Anmeldelse

A-Men

Småtrivelig plattformlek med rusk i maskineriet.

Å være helt i et todimensjonalt plattformunivers er ofte et ensomt yrke. Med A-Men har polske Bloober Team forstått soloheltens strev og fordelt byrdene på et helt lag av figurer. Inspirasjonen har de blant annet hentet fra de gamle norrøne traverne i The Lost Vikings.

Robokalypse

Tittelen refererer til spillets glade helter, en relativt ubrukelig militærtropp som kløner det til på den lokale robotfabrikken. A-mennene presterer nemlig å slippe løs en hær av morderiske maskiner, såkalte A-Droids, ut i den store verden og det blir dermed spillerens jobb å eliminere den mekaniske trusselen.

Dermed er troppen nødt til å karre seg gjennom 40 forskjellige brett fordelt på fire fargerike områder. På hvert brett får man servert et minimumskrav av A-Droids man må drepe; enten det er ved å skyte, sprenge, mose eller brenne stakkarene. Når robotslaktingen er overstått må man brøyte seg frem til landingsplassen hvor laget blir plukket opp av en neddopet helikopterpilot.

Brettene er befolket av et begrenset antall A-Droids som kommer i to ulike utgaver. Billigversjonen marsjerer hodeløst rett frem og endrer kun retning hvis en ugjennomtrengelig hindring kommer i veien. Luksusvarianten er derimot mer avansert og har vett nok til å bruke heiser, eller snu hvis farlige feller og stup skulle dukke opp.

A-Droidsene forsøker å lure deg med sitt uskyldige tinnsoldatutseende, men unngå for all del nærkontakt. Ett stikk med de sylskarpe bajonettene og oppdraget er en militær fiasko. Istedet skal man utnytte de mange fellene som er spredd rundt på brettet. Spaker og maskiner kan sette i gang flammekastere eller strømledninger, og man kan skyte i stykker tau så store objekter deiser ned på intetanende fiender. Mye av tiden går derfor med på å lokke A-Droidsene dit man vil ha dem, før man sadistisk ender deres dager fra trygg distanse.

Alle skal med

De ulike A-mennene bærer på forskjellig utstyr og ferdigheter. Den første man styrer er Atom, en eplekjekk soldat som kan skyte med børsa og lempe granater. Deretter stifter man bekjentskap med en lat ingeniør, en livredd kommandosoldat, en smådum muskelmann og en luskende spion. Figurene er tegnet med en artig strek, men irriterende stemmeskuespill og en evig sirkulasjon av førskolevitser gjør troppen fort til en plagsom gjeng.

Man kan kun kontrollere én A-mann om gangen så derfor må det hele tiden byttes mellom figurene. Et typisk scenario kan utspille seg ved at soldaten først åpner en port for muskelmannen Aurelius. Deretter må Aurelius flekse bicepsene ved å kaste ingeniøren over en dyp avgrunn. Trygt på andre siden kan ingeniøren få tak i en hammer og bygge en bro slik at kompisene kan vandre over. Sammen er man dynamitt, og alt det der.

Kontrollene er enkle og greie, og selv om figurene er spredd hulter til bulter har man stort sett god oversikt. Man styrer figuren med venstrespaken, panorerer kameraet over brettet med høyre, og piltastene sørger for kvikke bytter. Det blir innimellom litt mye knoting frem og tilbake, men det gir også A-Men en taktisk dimensjon de fleste andre soloplattformspill ikke har.

Det er absolutt mulig å presse noen timer med enkel plattformhygge ut av denne spillmekanikken, men Bloober Team utnytter aldri potensialet som ligger i lagarbeidet. Kjedelig og innelåst brettdesign begrenser hele tiden dine muligheter og gjør at den fargerike troppen av friskuser aldri kommer helt til sin rett. Skulle man finne på å spille brettene på nytt blir man altfor ofte tvunget til å løse situasjonene på akkurat samme måte som sist.

