(Bilde: Giant Squid)

Et undersjøisk mesterverk

Abzû er en mektig påminnelse på hva spillmediet er i stand til.

Hvem skulle trodd at livet som henholdsvis kronblad og nomade kunne være så utrolig spennende? Jeg visste i hvert fall ingenting om dette, før de beskjedne indieutviklerne i thatgamecompany tok meg med på to av de mest betydningsfulle spillopplevelsene jeg hadde i løpet av forrige konsollgenerasjon.

Både Flower og Journey var eksepsjonelle, unike spill for sin tid, og når undervannseventyret Abzû ankommer PlayStation 4 og Windows i det herrens år 2016, er det med mange av de samme aspirasjonene på slep.

Dette nye spillet er riktignok ikke direkte utviklet av thatgamecompany, men når en av de kreative pådriverne bak Flower og Journey – samt komponisten fra sistnevnte – står bak nykommeren, er det lett å se på Abzû som en åndelig oppfølger til thatgamecompanys verker.

Denne rollen utfyller spillet så til de grader, og til tider makter Abzû til og med å overgå de som kom før det.

Eventyret begynner i et blikkstille, åpent landskap. Virker det kjent?
Eventyret begynner i et blikkstille, åpent landskap. Virker det kjent? Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

En verdensomseiling under havet

Vår reise begynner i et hav av blikkstille, speilblank ensomhet. En dunkel, svartmalt skikkelse våkner til live i det sterke lyset fra sola i det fjerne, og uten særlig mer om og men kastes man ut i det med begge beina først. Spillet forteller lite om de tradisjonelle hvem, hva og hvorfor, og dytter deg heller i riktig retning ved å påpeke at høyre skulderknapp brukes til å dykke.

Og dykke, det gjør man.

I begynnelsen ter spillet seg bemerkelsesverdig likt både Flower og Journey, når man dukker under havskorpa, får et digert, åpent område å utforske, og ser et lite glimt av veien videre i det fjerne.

En stim av fisker dukker plutselig opp i det krystallklare vannet, og jeg tar meg selv i å studere de nøye før jeg fortsetter på den åpenbare veien videre. Allerede fra første stund preges opplevelsen av en stressfri oppfordring til å utforske og ta ting i sitt eget tempo – det er liksom ingenting man skal rekke.

Det tar ikke lang tid før man legger merke til den fantastiske stilarten og den elegante musikken som omkranser livet under havet. Etterdønningene fra Journey lever videre også her, og tidlig ut i spillet er det fristende å konkludere at Abzû i bunn og grunn er «akkurat som Journey, bare under vann».

Hva venter på overflaten?
Hva venter på overflaten? Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Noe helt eget

Sammenligningen med Journey stemmer jo forsåvidt, men å nøye seg med min tidligere beskrivelse ville også vært en diger fornærmelse mot den unike sjelen og stemningen som preger Abzû fra start til slutt.

Det er noe ubestemmelig usikkert, vakkert, skjørt og naturlig med spillets gjenskapning av livet under overflaten, og veien gjennom historien farges av enorme følelsesmessige svingninger.

Spillet oppfordrer aktivt til meditering – her får man observere dyrelivet omkring seg.
Spillet oppfordrer aktivt til meditering – her får man observere dyrelivet omkring seg. Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Spillets struktur er riktignok ganske lineær, men opplevelsen stykkes opp av flere områder som lar deg utforske og observere de andre skapningene under overflaten; en og annen beskjeden gåte; samt en rekke enkeltøyeblikk som tar pusten fra deg. Det er først og fremst her, ved de sistnevnte øyeblikkene, at Abzû viser seg som hakket hvassere enn sine åndelige forgjengerne.

Å for eksempel svømme bort til en blåhval og henge seg på er bare en rekke opplevelser som skiller seg fra det meste jeg har gjort i spill tidligere.

Samtlige av disse stundene løftes ytterligere av det tidligere nevnte audiovisuelle samarbeidet: Den Grammy-nominerte komponisten Austin Wintory overgår seg selv her, med et lydspor som veksler mellom lekent og dystert; ærefryktig og undertrykt.

Det kunstneriske er også av toppklasse, med stadig nye, fargesterke og unike områder å utforske. Jeg har nok sagt dette flere ganger enn det jeg burde i løpet av det siste året, men å ikke påpeke at Abzû er et av de peneste spillene på PlayStation 4 akkurat nå ville vært en skam.

I bevegelse er Abzû et av de peneste spillene på PlayStation 4.

Ekstra interessant er spillerens rolle i de pene omgivelsene. Flere av de undersjøiske stedene man ankommer er nemlig mørke og tomme til å begynne med, men gjennom spillets gang er man med på å vekke disse omgivelsene til live på spektakulære måter. Den spirende skapergleden er her nesten som hentet ut av det svært så givende Flower, selv om Abzû aldri når helt opp til Flower da det var på sitt beste.

Det myldrende fiskelivet får man også lov til å påvirke, og med det rene skjære antallet fisk som finnes på skjermen til enhver tid er det imponerende at spillets ytelse aldri vakler.

