Anmeldelse

Child of Eden

Sterke farger og toner hånd i hånd.

En gang hvert skuddår dukker det opp noe som øyeblikkelig stikker seg ut fra ditt standardiserte førstepersons-action-rollespill. Child of Eden er en av disse og skiller seg med fremragende lyddesign og en grafisk stil som er gjennomført til fingerspissene.

Det fungerer som en spirituell oppfølger til det kritikerroste Rez, et spill undertegnede aldri hadde gleden av å oppleve, men som etter grundig gransking ligner veldig på det som er subjektet i denne anmeldelsen. For ikke bare er det samme helsprøe, japanske spilldesigner, Tetsuya Mizuguchi, som står bak begge – konsept, premiss og spillenes generelle stil er også mistenkelig likt.

Likevel fremstår Child of Eden som noe helt unikt; det kaster seg inn i den stadig voksende sjangeren som lar spillere eksperimentere med musikalske rytmer og skimrende lys, men trekker et klart skille mellom seg selv og andre i sjangeren ved å la det hele utfolde seg som en arkadeinspirert skinneskyter.

Resultatmessig får man servert psykedeliske opplevelser som perler på en snor, i det minste når alt klaffer slik det skal.

Dystopisk poengsanker?

Slik det etter hvert har blitt en vane for i popkulturen utspiller også Child of Eden seg i den nære fremtiden. Historien er bortimot ikke-eksisterende, men åpningssekvensen prøver forsøksvis å fortelle om en dystopisk verden hvor minnene om menneskeheten kun er en del av nettverket, bedre kjent som Eden.

For å gjøre en kort historie kortere er det spillerens oppgave å «rense» Edens barn, en ung pike, for et virus og sånn sett bringe tilbake de fortapte minnene og restaurere verden. Noe mer enn dette er det vanskelig å tyde ut fra den korte introduksjonen, men til tross for et søkt utgangspunkt føler jeg at essensen i Child of Eden klarer seg meget godt, uavhengig av historien.

Som vanlig i skinneskytere har man ingen kontroll over hvordan kameraet manøvrer seg gjennom de ulike miljøene. Alt man styrer er det lettere hyperaktive siktet, fram og tilbake, innenfor synsvinkelen.

Selv om grafikken ikke er spesielt avansert, fremstår den designmessige helheten som en genistrek. Child of Eden har et helt spesielt grafisk preg som få lignende utgivelser kan matche. Til tross for at skjermen ofte er fylt til randen med en salig blanding av farger, fiender og litt attåt, og spillet til tider balanserer faretruende på grensen til det kaotiske, er det alltid et slags dypereliggende system å spore. Alt du ser er inkludert for en grunn og dette bidrar til å styrke spillets integritet og egenart.

Nivåene er for det meste preget av naturlignende bakgrunner infisert med geometriske former og spennende skapninger som skal tilintetgjøres, eller «renses» som det så fint kalles. Dette gjøres ved å ta i bruk de ulike skyte-mekanikkene man får tilbudt. Lyse skapninger skal pepres med salver av skimrende lys, mens mørke vesener skal siktes på etter tur, før man slipper løs en gruppe lysglimt om gangen.

Fremtids-pop

For hvert mål en treffer kommer en passende lyd, være seg det er en trommesolo eller lyden av en regndråpe. Klarer man å knerte åtte fiender i kjapp suksesjon og i takt med rytmen får man en velfortjent bonus. Ikke bare i form av poeng, men også gjennom en euforisk klang. Nevnte jeg forresten at alt dette akkompagneres av stilren elektrisk popmusikk, klart inspirert av spillets japanske opphav?

For det gjør det altså – det fiktive japanske bandet Genki Rockets står bak musikken i Child of Eden, og det er her den såkalte kaka virkelig tas. Det hele har et ekstremt elektronisk preg, nærmest på grensen til det kunstige; det er den samme feelgood/syretripp-stemningen som ligger tungt over spillet generelt som også skinner gjennom her.

