Anmeldelse Aliens vs. Predator

Game over, man!

Dette er ikke spillet for deg som lider av xenomorphfobi.

Jeg må innrømme at jeg var veldig usikker på hva jeg skulle forvente da Sega og Rebellion kunngjorde Aliens vs. Predator. På den ene siden har vi originalspillet fra 1999, som er et av de mest elskede førstepersons skytespillene på PC. På den andre siden har vi, vel, det meste Rebellion har laget siden den tid. Med unntak av det kriminelt undervurderte Sniper Elite og muligens Rogue Trooper har det nemlig vært mye middelmådigheter her, og deres to siste spill – Shellshock 2 og Rogue Warrior, var direkte grusomme.

«Hvorfor ble jeg ikke kokk, som pappa?»
«Hvorfor ble jeg ikke kokk, som pappa?»

Heldigvis er Aliens vs. Predator langt fra noe nytt Shellshock 2. Det er faktisk temmelig solid underholdning vi får servert her, selv om overraskelsene generelt er få.

Som originalen har Aliens vs. Predator tre forskjellige kampanjer. Den første gir deg rollen som et menneske, den andre lar deg snike deg rundt som xenomorph (altså monstrene fra Aliens-filmene), mens den siste setter deg i de store skoene til en predator. Det er et ambisiøst konsept, fordi de tre rasene er svært ulike, og resultatet er i praksis tre forskjellige førstepersons actionspill i ett. Dette kunne lett gått fryktelig galt, men det har det heldigvis ikke gjort. Aliens vs. Predator fungerer helhetlig sett overraskende godt.

Mann mot monster

Menneskenes kampanje er selvsagt den som minner mest om vanlige skytespill. Her spiller du en marinesoldat som sendes til en planet hvor et gigantisk og skruppelløst selskap utforsker eldgamle predator-ruiner og driver mildt sagt risikofylt forskning på xenomorphene. Når «gigantisk, skruppelløst selskap» og «risikofylt forskning» kombineres vet de fleste hva som følger. Alt går selvsagt helt galt, med blodige (men underholdende) resultater.

Jeg kaller ham Fido.
Jeg kaller ham Fido.

Når du spiller som menneske, fungerer Aliens vs. Predator som et helt ordinært førstepersons skytespill. Faktisk virker det umiddelbart litt utdatert, som et skytespill vi like godt kunne ha sett på den forrige konsollgenerasjonen. Det som holder opplevelsen spennende i starten er den gufne følelsen av skrekk og gru, og stemningen er upåklagelig. Men når du har drept en håndfull av de ekle xenomorph-krypene mister de raskt mye av skrekkeffekten sin.

Resultatet er at menneskenes kampanje dabber litt av etter en sterk og skremmende start. Det blir litt for mye løping gjennom lineære korridorer, og litt for mange situasjoner hvor du vet av erfaring hva som venter deg. Historien er heller ikke særlig mye å skryte av. Det fokuseres litt for mye på småoppgaver enn det store bildet, og selv om du gidder å lytte på de mange lydloggene du plukker opp (er lydlogger tidenes billigste historiefortellingstriks?) er det ikke veldig engasjerende det du får servert her.

Heldigvis tar kampanjen seg opp i den siste delen, med mye heftig action og gode skytesekvenser i åpnere omgivelser hvor det blir mulig å bruke taktikk. Handlingen blir også litt mer interessant og motiverende, uten at jeg vil røpe noe av det som skjer.

Det skal ikke være lett å være menneske.
Det skal ikke være lett å være menneske.

Som menneske har du tilgang på et utvalg ulike våpen, inkludert en heftig pulsrifle, smartgun (som gjør mye av siktingen for deg), en deilig flammekaster og en hagle. Om alt annet slår feil, har du også en pistol med uendelig ammunisjon. De fleste våpnene har to forskjellige skuddmoduser. Førstepersons skytespill er i alle fall delvis avhengig av gode våpen for å fungere, og Rebellion har lykkes i å gi oss et variert arsenal av tilfredsstillende drapsverktøy. Det eneste som drar ned litt er at selve siktingen virker litt klossete, samtidig som autosiktesystemet sjeldent virker etter hensikten (med mindre hensikten er å skremme fiendene bort ved å skyte over hodene deres – noe som ikke fungerer!).