Et av de mektigste øyeblikkene i spillet.
Et av de mektigste øyeblikkene i spillet. Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Svøm for livet

Rent spillteknisk mangler nok Abzû mye av den flyten og leken som definerte forgjengerne. Her kan man hverken hoppe, fly eller skli nedover endeløse sanddyner, og i stedet tilbringer man stort sett all sin tid med å svømme. I forhold til andre spill som lar deg leke under vann er svømmingen i Abzû svært kompetent, og friheten er en stadig like tilstedeværende følgesvenn.

Litt klønete blir det likevel til tider, og spesielt når spillet krever at presisjon av spilleren. Å presse seg gjennom en bitteliten hule i fjellveggen, eller å brått snu og svømme tilbake der man kom fra stod da for et par mindre estetisk tilfredstillende øyeblikk, men dette hører altså med til sjeldenhetene. 

Går ganske sakte det her, ja.
Går ganske sakte det her, ja. Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Da er jeg mer skuffet over hvor sakte man svømmer, eller i det minste hvor sakte man kan svømme, hvis man ikke vet bedre. Abzû har nemlig ulike svømmehastigheter, og man blir tidlig fortalt at X-knappen lar deg svømme fortere. Jeg trodde det da bare var å hamre på X når jeg ville ta meg fortere fram i verden, men det spillet ikke fortalte meg var at man kun trenger tre raske, rytmiske trykk for å nå toppfart. 

Dette gikk opp for meg ganske sent i spillet, og da var det en litt slukøret spillanmelder som så tilbake på de gangene han hadde forsøkt å sette opp farten flere ganger tidligere.

Minneverdig fortelling

Ikke for det, Abzû er ikke så langt at det gjør noe. Historien kan gjennomføres på drøyt to timer, og jeg ser at det blir litt i korteste laget, spesielt når det er fælt lite man kan ta seg til etter at rulleteksten har takket for seg.

Samtidig er dette helt på høyde med Journey og Flower, og akkurat på samme måte byr Abzû på nok av fantastiske, enestående øyeblikk til at en andre – ja, kanskje også en tredje – gjennomspilling er vel verdt turen for den nysgjerrige.

Spesielt interessant vil det nok være å studere spillets handlingsforløp på andre og tredje gjennomspilling. Den gjennomgående fortellingen var nemlig noe av det som overrasket meg aller mest med Abzû – sporadisk og tilsynelatende usammenhengende i begynnelsen, men ved veis ende står man igjen med en beretning som kanskje ikke var like overfladisk og uviktig som det den i utgangspunktet virket som.

Her rokker Abzû ytterligere ved spillerens forventninger og følelser, og spillet klarer på overbevisende vis å være uforutsigbart og spennende helt fram til siste slutt.

Omgivelsene er en diger del av historieformidlingen, da spillet er fullstendig uten dialog.
Omgivelsene er en diger del av historieformidlingen, da spillet er fullstendig uten dialog. Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Konklusjon

Abzû, i likhet med både Flower og Journey før det, er en helt spesiell opplevelse. Undervannsreisen er fantastisk flott og uforutsigbar i sin opptreden, og fra begynnelse til slutt mestrer spillet å overraske, begeistre og røre.

Mye av æren går til det audiovisuelle samarbeidet, hvor Journey-veteranene Austin Wintory og Matt Nava begge viser hva de er gode for. Her får man utforske samtlige kriker og kroker av ens eget følelsesregister, fra de dypeste daler til de høyeste tinder.

Vakkert.
Vakkert. Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

En av de konstante tindene er skapergleden spillet byr på – å vekke undersjøisk fauna og flora til live minner meg om stadig på hvorfor jeg falt så pladask for Flower i 2009, og mye av det samme gjelder fortsatt her, om enn ikke i fullt så stor grad.

Det er ikke til å komme utenom at Abzû ligner svært mye på sine åndelige forgjengere, men all den tid både stilart og spillmekanikker ligner på Flower og spesielt Journey, fremstår Abzû også som sitt eget spill.

Handlingen er langt mer markant denne gangen, og følelsen som omkranser svømmeturene i dypet er betydelig annerledes. Det er noe usikkert og utrygt som gnager i deg hele tiden – spillet tar tak i denne følelsen, krydrer handlingen med enkeltøyeblikk av en annen verden og strør om seg med emosjonelt trykk.

Som et resultat er Abzû en utrolig mektig opplevelse, som effektivt minner spilleren på hvor meningsfullt og givende spillmediet kan være når det behandles riktig. Hvem skulle vel trodd at livet under havet kunne være så utrolig spennende?

Har du fortsatt til gode å prøve Flower og Journey er dette noe vi lett kan anbefale. Ellers har indiespillet The Unfinished Swan en tilsvarende, men annerledes opplevelse på lur.

Vurdering


"Et undersjøisk eventyr vi sent vil glemme."

Abzû PS4 PS4 9/10 Windows XOne

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 2. august 2016
  • Plattform: PlayStation 4
  • Utgiver: 505 Games
  • Utvikler: Giant Squid

Beste priser

Ikke på lager 195,- Til butikk
Ikke på lager 249,- Til butikk
Ikke på lager 298,- Til butikk

Kommentarer (41)

Forsiden akkurat nå

Til toppen