Anmeldelse

Aliens: Colonial Marines

Fortsettelsen på Aliens-visa er upolert og rufsete.

Etter Ridley Scotts Alien og James Camerons Aliens, lagde David Fincher en oppfølger så dårlig at han rett og slett satt hele rælet på kirketrappa.

Nå skal Gearbox erstatte Finchers bastardoppfølger med en spillmatisert fortsettelse av de to første klassikerne, et prosjekt som fordrer et totalt fravær av skrekk for fallhøyder. 20th Century Fox, filmstudioet hvis advokater har ansvaret for styr og stell av Alien-varemerket, anser nemlig dette spillet ikke bare som nok en ny Alien-jippo på lik linje med actionfigurer og brettspill, men som en vaskeekte og hundre prosent offisiell fortsettelse av James Camerons kritikerroste oscarvinner.

Slik ser en alien ut.

Spesielt høy blir denne fallhøyden når fansen har ventet tålmodig på spillet i mange, mange år: Allerede i 2006 annonserte Gearbox at de jobbet med et spill basert på Alien-varemerket, og etter utsettelse på utsettelse på utsettelse sitter vi først nå, i 2013, med spillet i hånden.

Som om ikke denne uforklarlig lange utviklingstiden var nok, kommer det nå i tillegg frem at all denne tiden slettes ikke ble brukt på finpussing av høykvalitets spillkunst og krumrygget koding, men på diverse kasting av diverse baller i diverse retninger, helt til Sega ble nødt til å tuppe spillet ut i butikkene. Ekstra flaut, om enn ikke akkurat overraskende, ville det være hvis spillet i tillegg skulle vise seg å ha blitt et eneste flatpakket gjesp.

Likevel skal vi selvfølgelig ikke slenge hele pakka på bålet uten først å se hva Gearbox og kompani endelig har klart å slå i bordet med; det er tross alt spillet man vurderer.

Nostalgi

Du settes i støvlene til korporal Winter, en av flere Colonial Marines sendt for å undersøke hva som har skjedd med U.S.S. Solaco, romskipet vi husker fikk gjennomgå i Camerons Aliens. Det sier seg selv at et spill som står fritt til å benytte seg av et såpass solid varemerke som dette, kommer til å referere vilt og hemningsløst til filmene det bygger på. På dette punktet gjør Colonial Marines seg flid med detaljene, for du vil kjenne igjen både omgivelsene du opererer i og utstyret du bruker. Originale Aliens-skuespillere som Lance Henriksen og Michael Biehn dukker også opp for å låne historien ytterligere nostalgisk kredibilitet.

Men i det denne umiddelbare gjenkjennelsen legger seg, valser hele historien ut i et fragmentert «trykk på knappen, løp hit og dit, ta heisen opp i tredje etasje»-narrativ uten videre særpreg. Virkelig synd blir dette først når man ser for seg potensialet som faktisk ligger i en nøye gjennomarbeidet oppfølger til filmene. Vi får håpe noen ser dette potensialet en gang i fremtiden, for Finchers vanskapning er i aller høyeste grad fortsatt å foretrekke.

Det hjelper heller ikke at historiedelen er kort nok til at du mot slutten er sikker på at klimakset ikke egentlig er slutten, men kun et triks for dramaturgisk effekt. Greit nok for den som er lei knappetrykking og heiskjøring.

Skyting i mørket.

Grafikkrøre

Det har vært mye styr rundt hvordan spillet kontraintuitivt nok så freshere ut i demofasen enn det gjør i det endelige spillet. Jeg spilte aldri demoen, men ingen trenger sammenligne Colonial Marines med noe som helst for å kunne slå fast at det ikke ser videre bra ut. Om du kjenner igjen omgivelsene fra filmene er det dermed med en distinkt bismak du flyr rundt på Solaco, ettersom lyseffekter, eksplosjoner og vanneffekter virker uferdige og skjødesløst implementert. Til og med Alien-modellene, kjerneelementet i lisensen Gearbox har klart å få tak i, ser merkelig pappmasjéaktige ut, og beveger seg uten overbevisende tyngde, som om de er hule på innsiden.

Likevel gjør ikke grafikken spillet uspillbart. Grafikken ville nemlig ikke vært et halvparten så stort problem om det lå et solid spillmekanisk androidehjerte og pumpet hvitt blod ut i all den visuelle middelmådigheten. Det gjør det altså ikke.

Kug i computeren

Men det er ikke slik at Colonial Marines overhodet ikke evner å underholde. Selve kjernemekanikkene, det å løpe rundt å skyte på ting, er det ikke så mye å klage på, og du vil løpe inn i flere intense skuddvekslinger i løpet av enspillerdelen. I tillegg til en bråte Aliens får du nemlig også bryne deg på diverse leiesoldater, noe som gir interessante situasjoner der du, leiesoldatene, og en gjeng aliens plutselig ramler sammen i en skarpladd menage a trois. Det er i slike intense trefninger man finner underholdningen i enspillerdelen.

