Anmeldelse Army of Two: The 40th Day

Action for to

Hvem trenger vel historie når man har eksplosjoner?

Tyson Rios og Elliot Salem er to barske karer, og det må de nesten være også. I Army of Two: The 40th Day befinner de seg nemlig i Shanghai akkurat i det noen bestemmer seg for å legge byen i grus. Tenk deg 11. september, bare cirka tusen ganger verre. Store eksplosjoner, fly som regner ned fra himmelen og skyskrapere som velter som dominobrikker. Og samtidig invaderes byen av en hær med leiesoldater, som alle ser ut til å ha en høne å plukke med våre to helter.

Storkar må drepes.
Storkar må drepes.

Historie? Hva er det?

Jeg forstod aldri hva The 40th Day egentlig handlet om. Historiefortelling er det så godt som ingen ting av i dette spillet, det eneste du gjør er å skyte deg gjennom horder av fiender for å «komme deg ut av byen» eller noe slikt. Hvorfor blir byen angrepet? Hvorfor er alle så opptatt av å drepe Tyson og Elliot? Hvordan har noen klart å lage en tilsynelatende uendelig stor hær av leiesoldater, og plassere dem rett utenfor byen uten at noen reagerte? Jeg har ingen idé. Jeg bare skjøt masse folk, og fortsatte med det i cirka ti timer. Så sluttet spillet.

Men greit nok. The 40th Day er ikke Hamlet, eller Morgan Kane for den saks skyld. Poenget med dette spillet er, som du sikkert skjønner, å skyte folk. Og det er jo alltid moro, ikke sant?

Vel, både og. I bunn og grunn følger dette spillet Gears of War-malen, og er et tredjepersons skytespill hvor det å holde seg i dekning er et sentralt element i gameplayet. Det hele fungerer ganske fint. Jeg synes riktignok siktingen var litt treg til tider, og dekningssystemet var ikke alltid optimalt, men i forhold til grunnleggende spillmekanikk har EA Montreal gjort en helt grei jobb, og spillet er jevnt over underholdende.

Bang! Du er død!
Bang! Du er død!

Har jeg ikke drept deg før?

Likevel har det sine problemer, og et av dem har med struktureringen av kampsituasjonene å gjøre. Fienden bruker nemlig klonemaskiner for å holde deg på plass så lenge som mulig. Når du skyter en fiende tar det ikke lang tid før en annen kommer løpende inn på slagmarken for å ta plassen hans, og slik holdes det gående en stund. Dermed føles det ofte som du dreper samme fyr om og om igjen helt til spillet bestemmer at det er nok, og lar deg fortsette.

Det er riktignok ikke så tørt i praksis som det kanskje høres ut her, men det fører til at de individuelle kampsituasjonene blir litt mindre interessante enn de kunne ha vært. Det blir noe rutinepreget over det hele, og innen du får gå videre har du en opplevelse av å ha gjort akkurat det samme mange ganger før. Dessuten blir man litt irritert når man har tatt knekken på en fyr, og blir beskutt fra samme sted før man i det hele tatt får tid til å sikte seg inn på nestemann.

To er bedre enn én

Det hjelper imidlertid godt at du ikke er alene. Som forgjengeren fokuserer dette spillet på samarbeidsspill, og det er selvsagt mye morsommere å spille sammen med en venn (ved hjelp av delt skjerm eller nettet) enn det er å jobbe seg gjennom spillet alene. Det betyr også at man kan bruke litt taktikk og for eksempel forsøke å flanke fienden mens partneren din holder dem opptatt med dekningsild.

Rygg mot rygg.
Rygg mot rygg.

Dette gjøres lettere av en fiffig funksjon som hele tiden lar deg følge med på hvem av deg og partneren din det er fienden konsentrerer seg om. Hvis du holder hodet lavt og vennen din fyrer løs som en galning, gløder han rødt mens du får et blått, spøkelsesaktig lys over deg. Da vet du at fiendens øyne primært er festet på partneren din, noe som gir deg større handlingsfrihet til å liste deg rundt og ta dem bakfra, eller ro til å få inn noen hodeskudd med snikskytterriflen. Dette systemet fungerer glimrende.

Ellers er det selvsagt noen situasjoner hvor begge spillerne må samarbeide om å gjøre noe, men disse ser stort sett ut til å være plassert inn for å hindre at spillerne kommer for langt bort fra hverandre. Spillet har også et par sekvenser der spillerne står rygg mot rygg, og må plaffe ned enorme mengder fiender. Disse kunne egentlig godt ha vært droppet. Selv opplevde jeg dem i alle fall som mer stress enn moro. Det hjelper riktignok at jeg og partneren min av ukjente grunner fikk uendelig med ammunisjon i disse sekvensene.

