for steg – en ganske annen følelse enn det perfekt koordinerte angrepet som lenge har vært strategispillets standard. Derfor er det befriende å se hvordan NinjaBee (Cloning Clyde, Band of Bugs) har klart å bygge et «strategispill» som er så godt som blottet for konkurranseelement, i god Sim City-tradisjon.

Årstidene kommer og går, og selv om ingen vil kalle Keflings et direkte pent spill, hjelper de dynamiske skiftene mellom årstidene til å skape en følelse av at du bygger noe verneverdig. Spillets lydspor er avslappende uten at det virker søvndyssende, og hjelper deg å verdsette at du bygger noe som bare gradvis tar form. Byggingen atspres fra tid til annen med leting etter bøker til skolene dine eller verktøy til arbeiderne dine, noe som bidrar til å skape en velkommen variasjon i selve spillmønsteret.

Men alt er ikke bare fryd og gammen

Keflings lykkes i stor grad med å skape sin egen fredelige rytme, noe som utviklerne selv understreker ved å gi deg mulighet til å sparke til de små arbeiderne dine slik at de stuper flerfoldige meter på pur faenskap. Spillet går så langt som å gjøre dette til et oppdrag, «For fellesskapets beste», som gir deg kjærlighet, en Molyneuxsk vri som også her avslører at du faktisk bryr deg om det som foregår, selv om det ikke eksisterer noen egentlig moral i selve spilluniverset.

Sammenlignet med Fable 2, årets beste spill fordi det utfordrer spillmediets eventyrforståelse av godt og ondt i en slik grad at man kan snakke om rett og galt uten at det blir utilgjengelig, blir Keflings likevel for monotont til at det vekker noen reell moralsk interesse hos spilleren. Feile prioriteringer får ingen andre konsekvenser enn at ting går saktere framover, og de konstruksjonsmessige valgene du må ta har ingen egentlige innvirkninger på hvordan du opplever spillet.

Det hele varer i omtrent ti timer, men de fleste vil nok ha mistet mesteparten av interessen innen den tid. Du kan samarbeide over internett, men det flyter ikke så godt som resten av spillet. En såkalt fri modus tilførerer heller ikke spillet noe nytt.

Konklusjon

Keflings egner seg best i små doser, og det skorter dessverre på grunner til å komme tilbake til det mange nok ganger til å se alt det har å by på. Det er synd. På sitt beste viser det oss nemlig hvordan man kan finne nye innfallsvinkler til interaktiv underholdning uten at man nødvendigvis trenger å øke handlingsdoseringen i Cliff Bleszinski-stil. Som enda et spennende tilskudd på Xbox Live Arcade, koster det lite å gi Keflings en sjanse. Det vil neppe falle i smak hos alle, men passer like fullt for begge kjønn fra tiårsalderen og oppover. Og hvem vet? Du kan bli overrasket over hva man kan lære seg å like.

A Kingdom for Keflings kan kjøpes gjennom Xbox Live Arcade for 800 Microsoft-poeng.

A Kingdom for Keflings X360 X360 7/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 19. november 2008
  • Plattform: Xbox 360
  • Utgiver: Microsoft
  • Utvikler: NinjaBee

Kommentarer (9)

Forsiden akkurat nå

Til toppen