Anmeldelse

Call of Juarez: Gunslinger

Stilsikkert skytegalleri i den helsprøe vesten.

Fiender faller som fluer idet jeg drar fram et par skinnende seksløpere og fyrer av tolv skudd før noen i det hele tatt rekker å blunke. Tjue sekunder etter ligger førti pistoldesparadoer døde igjen på bakken etter den tøffeste skuddvekslingen så langt, og i rollen som Silas Greaves føler jeg meg nærmest ustoppelig. Foran meg står den legendariske banditten Jesse James, og med fingrene løst om favorittvåpenet mitt gjør jeg meg klar til duell.

Man føler seg barsk mens man spiller Call of Juarez: Gunslinger. Når hjertet begynner å pumpe i ren adrenalin og en kirkeklokke kimer i det fjerne vet jeg at det på tide å ta kontroll over situasjonen og hive meg ut i galskapen med begge pistoler først.

Spede begynnelser

Det hele begynner derimot svært rolig på en vårdag i 1910. Dusørjegeren Silas Greaves ankommer en pub i Kansas hvor han straks blir stilt til veggs med spørsmål fra det faste klientellet. Noveller og serieblader solgt på tvers av det amerikanske kontinentet har lenge fortalt om hvordan den staute karen har bekjempet skurker og røvere med kløkt og mot over flere tiår. Når han derimot får sjansen til å fortelle sin egen historie er det noe helt annet som blir sagt.

Gunslinger tar faktisk opp et par dypere temaer midt oppi all galskapen.
Gunslinger tar faktisk opp et par dypere temaer midt oppi all galskapen.

I det øyeblikket legenden begynner på sin fortelling tar vi over styring. Gunslinger består av totalt fjorten ulike oppdrag som samtlige foregår i parallel med Silas’ beretninger. En stemme i øret ditt forteller deg til enhver tid om de aktuelle hvem, hva og hvor, og det er spennende saker som unnslipper den gamle mannen. Dette legger i tur opp til at det man får se og oppleve iløpet av spillets gang er av samme kvalitet.

Omgivelsene man får oppdage er av stor kvalitet, både rent grafisk, med sin Borderlands 2-aktige stil og sjarme, samt sett fra en designers ståsted. Jeg storkoser meg i Gunslingers westernbyer; jeg spretter lekent langs spillet stupbratte fjellkjeder, og jeg jakter på vakkert gull i dets dunkle gullminer.

Ville tilstander

Den ville vesten var en helsprø periode i amerikansk historie, og bankran, indianerkrigere og dueller i hovedgata var hverdagskost. Og det er nøyaktig slikt Silas’ historier handler om – du må hindre godstog fra å bli sprengt i fillebiter; to bankran må stanses samtidig, og skuddvekslinger med kjente og kjære western-legender dukker opp rett som det er. Det er nemlig dusørjegerens tørst etter dusører som rager høyest og det er under påskudd av å knerte og fange alt fra Dalton-brødrene til Butch Cassidy at man er på eventyr i utgangspunktet.

Billy The Kid er den første legenden du møter.
Billy The Kid er den første legenden du møter.

Navn og referanser sitter løst, og det er ikke fritt for at man faktisk plukker opp en lekse eller to av historisk verdi iløpet av spillets gang. Samtidig er det aldri godt å vite hva man skal tro på, for Silas er tilbøyelig til å pynte på historiene sine underveis. Veien videre materialiserer seg ofte ut av løse luften idet en fjellvegg stiger opp fra bakken på Silas’ kommando, og man tar seg gjennom en gullmine bare for å bli forklart at dette godt kunne ha skjedd, men egentlig ikke gjorde det.

Spillet har humor og sjarme, og når utviklerne lurer spilleren ved å for eksempel presentere den samme situasjonen på flere vidt forskjellige måter i kjapp rekkefølge er det alltid like overraskende og spennende.

Stor ståhei

Den store spenningen kommer derimot fra kampene man stadig kaster seg ut i. Om det er noe denne tidsperioden er kjent for er det tre ting: hester, gambling og ikke minst pistoler. Skuddvekslinger er det også nok av i Gunslinger (noe navnet skulle antyde), og det går sjelden mer enn et par minutter før man støter på nye fiender man skal blåse skallen av.

Dette gjøres med et godt utvalg av pumpehagler, rifler og revolvere som alle har sine unike egenskaper og væremåter. Det er som man kan forvente seg: rifler fungerer best på lange distanser, pumpehagler klarer seg best på kloss hold og pistolene faller et sted midt i mellom. Selve konseptet bak Gunslingers skyting er ikke unikt på noen som helst måte, men det er i utførelsen, og da spesielt måten man fritt får boltre seg i spillets mange miniunivers, at det blir gøy.