Hvilke A-Men du kan bruke på hvilke nivåer er dessuten forhåndsbestemt, så det er ingen mulighet til å leke troppsjef og vurdere hvem man føler passer til jobben. Det eksisterer heller ingen samarbeidsmodus med en venn, så man ender opp som ensom sofahelt uansett.

Prøv og feil

A-Men lider av å være unødvendig lett og vanskelig på en og samme gang. Man føler seg ikke som et Mensa-medlem etter å ha løst spillets simple gåter, men man bruker likevel ofte lang tid på å fullføre ganske korte brett. Treige reaksjoner gjør at døden aldri er langt unna, og selv etter ni timer er kunsten å henge fra kanter fortsatt et lite mysterium.

Det begrensede utvalget av utstyr kan også være nådeløst. Graver man et hull for mye kan man risikere å ikke ha nok hakker til senere. Lagringsstasjoner er svært sparsommelig spredt utover nivåene, og de trekker til og med en masse poeng av deg hvis du skulle være så frekk å lagre.

Flaksen er ofte et like viktig redskap som det man måtte ha av vett. I utgangspunktet burde et brett alltid være mulig å fullføre på første forsøk – hvis man er god og smart nok, vel og merke. A-Men er derimot gjerrig på informasjonen, og forteller deg aldri hvilke knapper som fører til hvilket utstyr før du faktisk er der. Hvis man har gitt oppdraget til feil figur betyr det ofte at du ikke kommer deg tilbake. Da er det bare å bite det i seg og starte på ny.

Ingen av disse feilene er så graverende at man kaster kontrollen i veggen, men det gjør opplevelsen unødvendig seig. Dette kløneriet veies heldigvis opp av spillets avslappende tempo og småpene bakgrunner, som igjen veies ned av A-Mens produksjon av støy.

Spillet har nemlig inkludert svært få musikkspor – ingen av dem spesielt minneverdige – og spiller dem om og om igjen. Musikken slår dessuten om til «aggressiv» hver gang en A-Droid oppdager deg, noe som skjer irriterende ofte når man har fire eller fem soldater spredt rundt på brettet. Troppens repeterende og barnslige replikker oppfattes etter noen timer dessuten som personlige fornærmelser.

Støyproblemene kan selvsagt løses ved å sette spillet på lydløs og snurre en egen favorittplate i bakgrunnen, og tro meg, A-Men blir langt mer fornøyelig hvis man gjør nettopp det. Lyd er tross alt ikke essensielt i et lite, uskyldig plattformspill som dette. Det burde likevel være unødvendig å ty til eksterne kilder for øregangens komfort.

Konklusjon

På PSN ligger det en liten haug plattformspill som alle kjemper om din oppmerksomhet. Gjengen i A-Men forsøker å friste med et relativt tradisjonelt, todimensjonalt eventyr hvor fokuset er på samarbeid. Jeg ville valgt å spille med noen andre.

For selv om A-Men leverer noen timer med enkel oppgaveløsning og småfestlig robotknusing klarer aldri spillet å utnytte potensialet som ligger i det å ha et helt lag til disposisjon. Utviklerne i Bloober Team har injisert altfor lite kreativitet i utfordringene og for lite frihet i selve brettene.

A-Men har dessuten såpass mye rusk i maskineriet at i utgangspunktet lett og småtrivelig plattformlek for ofte irriterer. Overdrevent fokus på prøving og feiling, halvseige kontroller og et masete lydbilde reduserer A-Men til et spill som kun klarer å underholde i små doser.

A-men er tilgjengelig for for PlayStation 3 (testet) og PlayStation Vita gjennom PSN. Flerspiller fikk vi ikke testet, rett og slett fordi det ikke var noen å spille imot.

Vurdering


A-men PS3 PS3 5/10 Vita Windows

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 17. oktober 2012
  • Plattform: PlayStation 3
  • Utgiver: Namco Bandai
  • Utvikler: Bloober Team

Kommentarer (0)

Forsiden akkurat nå

Til toppen