Anmeldelse

Catherine

Blir du forført av den mystiske fristerinnen?

Endelig har dette myteomspunne spillet funnet veien ut i europeiske butikkhyller. Catherine har fått gode mottakelser av både kritikere og publikum i Japan, så vel som Nord-Amerika. Nå er det Europas tur til å bli forført.

Møt Vincent

Du spiller Vincent Brooks, en ganske tafatt 32-åring som fordeler tiden sin på kontorjobben, kjæresten og vennene sine. Han er en ganske normal fyr, men snart skal livet hans ta en krapp venstresving rett mot uforutsigbarhetenes land. Kjæresten hans, Katherine, begynner å prate om at det er på tide å tenke seriøst på forholdet deres. Kanskje er det på tide å gifte seg? Etter at Vincent har fått absorbert det første sjokket får han også høre at hun er «langt over tiden», og at hun tror hun kanskje er gravid.

Det skal ikke mye til for å skremme vannet av spillets ordinære protagonist.
Det skal ikke mye til for å skremme vannet av spillets ordinære protagonist.

Dette setter selvfølgelig tankene til Vincent i sving. Er han klar for dette? Er det dette han vil med livet? Han søker råd hos sine kamerater på den lokale puben, men blir ikke særlig klokere av det og bestemmer seg for å søke audiens hos kong alkohol i stedet. Når kvelden har blitt til natt og Vincent begynner å bli godt full dukker det opp en mystisk jente. Dette er Catherine. (Ja, hun heter nesten det samme som kjæresten hans.)

Catherine er ung, blond, leken, og forførerisk. Hun er på mange måter fantasien som Vincent må gi opp dersom han skal gifte seg med kjæresten sin. Problemet er bare at når Vincent våkner neste dag, ligger Catherine ved hans side i senga, og han kan ikke huske hvordan hun havnet der. Nå har Vincent laget seg en skikkelig sleip snøball som begynner å rulle raskt ut av hans kontroll. Vincent rives, ikke bare mellom de to kvinnene, men mellom rett og galt, ulike livsfilosofier, og hans egne tanker om moral og livssyn.

Litt overrasket?
Litt overrasket?

En løgn blir raskt til mange

Du skal ha kontrollen over Vincent i åtte skjebnefulle dager av hans liv. Hver dag kan i praksis deles inn i tre moduser du må gjennom. Den første, som foregår på dagen, består av en eller flere filmatiske scener hvor historien så langt presenteres. Her blir du som spiller en passiv tilskuer og du må akseptere at det ikke er du som tar valgene for Vincent. Disse scenene gjør formidlingsjobben sin bra, og de er spredt såpass jevnt ut over spillet at de ikke føles for lange. De følger den samme japanske tegneseriestilen som resten av spillet, så du må tolerere de klassiske overdrevne grimasene som vi er vant med fra anime-serier.

Når filmscenene er over, har det blitt kveld, og Vincent slippes løs på den lokale baren, «The Stray Sheep». Først nå får du ta kontroll over spillets hovedrolleinnehaver. På baren kan du tilbringe tiden på ulike vis. Du kan sitte og henge med vennene dine, og prate med dem om dine problemer. Du kan også prate med de andre stamgjestene. Du finner fort ut at det ikke bare er du som har litt å slite med. Du kan også drikke deg full, spille på pubens arkadeautomat, eller bruke mobiltelefonen din til å kommunisere med Katherine og Catherine.

Vokt deg for rompemonsteret.
Vokt deg for rompemonsteret.

Med mobiltelefonen sender du tekstmeldinger til de to kvinnene, eller det vil si du kan respondere på deres meldinger. Du får noen alternativer på hvordan du ønsker å svare og du vil se et slags karmameter som beveger seg, basert på dine svar. Catherine, leken som hun er, sender deg gjerne noen pikante mms-bilder. Vil du se disse må du ta turen ut på toalettet da Vincent synes det er upassende å kikke på dem i offentligheten. Men slapp av, spillet har ingen nakenhet, og selv om det tidvis spilles på det sensuelle så er en hvilken som helst musikkvideo fra Rihanna en større påkjenning for de med dårlig hjerte.

