Anmeldelse

Call of Duty: Black Ops II

Hva sier du til et slag Call of Duty på toalettet?

Like sikkert som at julaften faller på den 24. desember og at et nytt år begynner én uke senere har det også blitt et uomtvistelig faktum at Activision lanserer et nytt Call of Duty-spill hvert år. Med Black Ops II feirer skytespillgiganten sin niende installasjon på like mange år, og i den anledning har Treyarch tatt et aldri så lite oppgjør med den «moderne» krigføringen.

Denne gangen bærer det nemlig inn i fremtiden hvor teknologi og terrorisme står på det såkalte tapetet. Det høres utvilsomt kjent ut, og på mange måter er Call of Duty: Black Ops II et spill som sogner til fortiden på akkurat samme måte som de fire siste spillene i franchisen. Samtidig er det vanskelig å unngå å legge merke til hvordan utviklerne har prøvd å skille seg fra den stadig stagnerte røkla av førstepersons skytespill.

Moderne krigføring kan ta seg en bolle.
Moderne krigføring kan ta seg en bolle.

Treyarch lykkes delvis med sine forsøk på nyskaping, men det er fremdeles altfor lett å skue hunden på hårene, selv med et knippe av Wii U-konsollens innovative mekanikker.

Kokende kål

Handlingen i Black Ops II strekker seg over en periode på nærmere førti år, og fortid og fremtid vikles sømløst sammen i en suppe med klassifiserte oppdrag, militærmakt og actionhelt-tendenser.

På den ene enden av spekteret blir man sendt tilbake til den kalde krigen hvor den tidligere schizofrene supersoldaten Alex Mason må nøste opp en rekke løse tråder etter at han var nær ved å både redde og utslette verden på en og samme gang i det originale Black Ops. Galskapen som hjemsøkte soldaten den gang har mer eller mindre forduftet og den gamle ringreven har nå lagt pistolene på hylla til fordel for livet som familiefar.

Livet i fred og fordragelighet er derimot ikke noe som kommer automatisk til en fyr som Alex Mason, og før man vet ordet av det er Mason og kompani tilbake i felten, akkurat som i gamle dager. Som et slags verdenspoliti tar de på seg en rekke strøjobber rundt omkring i verden hvor slemminger skal beseires og kriger forhindres. Når Alex Mason og krigskompanjongene hans derimot egenhendig skaper en mannevond og dødelig sosiopat hvis eneste ønske er hevn og kaos blir det opp til Masons sønn, David, å redde verden et halvt århundre senere.

Denne delen av Black Ops II foregår i 2025, en fremtid hvor teknologien har blomstret til det ugjenkjennelige og tidligere nevnte sosiopat, Raul Menendez, er i ferd med å kaste verden ut i en altoppslukende krig.

Historien i Black Ops II forsøker å sjonglere med flere baller i luften på én gang, hvor man på den ene siden kastes fram og tilbake mellom fortid og nåtid som en sprettball, samtidig som de ulike puslespillbitene skal settes sammen til et forståelig og sammenhengende bilde. Til tider gjøres dette med bravur, og på sitt beste leverer Treyarch en fengslende beretning som både overrasker og imponerer. Dessverre koker storhetstendensene ofte bort i kålen.

«We're gonna need two FNGs at Echo-Charlie-Quattro. Bring RPGs, POWs and WUBWUBs. Stat!»
«We're gonna need two FNGs at Echo-Charlie-Quattro. Bring RPGs, POWs and WUBWUBs. Stat!»

Militærsjargong, klisjeer, melodrama og hjernedøde skuddvekslinger er deler av nettopp denne kålen: Kompanjonger spyr profaniteter og militærslang med så jevne mellomrom at man skulle tro de var født og oppvokst i både fengsel og befalet; gjenstander eksploderer med en så høy frekvens at det føles tilgjort fra ende til annen, og enkelte oppdrag kulminerer i evinnelige og endeløse skytedueller hvor den med det høyeste smellet stikker av med førstepremien. Det er greit nok at Treyarch har klart å gjengi kriging med et fantastisk lyddesign og mesterlige våpensmell, men det får være grenser.

Verst av alt er dog det faktum at den verdensomspennende konflikten som foregår i bakgrunn av Mason-familiens personlige drama ikke vies noen scenetid i det hele tatt. Plutselig er man på vei nedover en motorvei med den amerikanske presidenten i den ene lanken og en snikskytterrifle som kan skyte gjennom vegger i den andre, mens bombefly, helikoptre og politibiler river Los Angeles sønder og sammen. Vi vet at Raul Menendez står bak, men de viktige plottpunktene som kunne forklart hva som egentlig foregår har gått rett over hodet på en fram til dette punktet.

Fengende forgreninger

Mer enn noe annet virker det som om flere av underplottene kun er tilstede for å la spilleren se så mye av spillets univers som overhodet mulig, og dette kommer kanskje best fram gjennom de såkalte «Strike Force»-oppdragene. Som en nyvinning i Call of Duty-sammenheng får man her mulighet til å prøve seg på en rekke sideoppdrag satt omkring i verden – ett oppdrag går blant annet ut på å forsvare tre viktige punkter i en indisk militærbase, mens et annet tvinger deg til å drepe en general hvis fly har styrtet midt i en morgengretten, pakistansk by.

Som i et vaskekte strategispill vil man kunne se troppene sine fra oven, kommandere de omkring på slagmarken, og deretter innta rollen som utvalgte styrker for å tippe kampene i din favør. «Strike Force» kan i utgangspunktet virke som en spennende nykomling blant Call of Dutys stadig voksende samling av spillmekanikker og modi, men allerede etter det første oppdraget stagnerer formelen.

