Anmeldelse

Cognition: An Erica Reed Thriller: Episode 4

Antiklimatisk avslutning på en ellers spennende spillserie.

Så var vi endelig framme. Fjerde og siste episode av Cognition er ute for å sett endelig punktum for Phoenix Online Studios' eventyrserie. Spillene om den rødhårede FBI-agenten Erica Reed blander synske evner og spennende gåter med en dyster og velfungerende noir-stemning ispedd litt krydder fra skrekkfilmsjangeren.

Kvaliteten har bare gått oppover siden begynnelsen, og forrige episode avsluttet på en saftig cliffhanger som så ut til å love godt for avslutningen. Dessverre er siste episode, The Cain Killer, et voldsomt antiklimaks som kommer til en altfor brå og lite tilfredsstillende slutt.

Les også: Anmeldelse av Cognition: Episode 1
Les også: Anmeldelse av Cognition: Episode 2
Les også: Anmeldelse av Cognition: Episode 3

På tide med noen svar

Ericas jakt på mannen som drepte hennes bror ble sparket inn i høygir i forrige episode. Det samme gjaldt etterforskningen på drapene av en rekke ulike seriemordere politiet sleit med å få tak i. Mye ble avslørt i den tredje episode, men det er likevel nok løse tråder til at flere avsløringer står for dør. Likevel blir de aldri like overraskende som sist. Morderens motivasjon for drapene blir blant annet avduket, men det skaper ingen større reaksjon fra meg enn et kjapt skuldertrekk.

Pent er det i det minste
Pent er det i det minste

Samtidig lærer Erica mer om hva det vil si å være en såkalt «Psion», altså en person med synske krefter. Dette er likevel et mysterium som forblir omgitt av mystikk og hemmelighetskremmeri da spillet velger å ikke ta et stort dypdykk inn i konseptet. Det passer meg egentlig helt greit, for om alt skulle bli forklart og avslørt ville det blitt for platt og kjedelig.

Det hjelper dessverre ikke at det tar tid før handlingen kommer skikkelig i gang. Selve episoden er omtrent to timer lang, og å komme seg gjennom første time er som å se melasse renne nedover en slak skråning. Når handlingen først kommer i gang går ting mye raskere, men da blir problemet at handlingsforløpet skjer alt for fort. Avsløringene kommer tett på hverandre og det er ikke stort annet for spilleren å gjøre enn å absorbere all informasjonen så raskt som mulig.

Når alle avsløringene kommer så raskt på hverandre blir det aldri noen mulighet for spillet til å ta en pust i bakken. Det samme gjelder for vedkommende som sitter med musepekeren og styrer det som skjer. Man får sjeldent noen naturlige pauser eller tid til å bli kjent med personlighetene utover det som er absolutt viktigst for handlingen. Resultatet er en følelse av at man styrter gjennom dialog og handlingssekvenser kun for å komme seg til siste scene. Dermed får plottet aldri noen emosjonell slagkraft før den aller siste scenen, men da er det for lite og for sent.

Erica og Cordelia må denne gangen jobbe sammen, enten de vil eller ikke.
Erica og Cordelia må denne gangen jobbe sammen, enten de vil eller ikke.

Fortid og framtid i skjønn forening

Den sentrale spillmekanikken i serien har alltid vært Ericas synske evner, hennes mulighet til å se fortiden til et objekt eller et menneske ved fysisk kontakt. I forrige episode ble vi introdusert for Cordelia som besitter lignende evner og kan se inn i fremtiden. Denne gangen må de to slå seg sammen for å avsløre hele mysteriet.

Dette kunne vært utgangspunktet for mange stilige sekvenser der man må bytte mellom de to og bruke deres unike evner på kreative måter. Dessverre blir dette kun brukt i to ganske korte gåtesekvenser der kun den ene gir litt. Det er generelt litt labert gåtedesign denne gangen, og det virker litt som om Phoenix Online Studios har gått på tomgang i løpet av prosessen. Én gåtesekvens i begynnelsen av spillet er ganske imponerende gjennomført, men derfra går det bare nedover.

Det innføres også en ny mekanikk som binder seg til spillets dialogsystem. Det virker nesten som om utvikleren har hentet inspirasjon fra Telltale Games og The Walking Dead. Når du prater med de forskjellige personene vil de reagere positivt eller negativt på det du sier til dem. Dette skal i teorien føre til forskjellige utfall av samtalene avhengig av hva du velger å si. Slik kan dialogsekvensene bli selvstående gåter, der du må ta samtalepartnerens personlighet og kunnskaper i betraktning for å løse dem.

Det er overraskende mange stygge skurker i disse spillene.
Det er overraskende mange stygge skurker i disse spillene.

I praksis blir det ikke gjort særlig mye ut av dette systemet. Som regel vil samtalene være delt inn i «riktige» og «gale» svar, og det er pinlig enkelt å vite hva du skal velge for å få ditt ønskede utfall. Velger du feil vil du som regel bli skutt og må starte scenen på nytt igjen. Innlemmelsen av denne nye mekanikken forbløffer meg. Den virker fullstendig meningsløs og brukes aldri på noen vettug måte i og med at episoden er såpass kort. Det virker som om det har blitt klistret på i et småkleint forsøk på å skape dybde i dialogscenene, men burde heller vært utelatt fullstendig.

Hva? Jeg hører ikke hva du sier!

The Cain Killer sliter også med mange av de samme tekniske problemene som forrige episoder. Lyddesignet er generelt greit, men flere ganger blir det vanskelig å høre hva folk sier i og med at de blir overdøvet av bakgrunnsmusikken. Dette skjer gjerne når viktig informasjon blir avslørt, og jeg blir revet ut av det som finnes av spillflyt og innlevelse hver gang.

Det hjelper heller ikke at figurmodellene er ganske dårlig animert. Når figurene beveger seg er det som å se en beruset mann med tre fingre forsøke å lage dukketeater med rustne og skranglete marionetter. Animasjonene er hakkete og ujevne, med like mye finesse og subtilitet som en semi-trailer. Det påkaller ikke like mye innlevelse som det gjør latterkuler og himling med øynene, og får hele spillet til å føles som et unødvendig hastearbeid.

Mon tro om Paktens Ark ligger her et sted?
Mon tro om Paktens Ark ligger her et sted?

Konklusjon

Hver episode i Cognition har fram til nå vært bedre enn den forrige. Serien begynte helt greit, men klatret stadig oppover i kvalitet, både når det gjelder spillmekanikk, gåter, manus og historieforløp. Den siste episoden bringer denne gode progresjonen til et skrikende stopp, og føles som et massivt skritt bakover.

Det er fortsatt en del emosjonell drivkraft bak Erica Reeds jakt på brorens drapsmann, men episoden i seg selv føles mer som en epilog enn en fullverdig avslutning. Er du flink til å spillets løse gåter kan du brenne gjennom hele episoden på omtrent halvannen time. Dette blir rett og slett for lite tid til å avslutte serien med et virkelig brak. Den siste konfrontasjonen med skurken er antiklimatisk, forhastet og egentlig ganske dårlig gjennomført.

The Cain Killer er et hastearbeid, et hurtig sammensatt produkt som har blitt tvunget ut i verden før sin tid. Det er skuffende å se såpass god progresjon bli kastet bort på slik en dårlig slutt.

Vurdering


Cognition: An Erica Reed Thriller: Episode 4 Windows Windows 5/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 19. september 2013
  • Plattform: Windows
  • Utvikler: Phoenix Online Game Entertainment

Kommentarer (0)

Forsiden akkurat nå

Til toppen