I den delen av spillet som foregår i baren leker utgiverne en del med mediet. De bryter bevisst opp innlevelsen din. På mobiltelefonen din får du meldinger som forteller deg om nye «achievements» du har fått, og hver gang du har tømt glasset ditt, bryter en fortellerstemme inn og sier: «Jeg vet at dette kommer litt plutselig, men her har du litt trivia siden du nå har tømt glasset ditt». Så får du servert blandet kunnskap om ulike typer alkohol. Litt pussig, men det er morsomt, og det har en større effekt som vi skal komme tilbake til.

Velkommen til ditt verste mareritt

Når som helst kan du forlate baren, og da beveger spillet seg videre til natten. Hver natt har nemlig Vincent grusomme mareritt. Han befinner seg i en skummel verden iført bare bokseren sin. Han har nå horn som en vær og alle de andre som også befinner seg i denne verdenen er sauer. Du kan prate med de ulike sauene, som alle virker like forvirret som du er. Når du er ferdig med kosepratingen beveger du deg videre til det som tilsynelatende er den eneste måten å våkne opp fra marerittet på. Du må klatre opp en vegg av esker.

Ikke vanskelig å skjønne hva som plager Vincent i denne drømmen...
Ikke vanskelig å skjønne hva som plager Vincent i denne drømmen...

Det høres kanskje ikke kjempegøyalt ut, men faktisk er det svært underholdende. Du må flytte rundt på eskene for å lage deg en sti oppover, og du lærer deg etter hvert nye teknikker for å komme deg opp. Utover i spillet lanseres en rekke nye typer esker med ulike egenskaper, du må tidvis konkurrere med andre sauer som også forsøker å klatre opp, og nye fiender introduseres. Jeg synes utviklerne har gjort en veldig god jobb i å ta et enkelt, men underholdene konsept, og holde det interessant gjennom hele spillet. Det som plager Vincent i det virkelige liv påvirker også hans tur gjennom marerittverdenen. Tidvis møter du på en sjefsfiende du må flykte fra og disse er ofte grusomt groteske og særs underholdende.

Mellom hvert nivå i marerittverdenen må du innom en skriftestol hvor du blir stilt et spørsmål du må svare på. Det kan være hvordan du ville løse et moralsk dilemma, eller det kan være et spørsmål som «Anser du deg selv for å være pervers?» Svarene dine kan påvirke karmameteret, og på snedig vis får du også presentert kakediagrammer som viser hvordan andre spillere har svart. Du kan også se om menn og kvinner svarer annerledes. Nok en gang brytes innlevelsen i spillet. Det blir åpenbart at spørsmålet er ikke ment for Vincent. Spørsmålet er ment for deg, spilleren.

Dersom du faller i døden i marerittet, dør du også i det virkelige liv.
Dersom du faller i døden i marerittet, dør du også i det virkelige liv.

Det er dette som er så genialt med Catherine. Ved å hele tiden henvende seg direkte mot spilleren visker de ut grensene mellom Vincent og deg som spiller. Jo lenger jeg spilte, jo mer følte jeg at hele spillet handlet om meg. Og hvordan klarer de å skape den illusjonen? Jo, selv om spillet har en aldri så absurd innpakning, så er temaene i spille relaterbare. Det handler ikke om magiske alver, eller barske fantasihelter. Det handler ikke om soldater i en krigssituasjon eller flygende superhelter. Det handler om en stakkar som i stor grad bare er skjebnens nikkedukke og desperat forsøker å finne sin plass her i livet.

