Anmeldelse

Advance Wars: Dual Strike

Advance Wars: Dual Strike prøver å gjøre for Nintendo DS det Civilization gjorde for strategispill på PC, og spillet lykkes også med den tunge oppgaven.

Side 1
Side 2

Advance Wars: Dual Strike er et turbasert strategispill. Spilleren blir fra første stund kastet inn i historien som tar opp igjen tråden fra de tidligere utgivelsene i serien. De fire stormaktene Orange Star, Blue Moon, Green Earth og Yellow Comet har slått seg sammen til en NATO-lignende allianse for å slå tilbake trusselen fra den skumle og mystiske Black Hole-hæren. Man er rett og slett nødt til å være japansk spillutvikler for å klare å komme på så tåpelig navn.

I bunnen av Advance Wars: Dual Strike ligger et solid og velprøvd konsept. Utviklerne har klart å lage spillet enkelt nok for nye spillere slik at de klarer å føle seg bekvem med utfordringen å kontrollere en hær. Samtidig er det vanskelig nok til at erfarne spillere får brynt seg en del etter hvert som spillet skrider frem. Riktignok kan en del av de første oppdragene virke litt vel enkle, men tro meg, det blir vanskelig nok etter hvert.

Mektige offiserer
Spillet har også en egen liten vri for å friske opp i en overbefolket strategisjanger. På hvert brett er det et par kommanderende offiserer som har styringen over troppene, og disse driver historien fremover samtidig som de har forskjellige sterke og svake sider som påvirker slagene som utspiller seg på de to skjermene. På noen av brettene må man ta til takke med de offiserene som er forhåndsbestemt, men de fleste brettene åpner for at spilleren selv kan velge hvilke offiserer som kan brukes. Enkelte av offiserene gjør at de forskjellige enhetene blir billigere å produsere, mens andre styrker for eksempel egenskapene til infanteri-enhetene dine.

I tillegg til dette tjener man seg opp poeng hver gang man går seirende ut av nærkontakt med fienden. Disse poengene spares opp, og når man har fått nok kan man bruke dem til å slippe løs spesialtriks som er forskjellige fra leder til leder. Når man kommer igjennom et brett, får også offiserene poeng, og etter hvert kan de få bedre og bedre egenskaper, slik som i et rollespill. Offiservalg gjør ofte forskjellen på vinn eller forsvinn.

Offiserene er også viktige for at spilleren skal utvikle et forhold til spillet. De forskjellige personene spiller forskjellige roller i historien og har også distinkte personligheter. Som spiller blir man faktisk glad i både den ekle machofascisten Max, den kalde og kyniske rikmannsdatteren Sasha og alle de andre figurene man møter på i spillets gang. Etter hvert utvikler man rett og slett en relasjon til figurene, man sympatiserer og identifiserer seg med det som skjer med dem. Dette gjør spillopplevelsen mye mer engasjerende, noe som mange andre strategispill har slitt med tidligere.

God utnyttelse av ekstra skjermplass
Advance Wars: Dual Strike utnytter begge skjermen på DS-maskinen godt. Vanligvis blir den øverste skjermen brukt til å vise informasjon om terreng og enheter. Den nederste viser kartet hvor både dine og fiendens enheter er plassert ut mellom både bakkar og berg, byer og fabrikker. For å styre rundt på styrkene er det enkleste og mest intuitive å bruke pekepennen, men for de som er litt old-skool er det også mulig å bruke knappene. Man velger enhet ved et lett trykk med pennen. Neste trykk velger hvor enheten skal flyttes, mens det siste pennestrøket avgjør om man skal angripe en eventuell fiende eller ikke. Stort enklere kan det vel ikke gjøres.

Enkelte av brettene presenterer slag på to forskjellige fronter, derav navnet Dual Strike. Da vil den ene fronten være på den øverste skjermen, mens "hoved"-fronten er på den nederste. Det er fullt mulig å la den kunstige intelligensen styre de allierte styrkene på sekundær-fronten, desverre er det fint lite intelligens maskinen stiller med her. Resultatet blir betraktelig bedre om man styrer begge frontene selv. Det er også mulig å sende enheter fra den ene fronten til den andre, noe som ofte kan bli redningen i en ressurs-svak situasjon.

Hovedmålet i de aller fleste oppdragene er å enten utrydde alle fiendens enheter eller ta over hovedkvarteret deres. Samtidig må ditt eget hovedkvarter beskyttes mot fiendens tropper. På de fleste brettene er det mulig å ta både fabrikker og byer. Byene generer penger, og for å kunne bruke fabrikkene til å produsere nye enheter som stridsvogner og infanteri-tropper, er det viktig å ha tilstrekkelig med finanser som strømmer inn på kontoen. På noen av brettene finnes det også skipsbyggerier og flyplasser, produksjonssteder som egner seg ekstra bra til å ruinere en stakkars hærfører.

Side 1
Side 2

Siste fra forsiden