Menneskenes kampanje er nok den utviklerne har brukt mest tid på, for den er både mye lengre og mer innholdsrik enn de to andre kampanjene i spillet. Dette er litt trist, for selv om den er veldig solid er det først når du spiller som xenomorph og predator at spillet skiller seg nevneverdig fra den store mengden science fiction-baserte førstepersons skytespill på markedet.

Xenomorph i taket

Det er naturligvis xenomorphene som byr på de største endringene i forhold til standardformelen. De kan løpe opp vegger og tak, og bruker tenner, klør og hale for å angripe fienden. Men tro ikke at du er udødelig; det skal ikke så mange fulltrefferne til før du ligger og smelter i ditt eget syreblod. Nøkkelen til suksess som xenomorph er å holde seg i mørket og i takene, ute av syne helt til et uheldig menneske kommer for nærme og du kan slå til med et raskt og presist angrep.

Finalen i den interplanetariske stygghetskonkurransen.
Finalen i den interplanetariske stygghetskonkurransen.

Noen av de beste sekvensene i denne kampanjen minnet meg, merkelig nok, om fjorårssuksessen Batman: Arkham Asylum. Du må holde deg i skjul og studere fiendens bevegelser, slik at du kan angripe akkurat i det øyeblikket de er mest sårbare (kanskje fordi en av dem vandrer avsted på egenhånd). Så må du lydløst hoppe inn i skyggene igjen, og vente tålmodig på neste mulighet. I tillegg må du utnytte deg av bevegeligheten din – det er kanskje litt desorienterende å løpe rundt opp ned i taket, men det er kanskje den største fordelen du har.

Som xenomorph har du som nevnt kun mulighet til å angripe på kloss hold, men i tillegg til tunge og lette standardangrep kan du bruke ekstra brutale spesialangrep om du kommer tett på fiender uten at de oppdager deg. Da dreper du dem med ett enkelt angrep, men dette har den ulempen at slike spesialangrep tar litt tid, og hvis du blir oppdaget underveis betyr det at fienden får tid til å pepre deg med kuler mens du er opptatt av å langsomt bite hodet av en stakkars marinesoldat. Litt mer dynamikk hadde vært greit, men det er vanligvis ikke et stort problem.

Xenomorph-kampanjen er, som nevnt, veldig kort. Men den har flere heftige situasjoner, og selv om den ikke akkurat leverer noen interessant historie er det artig å se hendelsene fra en helt annen synsvinkel. Det eneste jeg har lyst til å kritisere litt er at det noen ganger kan være vanskelig å finne ut hvor du skal gå; ofte er nødvendige ventilasjonssjakter og andre passasjer svært godt gjemt, slik at ender opp med å løpe frem og tilbake som en forvirret hamster helt til du oppdager veien videre.

Hvis dette er hva rommet har å by på, bør vi helst bare holde oss hjemme.
Hvis dette er hva rommet har å by på, bør vi helst bare holde oss hjemme.

På urgamle jaktmarker

Det er ikke bare xenomorphene som må bruke list for å overvinne fienden. Det samme gjelder i predator-kampanjen. Men her har snikingen et helt annet, og langt mer høyteknologisk preg. Du kan nemlig bruke kamuflasjeteknologi for å bli så godt som usynlig, i alle fall for mennesker. Men i motsetning til xenomorphene har du mulighet til å angripe på avstand, ved hjelp av skulderkanon, frisbee (med en dødelig snert) og elektriske spyd. Ulempen er at du blir synlig når du gjør dette.

Som predator føles spillet nesten litt som et Splinter Cell- eller Hitman-spill. Det å ha oversikt og holde seg skjult er fortsatt svært viktig, men du har langt flere midler til rådighet enn xenomorphene, og er nesten like dødelig i nærkamp som på avstand. Du får også ulike fancy hjelpemidler, som muligheten til å distrahere fiender ved hjelp av lydsignaler og muligheten til å bruke flere forskjellige visuelle hjelpemidler.

Som xenomorph-kampanjen er predator-kampanjen veldig underholdende, men alt for kort. Denne kampanjen har også en litt mer motiverende historie, da planeten det hele foregår på er en av de eldste planetene den brutale jegerrasen har vært aktiv på. Predator-kampanjen har også noen (rimelig enkle) nøtter som må løses, som fungerer fint som et avbrekk fra sniking og dreping. I tillegg hjelper de til med å gi denne kampanjen et ekstra «tenke-element».

Androider er nesten like sårbare som vanlige folk.
Androider er nesten like sårbare som vanlige folk.