Gu, for ein strålande morogon.
Gu, for ein strålande morogon.

Istedenfor å bry seg med klønete manøvrering av tropper kaster man seg heller inn i bataljene som én enkelt fotsoldat og takler utfordringene mano-a-mano. Heldigvis er alle «Strike Force»-oppdrag frivillige, men med visshet om at historiemodusen lot seg påvirke av hvorvidt man fullførte de eller ei tok jeg på meg samtlige fem oppdrag, om enn noe motvillig.

Et av spillets andre nyvinninger lar nemlig historien endre seg etterhvert som man tar valg og enten lykkes eller feiler underveis i kampanjen. På et tidspunkt får man for eksempel velge mellom å drepe eller redde en av nøkkelpersonene i historiemodusen, og dette er bare et av en rekke binære valg man må ta gjennom spillets gang som igjen vil åpne opp for alternative veier fram mot den noe antiklimatiske avslutningen.

Dette er på ingen måte en revolusjonerende mekanikk, men det fungerer godt i Black Ops II, og selv om jeg gjerne skulle sett at mine valg hadde enda mer å si håper jeg slike forgreninger også dukker opp i fremtidige Call of Duty-spill.

Genialt med gamepad

På nett gjør Treyarch mye av det samme som har blir gjort tidligere, men måten de har satt sammen spillets velfungerende nettdel på gjør at det føles særs friskt. Først og fremst er det nye brukergrensesnittet imponerende, og sammen med spillets rene grafiske design blir navigasjon, både omkring på banene, men også i spillets menyer og oversikter svært intuitivt.

Med litt hjelp fra Wii U-konsollens unike gamepad får man også en rekke hendige hjelpemidler i kampens hete. Man kan blant annet bruke kontrolleren som et kart; en meny for å endre på kontrolloppsettet kan åpnes til enhver tid; man kan aktivere poengbelønninger med et enkelt trykk på skjermen, og man kan også bytte klasser svært enkelt. Det beste med å spille Black Ops II på Wii U må dog være det faktum at man kan spille det utelukkende på gamepaden, om man vil.

Det at man får friheten til å spille et stuerent Call of Duty-spill hvor som helst innenfor hjemmets fire vegger, konsollens rekkevidde og rimelighetens grenser er fantastisk. Med gamepadens skjerm, som fungerer overraskende godt til nettopp denne bruken, kan man nå ta en runde «Domination» i stua, eller hva med en omgang «Search & Destroy» ved frokostbordet? Du kan til og med dominere i en tevling «Gun Game» på toalettet om det er mer din stil.

Black Ops II tilbyr en rekke spennende modi for den konkurransedyktige, problemet er bare at det er altfor få som spiller Black Ops II på Wii U per dags dato. På det meste så jeg omtrent to tusen spillere på nett i spillet samtidig. Dette er et lavt tall, og når omtrent sytti prosent av disse spillerne vader i de mest populære (og generiske) modusene som «Team Deathmatch» og «Free-for-all», er det lite rom for eksperimentering.

«Team Deathmatch» er den kule fyren i klassen som alle henger med, men som ingen egentlig liker.
«Team Deathmatch» er den kule fyren i klassen som alle henger med, men som ingen egentlig liker.

Utenom dette har overgangen til Nintendos konsoll vært en vellykket affære for Activisions mastodont. Rent grafisk er dette er beist som er nærmest identisk sine respektive konsollbrødre, og dermed også kraftig underdanig de barskeste PC-ene på markedet. Det å spille med GamePad-en fremfor en vanlig håndkontroll kan i utgangspunktet virke merkelig og fremmed, men man blir overraskende fort vant til den litt større avstanden mellom stikkene og selvfølgelig også skjermen i midten.

Konklusjon

Call of Duty: Black Ops II til Wii U er et spennende forsøk på å innovere en ni år gammel spillserie som ikke akkurat er kjent for å prøve nye ting. Fokuset på krigen i fremtiden gjør i så måte automatisk noe av jobben for utviklerne, med et hav av moderne duppeditter og teknologiske krigsmaskiner som gir serien en frisk vri. Samtidig er mange av endringene i historiemodusen for det bedre, og spesielt hoppingen fram og tilbake i tid, med mange valg og påfølgende forgreninger er utført med bravur.

Samtidig er det lett å se at dette er et Call of Duty-spill, på både godt og vondt. Black Ops II fremmer den samme polerte spillbarheten som de tidligere spillene i franchisen, men er til gjengjeld også oversvømt av altfor mange hjernedøde og meningsløse skuddvekslinger. Klisjeer, irriterende sjargong og et saftig melodrama som man aldri får helt taket på er også fast inventar - da likte jeg det originale Black Ops langt bedre.

«Strike Force» er et modig forsøk på å gjøre enda mer nytt, men denne delen av spillet blir neppe noe fast gjensyn i de kommende utgivelsene.

På nett klarer spillet seg betraktelig bedre, og med gamepadens spesielle funksjonaliteter er det en aldri så liten frihetsfølelse å kunne spille Call of Duty hvor som helst innenfor konsollens rekkevidde. Da er det bare synd at Wii U er den konsollen hvor Black Ops II har færrest spillere for øyeblikket, og antagelig også i all overskuelig fremtid.

Call of Duty: Black Ops II er i salg for PC, PlayStation 3, Xbox 360 (testet tidligere) og Wii U (testet her).

Vurdering


Call of Duty: Black Ops II Wii U Wii U 7/10 Windows X360 7/10 PS3

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 30. november 2012
  • Plattform: Nintendo Wii U
  • Utgiver: Activision
  • Utvikler: Treyarch

Beste priser

Ikke på lager 499,- Til butikk

Kommentarer (13)

Forsiden akkurat nå

Til toppen