Hvis du ikke har noen å spille med stepper datamaskinen selvsagt inn som medspiller, og gjør en helt kurant jobb. Han klarer å vekke deg til live om du dør, og er rimelig flink til å skyte fiender. Men det å sitte alene med spillet trekker automatisk litt av moroa; samarbeid med et annet menneske er helt klart best, og når dette elementet forsvinner er ikke spillet like underholdende lenger.

Greit med skjold.
Greit med skjold.

Sjekkpunkt til besvær

Spillets sjekkpunktsystem kan frustrere. Det er nemlig ofte langt mellom sjekkpunktene, og utviklerne elsker å slenge inn vanskelige fiender like før du kommer til et nytt sjekkpunkt. Dermed ender du sannsynligvis opp med å spille flere kampsituasjoner mer enn én gang, fordi de avsluttes med en minisjef eller to som sender deg tilbake til begynnelsen. Det å spille samme strekning flere ganger er ikke noe jeg har veldig mye i mot, hvis spillet likevel holder seg interessant. Men det tidligere nevnte «klonesystemet» gjør at man kan bli lei visse situasjoner allerede første gang man opplever den, og da er det ikke så fristende å ta dem igjen.

Et artig element verdt å trekke frem er moralsystemet. Underveis kommer du og partneren stadig i situasjoner hvor dere må ta valg. Det kan for eksempel være å drepe en person for å få mer penger, eller å la ham gå og heller få et bedre rykte. Når enten du eller medspilleren din har tatt et valg får dere opp en liten bildeserie som viser konsekvensene. Jeg synes egentlig utviklerne har forsøkt litt for hardt på å gi valgene uforutsette konsekvenser, noe som fjerner litt av poenget med hele greia i mine øyne, men det er i alle fall et artig element. Og det fører ofte til litt diskusjon spillerne mellom, noe som absolutt er en god ting.

Bedre rykte (og penger) kan dere forresten også få ved å redde gisler. Her er det ofte slik at hvis man går til direkte angrep skytes gislene umiddelbart, så man må tenke seg litt om. Man kan for eksempel prøve å lure fienden til å tro at man overgir seg (en artig funksjon i seg selv), og så plaffe dem ned med sidevåpenet, eller forsøke å selv ta sjefen deres som gissel slik at de legger ned våpnene sine. Disse situasjonene er med på å gi spillet litt sårt trengt dybde og variasjon, og jeg er glad de er med, selv om formelen også her blir litt forutsigbar etter hvert.

Og sånn går no dagan.
Og sånn går no dagan.

Penger brukes til å kjøpe nye våpen eller oppgradere de gamle, og underveis låses det opp en drøss forskjellige drapsmidler som kan kjøpes. Det er imidlertid ikke fryktelig givende å kjøpe nytt våpen til stadighet, så jeg endte opp med tonnevis av ubrukte penger på slutten. De våpnene jeg hadde fungerte stort sett greit hele veien gjennom spillet, med noen oppgraderinger underveis.

I tillegg til enspillerkampanjen har Army of Two: The 40th Day muligheter for vanlig flerspiller. Dette har jeg ikke fått testet, da mine debugversjoner ikke kan spilles på nett med vanlige spillere. Spillmodusene er alle fokusert på samarbeid (det finnes faktisk ikke vanlig «deathmatch» her, kun «co-op deathmatch» med to på hvert lag), så man må helst være minst fire for å få noe ut av disse modusene.

Konklusjon

Army of Two: The 40th Day er rimelig underholdende, men langt fra noen perle. Hvis du kjøper dette spillet for å gjennomføre det sammen med en venn, kan du se frem rundt ti timer med action, uten særlig mye variasjon eller minneverdige situasjoner. Litt irriterende klonefiender og et sjekkpunktsystem som kunne vært snillere senker helhetsnivået litt, men alt i alt byr spillet på mye kompetent moro.

Det er så mange fantastiske spill i salg for tiden at jeg sliter litt med å anbefale noen å gå til innkjøp av Army of Two: The 40th Day til fullpris. Men hvis du er veldig sulten på et samarbeidsspill å spille med en venn, er det ikke noe direkte dårlig valg. Spiller du alene bør du imidlertid stå over, for selv om dataspilleren er kompetent mister spillet mye av underholdningsverdien i ren enspillermodus.

Army of Two: The 40th Day er i salg for Xbox 360 og PlayStation 3.

Vurdering


PS3 | X360
Nokså godt

Army of Two: The 40th Day X360

Army of Two: The 40th Day PS3

Army of Two: The 40th Day X360 X360 6/10 PS3 6/10 PSP

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 14. januar 2010
  • Plattform: Xbox 360
  • Utgiver: Electronic Arts
  • Utvikler: Electronic Arts

Army of Two: The 40th Day PS3 PS3 6/10 X360 6/10 PSP

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 14. januar 2010
  • Plattform: PlayStation 3
  • Utgiver: Electronic Arts
  • Utvikler: Electronic Arts

Kommentarer (22)

Forsiden akkurat nå

Til toppen