Mye moro alt i alt

Sett under ett, leverer de tre kampanjene mye variasjon og moro. Du får ofte gjensyn med områder du har vært gjennom i andre kampanjer, men opplevelsen av disse er helt annerledes etter som egenskapene til de tre rasene er såpass forskjellige. Dessuten gir disse gjensynene en mulighet til å se hvordan hendelsene har utfoldet seg, på en helt annen måte enn vi får når vi kun ser handlingen fra ett synspunkt. Men i og med at det er så mye gjenbruk i de tre kampanjene er det ekstra synd at de to ikke-menneskelige kampanjene er så korte.

Jeg liker aldri å komme med antakelser om hvor lang tid det tar folk å fullføre spill, da det er utrolig individuelt og avhenger også av vanskelighetsgraden du velger. Men helhetlig sett leverer Aliens vs. Predator en god porsjon underholdning i enspillermodus, takket være menneskekampanjen (som er større enn de to andre kampanjene kombinert). I tillegg har vi en egen overlevelsesmodus, uten at jeg tror denne vil holde folk opptatt veldig lenge.

En ting som imponerer med Aliens vs. Predator er hvor tro det er mot filmene og universet det er satt til. Uansett om du spiller menneske, xenomorph eller predator, bør det ikke ta en tilfeldig forbipasserende mange sekundene å skjønne hva det er du spiller, og de H.R. Giger-inspirerte xenomorphene bringes til live på en skummelt troverdig måte. Presentasjonen ellers er også god, med massevis av gufne og autentiske lydeffekter, herlig bruk av Surround og helt kurant grafikk (ikke forvent Crysis-kvalitet her, men vi får god variasjon og flere flotte miljøer). Spillet er naturligvis en rimelig blodig affære, som filmene det har hentet inspirasjon fra, så tenk deg om før du kjøper det i bursdagsgave til tiåringen din.

Xenomorphene liker ikke flammer. Forståelig, egentlig.
Xenomorphene liker ikke flammer. Forståelig, egentlig.

Spennende flerspiller

Det mest spennende med spillet er kanskje flerspillermodusen, og denne har jeg begredelig lite erfaring med, etter som jeg har spilt spillet på en debug-maskin som ikke er logget på det vanlige Xbox Live-nettverket. Med tanke på hvor utrolig forskjellig de tre rasene er, tror jeg flerspillerkamper kan bli svært spennende og dynamiske hvis utviklerne får balansert forholdet mellom dem riktig. Originalspillet er fortsatt en flerspillerfavoritt hos mange, og jeg gleder meg til å se hvordan det blir med denne nyversjonen.

Vi får straks en ordinær kopi av spillet slik at det kan testes over nettet, og planen er å oppdatere anmeldelsen med flerspillerinntrykk senere. Inntil det skjer er karakteren kun basert på enspillerdelen.

Konklusjon

Aliens vs. Predator er et svært solid spill. De tre rasene gir oss tre vidt forskjellige måter å spille på, og det føles utrolig pirrende å klatre rundt i mørket som en livsfarlig xenomorph, eller sprenge en marinesoldat i småbiter ved hjelp av predatorens mektige skulderkanon. Jeg synes det er litt synd at utviklerne har fokusert såpass ensidig på menneskenes kampanje, da denne oppleves litt traust i forhold til de to andre. Det blir imidlertid bedre mot slutten, takket være flere åpne og heftige områder å kjempe på, hvor du faktisk får frihet og mulighet til å bruke litt taktikk for å ta knekken på de utenomjordiske fiendene.

Aliens vs. Predator kommer i salg 19. februar, for Xbox 360 (testet), PlayStation 3 og PC.

Aliens vs. Predator X360

Aliens vs. Predator PS3

Aliens vs. Predator Windows

Aliens vs. Predator X360 X360 7/10 Windows PS3

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 19. februar 2010
  • Plattform: Xbox 360
  • Utgiver: SEGA Europe
  • Utvikler: Rebellion Software

Aliens vs. Predator PS3 PS3 Windows X360

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 19. februar 2010
  • Plattform: PlayStation 3
  • Utgiver: SEGA
  • Utvikler: Rebellion Software

Aliens vs. Predator Windows Windows X360 PS3

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 19. februar 2010
  • Plattform: Windows
  • Utgiver: SEGA
  • Utvikler: Rebellion Software

Kommentarer (29)

Forsiden akkurat nå

Til toppen