Anmeldelse A Boy and His Blob

Spenstig plattformeventyr

En bønnespisende slukmunn faller ned fra verdensrommet. Feire eller ignorere?

A Boy and His Blob så for første gang dagens lys i et NES-spill lansert mot slutten av åttitallet. En fiks idé hadde dukket opp i hodet på mannen bak Atari-klassikeren Pitfall, og resulterte i et plattformspill som nok ikke ble den kassasuksessen utgiver Activision hadde håpet på, men som like fullt introduserte en spennende og litt annerledes vinkling på en velkjent sjanger. Spillere fikk kontrollen over en uvanlig helteduo bestående av en menneskegutt og en levende geléklump, som sammen satte ut på eventyr for å redde sistnevntes hjemplanet.

Gap opp for en magisk minifrokost.
Gap opp for en magisk minifrokost.

Alle plattformspill har sine hindringer, og i dette tilfellet kunne de bare løses ved hjelp av bønner og samarbeid. Her var det selvfølgelig ikke snakk om varianten som kommer druknet i tomatsaus, men om magiske bønner som ved bespisning forvandlet den elastiske geléklumpen til nyttige gjenstander og verktøy av forskjellige slag. På denne måten kunne gutten – med hjelp fra sin utenomjordiske kamerat – klatre, sprette og brenne seg gjennom hindringer selv Mario og Luigi ville fått vanskeligheter med. Konseptet er elskbart, og har nå fått en ny sjanse i form av en Wii-eksklusiv nyutgave fra WayForward, utviklerstudioet som for et par år siden brakte den skadeskutte Contra-serien opp på bena igjen. Om utvikleren har gitt A Boy and His Blob like god behandling, finner du ut nedenfor.

Verdens kuleste bestevenn

Handlingen i A Boy and His Blob er ikke særlig dyp, men gjør et stort nummer ut av vennskapet som stiftes når spillets jordiske helt en natt kommer over en flygende tallerken midt i tykkeste granskogen. Ut av den totalvrakede himmelfarkosten kravler Blob, et vesen som med enkle ord kan beskrives som den perfekte blanding mellom magiker, bestevenn og kjæledyr. Selv om den levende geléklumpen ikke snakker menneskespråk, er det innlysende at den er vennlig innstilt, og det går ikke mange sekundene før den og gutten er bestevenner.

Tro meg – dette er bedre enn sirkus.
Tro meg – dette er bedre enn sirkus.

Godt er det at de to slår seg sammen, for like før den hjertevarmende scenen nevnt ovenfor, avsløres det at gutten trenger blobben ved sin side; alene er han en mildt sagt skrøpelig tass uten de egenskapene vi regner med å finne hos hovedpersoner i plattformsjangeren. Særlig spretten er han ikke, og tramper han noen i hodet, er det ikke den påtråkkede smerten havner hos. Gutten er ganske enkelt for spinkel til å kunne opptre som ensom spillhelt, men er med sine dype, bønnefylte lommer en perfekt følgesvenn for den hamskiftende blobben.

Den koselige begynnelsen setter en fin stemning for resten av eventyret, men ser man vekk fra små sekvenser hvor gutten og blobben løper eller flyr mellom forskjellige landskap, utdypes ikke historien nevneverdig. Faktisk forteller spillet aldri hvorfor våre to helter er ute på eventyr, bare at de er gode venner. Resten må du slå opp i manualen for å finne ut av. Plattformspill har tradisjonelt ikke vært av de fyldigste på dette området, men A Boy and His Blob ville definitivt ikke tatt skade av et mer innholdsrikt handlingsforløp.

Spis deg til suksess

Det som skiller A Boy and His Blob fra andre plattformere rent gameplaymessig, er at hindringene i gutten og blobbens eventyr ofte ikke kan forseres uten at du endrer eller kommer med tillegg til omgivelsene. Dette gjør du ved å mate blobben med magiske bønner, slik at den skifter ham, og blir til en gjenstand. Blobben kan eksempelvis forvandles til en trampoline med fantastisk sprett i, en ambolt som knuser hva enn den måtte falle ned på, eller en rakett gutten kan spenne seg fast på og har full kontroll over i det den feier gjennom lufta. Det er bønnetypen som bestemmer hvilken gjenstand blobben forvandles til, og hvilke av dem du er utrustet med, varierer bra brett til brett.

Firbeint grinebiter i sikte.
Firbeint grinebiter i sikte.

Spillet er fra ende til annen fullstappet med livlig fantasi, og det er alltid like spennende å se hvordan nye bønnetyper som har poppet opp i lomma til gutten fungerer. Blobben fordøyer fort, og holder dynamikken i gang. Brettene er også godt varierte, og byr på alt fra utradisjonell fjellklatring i svimlende høyder, til fallskjermhopping med monstre. A Boy and His Blob kommer med åtti ulike brett fordelt på fire hovedområder, hvert med sitt egne unike særpreg. Det er også av en lengde som passer utmerket for et moderne plattformspill i to dimensjoner.