Utroskap på menyen

Når Vincent er utro mot kjæresten legger det lista for diskusjonstemaene i baren. Det handler nesten utelukkende om forhold, og det føles kanskje noe urealistisk at en kameratgjeng som sitter og drikker seg fulle i godt lag, bare prater om ekteskapets mulige fallgruver. Men etter en liten stund kommer du inn i sjargongen og jeg begynte å like de merkelige figurene som frekventerer baren. Etter hvert innser du at det er likhetstrekk mellom menneskene du prater med her, og sauene du treffer i marerittene dine. Hele veien frem mot slutten opplevde jeg at historien tok noen interessante vendinger, og selv om du ikke er president i kasseflyttefanklubben er det absolutt verdt å spille gjennom selv bare for å oppleve fortellingen om Catherine.

De ulike valgene du tar gjennom spillet avgjør hvordan spillet slutter. Det er åtte ulike avslutninger på spillet så valgene du gjør har konsekvenser både for Vincent og de rundt ham. Men utviklerne har bevisst valgt å gjøre det vanskelig å skjønne hvordan du påvirker utfallet av historien. Det er vanskelig å kommentere avslutningen uten å avsløre noe, men jeg vil legge til at jeg ble noe skuffet av hvordan historien slutter. Man ledes til å tro på ulike ting, og for meg var ikke avslutningen helt tilfredstillende.

Hjelpsomme «sauer» kan lære deg nye klatreteknikker.
Hjelpsomme «sauer» kan lære deg nye klatreteknikker.

Noe som irriterer meg litt med spillet er at inspirasjonen fra den japanske «visual novel»-sjangeren henger over konseptet. Du får aldri lov til å ta ordentlig kontroll over Vincent, og må gang på gang være en passiv tilskuer til at han tar dumme valg og løser ting på helt andre måter enn du ville gjort. Det at du som spiller tidvis blir tvunget til å være passiv er med på å forsterke følelsen av at Vincent selv er maktesløs til å kjempe mot skjebnen sin. Det er en fin effekt, men like fullt er det tidvis vanskelig å svelge at du ikke i det minste får forsøke å ta de valgene selv.

Atlus skal ha masser av ros for at de våger å satse på et såpass ukonvensjonelt spill, med en totalt annerledes tematikk. Og hadde jeg gått oftere med hatt skulle jeg tatt den av meg for at de har klart å gjøre suksess av dette spillet i vesten. Spillets voksne tematikk er besnærende og gir meg som spiller en helt ny opplevelse. Dette kombineres med klassisk spilltradisjon, og Catherine er over hele linja et solid produkt og en opplevelse du trolig aldri sett maken til.

Konklusjon

Det lar seg ikke gjøre å oppsummere kort hva Catherine egentlig er. Det er et underholdende spill med moden og modig tematikk, som bygges over et lag av klassisk spillmekanikk. Spillet er variert og friskt gjennom hele historien, og du blir dratt med videre for å finne ut av hva som egentlig foregår. Hvem er denne mystiske jenta, og hvordan henger alle de ulike elementene sammen?

Den frekke japanske absurditeten i spillet holdes relativt jordnært og du trenger ikke å være gjennomført surrealist for å like det. Det er en mening bak galskapen og arbeidet med å nøste opp trådene blir aldri kjedelig. Selv kasseflyttingen i marerittene var underholdende og jeg gledet meg til å få prøve meg på neste nivå.

Catherine er et sammensurium av spilltradisjoner og fortellerteknikker som kulminerer i en ellevill opplevelse for modne spillere. Etter de rundt 15 timene det tok meg å runde spillet satt jeg enda med et begeistret glis rundt munnen. Dersom du er lei av de samme gamle spilloppskriftene bør du prøve dette spillet, for Catherine viser oss at nye ideer kan gi helt friske opplevelser av selv de mest elementære spillmekanikkene. Det er sant som Bjørn Eidsvaag synger, det kan bli bål av gamle glør.

Vurdering


Catherine PS3

Catherine X360

Catherine PS3 PS3 9/10 X360

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 10. februar 2012
  • Plattform: PlayStation 3
  • Utvikler: Atlus

Catherine X360 X360 PS3

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 10. februar 2012
  • Plattform: Xbox 360
  • Utvikler: Atlus

Kommentarer (26)

Forsiden akkurat nå

Til toppen