Disse høydepunktene er det derimot altfor få av. I tillegg stykkes opplevelsen opp av diverse småtterier, som når du må stå og vente på at de to kumpanene dine skal vimse seg frem til døren som ikke åpner seg uten dem, eller som når overflateteksturene dukker opp først fem lange sekunder etter at du har entret rommet – det ligger i det hele tatt masse rufsete uferdigheter og slenger overalt. I tillegg kommer man ikke unna at samtlige spillmekanikker er utført mange, mange ganger bedre i mange, mange andre førstepersonsskytere. Det er deg, gønnern din, masse fiender, og høyre skulderknapp; alene er ikke dette i nærheten av å holde deg underholdt i lengden, spesielt når du får følelsen av at den labre historien er uferdig designet i uferdige omgivelser.

Sinna.

Et grep som derimot gjør opplevelsen mer interessant, og som også er med på å kople online- og enspillerdelen sammen, er systemet for oppgraderinger. Dette systemet fungerer på tvers av en- og flerspillermodusene, noe som betyr at du kan gå opp i gradene i kampanjedelen, og ta med deg fordelene derfra ut i flerspillerdelen. Elegant, men igjen noe mangelfullt utført – disse oppgraderingene er dine vanlige rødpunktsikter og forlengede magasiner, og er ikke med på å heve opplevelsen særlig.

Dårlig kunstig intelligens, kjedelige, monotone omgivelser, og treg fremgang i oppdragene er alle ting som bidrar til det allerede haltende inntrykket av et spill som ikke helt legger seg i selen for å prøve å underholde.

Flerspiller

Det beste med historiemodusen er at du enkelt kan hoppe inn og ut av samarbeid med medspillere. Deg, pluss tre andre medspillere, pluss to datakontrollerte typer, utgjør tilsammen et team med betydelig slagkraft, og når man dytter opp vanskelighetsgraden noen hakk, leiesoldatene begynner å strømme på, og det renner aliens ut lufteanleggene – da når Colonial Marines et definitivt høydepunkt. Jeg trenger derimot mange, mange hender for å telle de situasjonene der en generell følelse av uferdighet sniker seg inn og effektivt ødelegger det som kunne blitt ålreit underholdning. Noen øyeblikk slipper unna, men Colonial Marines klarer ødelegge for seg selv ved de fleste anledninger.

Av flerspillerinnhold finner vi også en interessant fire-mot-fire-modus, der ett av lagene spiller som aliens, og det andre laget som Marines. Alien-laget får velge mellom tre forskjellige alien-typer med flere forskjellige angrep og kvaliteter. Så er det opp til laget med soldater å prøve å utføre oppdraget sitt med aliens på nakken. Som alien er du nemlig i stand til å gjøre erketypiske alien-ting, som å klatre på vegger, hoppe, sprette, og sprute syre.

Mer skyting.

Dette er en god idé, som med litt arbeid unektelig kunne endt opp som god spillunderholdning, men som i stedet dessverre følger spillets gjennomgående uferdige og halvhjertede røde trå. Alienanimasjonene, som tredjepersonsvinkelen gir deg mer enn nok tid til å utstudere, ser rett og slett forferdelig dårlige ut. Figuren ser ut til å skli rundt på bakken ettersom benene ofte løper i en annen retning en den du styrer i, det ser ikke ut til å eksistere en animasjon for å klatre rundt hjørner, og figuren popper og skurrer seg vei gjennom små luftekanaler. Upolert, stygt og ikke videre moro.

Skummelt?

I filmene var aliens skumle, skremmende utspekulerte, og de gjemte seg i skyggene. Dette skjer aldri i Colonial Marines, der ethvert alien-angrep ligger i kortene lang tid før det skjer, og når det skjer er det aldri noe problem å effektivt velte unna alien på alien på alien.

Leiesoldatene du møter, derimot, gir deg en helt annen utfordring, og du finner raskt ut at den største trusselen langt fra er utenomjordisk. Dermed føles ikke Colonial Marines som et spill basert på Alien-merkevaren, men heller som et ganske under gjennomsnittlig labert førstepersonsskytespill der aliens har det med å opptre innimellom. Det er ikke skummelt, det er ikke overraskende, og likheten med filmen stopper dermed ved omgivelsene og utstyret ditt.

Konklusjon

Aliens: Colonial Marines er hovedsakelig en upolert og rufsete opplevelse, som i tillegg også rett og slett ser dårlig ut. Om man hadde pusset vekk de skarpe kantene, børstet støvet under teppene, og gitt hele spillet en real ansiktsløftning, ville man likevel stått igjen med et i beste fall middelmådig førstepersonsskytespill.

Adios.

I tillegg har Gearbox hatt en solid merkevare i hendene, perfekte forhold for et realt telemarknedslag langt over K-punktet. Men dengang ei, og etter dette er vel et lite oppvaskmøte på sin plass, ettersom det neppe var billig å få 20th Century Fox til å gi grønt lys til en offisiell oppfølger.

De underholdende øyeblikkene er der, men de er få, og for langt fra hverandre. De til tider forferdelige latskapsfeilene gir hele pakken en frynsete og uferdig følelse, og kjernemekanikkene i gameplayet er alle gjort før, og de er alle gjort bedre. Tross glimtvis ok-het, er resultatet svakt, og du underholdes kun av og til i korte utbrudd, helt til du går lei av den monotone gnaginga. Det beste med Aliens: Colonial Marines er at du slipper trynet til Sigourney Weaver.

Aliens: Colonial Marines er ute til PlayStation 3 (testet), Xbox 360 og PC

Siste fra forsiden