At det på mange av brettene er skjult hemmelige skattkister hjelper dessuten på lengden, og er et fint tilleggselement for de av oss med samlemani. Gutten og blobben har nemlig et hovedkvarter i hvert av spillets hovedområder, og når blobben kommer hit etter å ha spist en skattkiste, spyr han innholdet ut på golvet. Dette høres kanskje forferdelig usmakelig ut, men er i utførelsen langt fra akkurat det. Blobben er nemlig et veldig renslig vesen som sjelden kommer til besvær, og det han spyr opp er uskyldige saker som bord, stoler og andre gjenstander du kan møblere hovedkvarteret med.

En annen godbit er at visse deler av møblementet kan undersøkes, slik at skisser og videoer fra utviklingsprosessen hos WayForward kommer til syne. Til plattformspill å være er A Boy and His Blob en tungvekter på bonusmateriale, og vil holde deg opptatt lengre enn du kanskje forventer.

Tid for plan B!
Tid for plan B!

Pent, sjarmerende og litt for snilt

Jeg uttrykte tidligere begeistring for måten vennskapet mellom gutten og blobben blir portrettert. Da mengden stemmearbeid spillet kommer med er mikroskopisk, er det for det aller meste den herlige grafikken og flotte animasjonen som står for sjarmen som nærmest oser ut av skjermen mens du spiller. A Boy and His Blob er et usedvanlig fargerikt spill med pene todimensjonale miljøer og figurdesign av absolutte toppkvalitet. Ikke mange utviklerstudioer kan skryte av todimensjonale spill med så god grafisk flyt som dette, og WayForward har all grunn til å være fornøyd med denne delen av spillet.

Fiendene du treffer på er en gjeng morsomme krabater med lysende øyne og kropper som minner om mørke skyer. Noen av dem er triste klatter du lett spretter over selv med guttens noe tafatte forsøk på hopp, mens andre er digre, okselignende monstre som ikke kan beseires, men må unngås på oppfinnsomme måter. De fleste av fiendene er både raskere og sterkere enn deg, noe som betyr at du ofte løper rundt med følelsen av å måtte passe deg for dem, hvis du da ikke har klekket ut en idé som enkelt lar deg unngå dem. Slike kan du nemlig komme frem til, men jo lengre du kommer, jo vanskeligere blir de å sette ut i live.

Selv om fiendene ofte gir deg litt å pønske på, er mange av utfordringene og hindrene i spillet litt for enkle. Dette kommer av at utviklerne har plassert skilt med ikoner på rundt omkring på brettene. På skiltene finner du ikoner av trampoliner, ambolter og bowlingkuler, og i samtlige tilfeller kan nærliggende hindringer forseres ved hjelp av gjenstanden på skiltet. Det er selvfølgelig fint å få en hjelpende hånd en gang i blant, men når hånden alltid er der – og ikke kan fjernes – er den dømt til å bli en bauta av et irritasjonsmoment.

Her bestiges Mount Everest av en rakker på hoppeball.
Her bestiges Mount Everest av en rakker på hoppeball.

Bønner til besvær

Om du ikke er i besittelse av den hendige classic-håndkontrollen, vil kontrollsystemet også terpe litt på en ellers knakende god spillopplevelse. Det eneste oppsettet du har muligheten til å benytte deg av, er nemlig over gjennomsnittet knotete. Spesielt forvirrende er det å velge bønnetype når du har lomma full, da de ulike bønnetypene ikke har faste plasser på valgmenyen, men hopper rundt som om det var liv i dem.

Videre må jeg innrømme at det tok meg et par timer før jeg virkelig fikk oversikten over hvilke kommandoer som er bundet til de forskjellige knappene på håndkontrollen. Selv på det siste av de fire hovedområdene gjorde jeg flere ganger den bommerten å påkalle blobben når den egentlig planen var å slenge en trampolinebønne ut i det blå. Kontrollsystemet er ikke håpløst, men de aller fleste vil ganske sikkert finne det forvirrende i begynnelsen.

Konklusjon

Med Wii-utgaven av A Boy and His Blob har utvikler WayForward nok en gang bevist at de virkelig har taket på det å bringe aldrende spillklassikere tilbake til live. Nyutgaven er en gjennomført utgivelse som lever opp til og overgår de aller fleste forventninger knyttet opp mot moderne plattformspill, og er utvilsomt blant de beste Wii-spillene i sjangeren. Om den flotte grafikken mot all formodning ikke skulle sjarmere deg i senk, kommer den hamskiftende blobben til å gjøre det, uansett hvor mange år du har under beltet. Selv om det er i enkleste laget, tror jeg dessuten A Boy and His Blob vil gi selv erfarne spillere et varig smil om munnen, for her er det mye god, innholdsrik underholdning å sette seg ned med. Morsomt kan man nemlig ha det selv uten halsbrekkende utfordringer.

Vurdering


A Boy and his Blob Wii Wii 8/10 XOne PS4 Windows Vita

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 6. november 2009
  • Plattform: Nintendo Wii
  • Utgiver: Majesco
  • Utvikler: WayForward

Kommentarer (2)

Forsiden akkurat nå

Til toppen