Det er vanskelig å holde det gående når man hele tiden må snu seg for å beskue det vakre landskapet.
Det er vanskelig å holde det gående når man hele tiden må snu seg for å beskue det vakre landskapet.

Våpnene er kraftige, og hvert drap belønnes rikelig med både blod, lydeffekter og poeng som kommer an på hvordan man knerter de ulike motstanderne. Blodspruten og lydene er bare for syns (og hørsels) skyld, men poengene kan man ta med seg videre i spillet og bruke til å oppgradere Silas med nye krefter, som for eksempel evnen til å skyte med to pumpehagler samtidig eller oppnå komboer raskere.

Klarer man å holde drapsbølgen i gang får man nemlig en stadig større poengdobling, og higet etter massive poengsummer er ofte større enn frykten for å dø. Det er noe utrolig tilfredsstillende med å eliminere førti fiender i kjapp suksesjon, samme hvor overdrevent og hektisk det er.

Tydelige ender

Samtidig er det så utrolig tydelig at det er denne spillstilen spillet legger opp til. Den lekne og lettkontrollerte skytefølelsen er bare toppen av isfjellet – under overflaten er et hav av blinker å skyte på og fiender som oppfører seg som ender på et tivoli.

De er ender i den forstand at de beveger seg som tullinger, løper mot deg uten frykt for sitt eget liv og regelrett ber om å bli skutt i stykker. Spillets kunstige intelligens er til tider ikke-eksisterende der kjeltringene raver mot meg som ufyselige vandøde, bare for å ta dekning med jevne mellomrom. Når man setter seg bak en av spillets mange stasjonære gatlingvåpen blir deres mangel på intelligens enda mer åpenbar.

«Jeg spiser slike som deg til brunsj.»
«Jeg spiser slike som deg til brunsj.»

Som et direkte resultat varierer spillets vanskelighetsgrad svært mye, alt ettersom hvor mange fiender det er, hvor de kommer fra på kartet, og så videre. Jeg måtte bytte fra normal til vanskelig en rekke ganger iløpet av spillets gang, mye fordi det etterhvert ble altfor enkelt med alle mine nye evner, for så å bli for vanskelig når fiendene begynte å hope seg opp.

I den sammenheng bør også spillets arkademodus nevnes. Her slåss man mot en hel bøling med fiender for å oppnå de høyeste poengsummene blant sine venner eller i verdenen generelt om man er skikkelig god. I rollen som en av tre ulike figurer tjener man ferdighetspoeng akkurat som i kampanjen, låser opp nye krefter og beseirer dumme fiender i hektiske skytedueller. Gunslinger akkumulerer i arkadedelen, og det er like morsomt å drepe fiendene her som det er ellers. Et par ekstra baner hadde derimot ikke gjort noe.

Konklusjon

Call of Juarez: Gunslinger er et fyrverkeri av et spill, som virkelig tar deg med på en reise gjennom noen av de peneste omgivelsene fra den ville vesten. De stramme skuddvekslingene drives av simple spillmekanikker som stadig belønner de som klarer å holde showet i gang. Ens lyst til å oppnå større poengsummer og låse opp nye krefter er hele tiden en faktor, og det faktum at hovedpersonens fortellinger også er interessante gjør dette til en svært gledelig opplevelse.

Foruten mangelen på heftige lyder, en stemme i øret ditt og en tekst som skriker «HEADSHOT» er dette et godt bilde på hva Gunslinger er.
Foruten mangelen på heftige lyder, en stemme i øret ditt og en tekst som skriker «HEADSHOT» er dette et godt bilde på hva Gunslinger er.

Skuddvekslingene i seg selv er derimot av litt ulik kvalitet. Noen ganger trenger man såvidt å gjøre annet enn å holde inne skulderknappen for å skyte vilt etter stokk dumme fiender, mens man andre ganger må beregne nøyaktig når man skal drepe fiendene for å beholde fordelen når de klynger seg rundt deg. Møtene med alt fra Jesse James til Emmett Dalton er likeså: fylt med bravur og spenning, men samtidig litt småkjedelige etter en stund.

Utviklerne i Techland har likevel lykkes stort med Call of Juarez: Gunslinger. Spillet omfavner klisjeene og legendene fra den ville vesten, og med alt det måtte innebære får man et overdrevent men samtidig særs gjennomført og underholdende western-spetakkel.

Call of Juarez: Gunslinger er i salg for PlayStation 3 (testet), Xbox 360 og Windows via deres respektive digitale nettbutikker.

Vurdering


Call of Juarez: Gunslinger PS3 PS3 8/10 Windows X360

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 22. mai 2013
  • Plattform: PlayStation 3
  • Utgiver: Ubisoft
  • Utvikler: Techland

Kommentarer (16)

Forsiden akkurat nå

Til toppen