Ekstremt fengende er et stikkord jeg gjerne vil trekke fram fra bunken over betraktninger jeg har gjort meg. Selv om jeg ikke er en utpreget fan av musikksjangeren er det lett å la seg fenge av Genki Rockets’ blanding av heftige rytmer, lyse vokaler og den generelle elektriske følelsen.

Når dette igjen blandes med spillerens interaksjoner på banene er det et sammensurium litt utav det vanlige som oppstår. Som med de fleste lignende spill klarer også Child of Eden å skape den illusjonen at ens handlinger virkelig har noe å si for lydbildet, og når spillet som helhet er så intuitivt er dette noe alle kan oppleve.

Som en ekstra bonus kan man bruke Kinect eller Move til å spille Child of Eden, men dette er langt i fra noe must. Jeg prøvde meg et par runder med den lysende staven og teknologien fungerer definitivt som den skal, selv om man ikke får noe voldsomt utbytte av det. Du lever deg ørlite grann mer inn i spillets atmosfære, men det er like greit, om ikke greiere, å bruke en standard kontroller.

En opplevelse

På mange måter kan Child of Eden minne mer om en interaktiv filmsekvens enn et vaskekte spill, selv om alle etablerte standarder følges. Man har nemlig poengsummer, stjerner, klareringsprosent og vanskelighetsgrader å følge med på, om man så ønsker. Deiligst er det da heller å blåse i alt dette, lene seg tilbake og nyte spillet for det det har å tilby; det gjør seg nemlig best på opplevelsesfronten.

Child of Eden er fordelt på fem vidt forskjellige baner som alle henspiller på filosofiske og eksistensielle temaer: natur, industri, teknologi og følelser. Samtlige har sin egen stil og er fabelaktige på sin måte, jeg skulle bare ønske Q Entertainment hadde skapt flere. For slik det er blir spilleren kun presentert for disse fem banene, som man åpner etter hvert som man får flere stjerner.

Man får stjerner etter hver gang man spiller et nivå og sånn sett er det de samme nivåene man må gjenta gang på gang for å komme videre. Opplevelsen blir noe snever og dette vil nok være et ankepunkt for mange.

Likevel er de inkluderte områdene som nevnt meget gjennomførte; farger og lys formodentlig stråler mot en, og aldri har en epilepsi-advarsel kjent sin plass bedre enn dette. Spesielt når du etter hvert låser opp den hypnotiserende «transe»-modusen og fargespekteret vendes på hodet kan man ta seg i å undre hvorvidt man faktisk burde ha klarert spillingen med fastlegen på forhånd.

Summen av alle de audiovisuelle inntrykkene legges sammen og skaper en perfekt mental tilstand hvor man kun fokuserer på spillet, som der og da har utviklet seg til noe utenfor sitt medium.

Konklusjon

Child of Eden ender opp som et av disse spillene du bør unne deg selv å spille; det audiovisuelle samarbeidet er fabelaktig og resultatmessig får man oppleve noe helt unikt om man er villig til å gi det en sjanse.

Opplevelsen er nemlig den viktigste ingrediensen i Child of Eden, og sett under ett er det ikke så viktig at innholdet er noe begrenset og en smule repeterende. Når alt klaffer som det skal kan det være nok til å gjøre dagen din et hakk eller to bedre.

Til slutt skal det nevnes at ved fullføring av kampanjen får du tilgang på flere artige bonuser, en ekstra utfordringsbane, og noen unike moduser. Blant disse vil jeg trekke fram «Feel Eden»-modusen som fjerner alt som heter poeng, stjerner og «game over»-skjermer; her kan man ta alt i sitt eget tempo og nyte spillet. Det er denne delen av spillet man vil vende tilbake til, enten det går en uke, en måned eller et år, og dette alene er et vitnesbyrd til hvorfor dette spillet er verdt en ekstra titt.

Vurdering


Child of Eden PS3 PS3 8/10 X360

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 23. september 2011
  • Plattform: PlayStation 3
  • Utgiver: Ubisoft
  • Utvikler: Q-Entertainment

Kommentarer (0)

Forsiden akkurat nå

Til toppen