Anmeldelse

Colin McRae: Dirt 2

Moro med amerikaner-rally

Codemasters leverer massevis av rally-moro for deg som blåser i WRC.

I det du starter Colin McRae: Dirt 2 kommer en hyggelig kar og forteller deg at han heter Ken Block, og at du nå spiller Colin McRae: Dirt 2. Hvorfor spillet ikke bare heter Ken Block: Dirt 2 er et interessant spørsmål, men det får bare være. Det er i alle fall godt å bli fortalt hva man spiller, for de av oss som begynner å dra på årene er det jo lett å gå i surr.

Lek proff

Dette er en bil.

Etter introduksjonen er det tid for å lage din egen bilfører. Du får skrive inn navn og nasjonalitet, og velge et kort navn som andre spillfigurer vil bruke i spillet (Joachim er selvsagt ikke mulig å velge, så jeg valgte Joe – greit nok). Deretter får du tildelt en bil helt gratis, og så er det bare å kaste seg ut i racingsirkuset. Dirt 2 leverer en salig blanding av rally og offroad-aktige racingdisipliner, og for å lykkes må du takle det meste.

Etter hvert som du vinner løp går du opp i nivå, noe som gir deg tilgang på nye biler, steder å kjøre, mesterskap, og så videre. Utenom helt i starten, hvor du er en ukjent liten spirrevipp, har du hele tiden tilgang på en mengde forskjellige løp i ulike disipliner. Du står med andre ord ganske fritt til å velge hvordan du skal utvikle karrieren din, noe som er et stort pluss i et så variert spill.

Disiplinene du får leke deg med inkluderer kjente og kjære klassikere som rallycross og standardrally, samt amerikanske favoritter som Baja-racing, offroadkjøring og «trailblazer» (veldig likt rally, bare at du ikke får kartleser og sannsynligvis vil kjøre forbi flere biler underveis). I tillegg får vi noen litt mer eksotiske disipliner, som «gatecrasher» (rally-aktige løp med tidsfrist, hvor du får to sekunder ekstra for hver «port» du treffer), «last man standing» (rallycross hvor bakerste bil elimineres med jevne mellomrom) og «dominator» (hvor vinneren er den som kjører raskest i flest banepartier).

Her er to biler.

Rally vs. offroad

Kort og forenklet sagt er det to typer biler du får tilgang på i dette spillet, nemlig offroadbiler (inkludert buggyer) og rallybiler. Rallybilene er raskere og mer responssive, mens offroadbilene tåler mer og har voldsomme fjæringer, og spillopplevelsen påvirkes ganske kraftig av hvilken type kjøretøy du bruker. I forhold til realisme stiller ikke Dirt 2 fryktelig sterkt, men samtidig føles det veldig autentisk – når du kjører en topptrimmet rallybil virker egenskapene autentiske i forhold til hvordan jeg, som tilskuer, innbiller meg at de er i virkeligheten. Jeg vet selvsagt at kjøremodellen er svært forenklet, men følelsen er riktig.

Rally og rallycross (samt andre disipliner med rallybiler) er generelt der spillet har sin virkelige forte. Det er en ren fryd å suse gjennom jungelen eller spinne rundt intrikate rallycrossbaner. Bilene er herlige å kjøre, og gameplayet er raskt og hektisk. Når du deltar i veritable bikkjeslagsmål om posisjonene på banen eller formelig flyr gjennom smale skogsstier er det lett å konsentrere seg så mye at man glemmer å blunke, puste og andre nødvendige ting.

Jeg synes dessverre ikke offroadkjøretøyene er like morsomme å kjøre. De føles seigere og tregere, og jeg vil nesten si at det å kjøre dem virker litt som å kjøre bil under vann. Joda, det er moro, og kjøremodellen er rimelig solid, men det blekner litt i forhold til den moroa jeg har med rallybilene. For å sette det litt på spissen: Når jeg kjører rally føles det som Colin McRae: Dirt 2 er et nierspill. Når jeg kjører offroad ligger det og vipper mellom syv og åtte. Ikke dårlig, med andre ord, men det senker likevel helhetsnivået.

Enda en bil.

Få baner

I forhold til disipliner og kjøretøyer får vi rikelig med variasjon, men det samme gjelder egentlig ikke banene. Antallet forskjellige baner er lavt, og det blir veldig mye kjøring på de samme veiene (i begge retninger, riktignok) i løpet av spillet. Forskjellige disipliner fører selvsagt til at utfordringene endres underveis, og bedre biler gjør det også litt mer underholdende å kjøre samme strekning flere ganger, men det hindrer ikke at det blir litt antiklimatisk å låse opp et nytt løp, starte det, og så finne at du stiller på samme startlinje som du har vært mange ganger før.

Heldigvis er de banene som finnes ganske varierte. Vi får slenge oss rundt i meksikanske sanddyner, kjøre på smale fjellveier og gjennom pittoreske landsbyer i Kroatia, svi gummi i restene av et gammelt industriannlegg i London og bane oss vei gjennom gjørmete jungelveier i Malaysia. Totalt er det ni forskjellige steder å kjøre bil på, og selv om banene ikke er spesielt mange er de veldig underholdende. Codemasters kan med andre ord forsvare det relativt lave baneantallet med at de har gått for kvalitet over kvantitet.

Som nordboer og rallytilhenger vil jeg likevel si meg litt skuffet over at vi ikke får reise til Norden, og det faktum at man ikke engang har laget et finsk rally sier vel sitt om hvem Codemasters forsøker å appellere til med dette spillet. Det hadde også vært moro å få lov til å kjøre et snørally, eller bare prøve seg i litt forskjellige værforhold. Men med tanke på at du merkelig nok ikke får lov til å endre bilens oppsett er det kanskje ikke så rart at Codemasters holder seg til tørre underlag.

Hva kan dette være? Flere biler.

Ingen feil er evige

Som Race Driver: Grid har Dirt 2 en veldig interessant spol-tiden-tilbake-funksjon, som du kan aktivere et visst antall ganger i løpet av hvert løp (avhengig av vanskelighetsgrad). Det vil si at hvis du flyr ut av banen og totalvraker bilen, eller bare gjør en tidkrevende feil, kan du spole tiden tilbake til før feilen, og fortsette som om ingen ting har skjedd. Jeg skal innrømme at jeg raskt ble en flittig bruker av denne funksjonen. Som alle jeg har spilt FIFA mot kan skrive under på, er jeg en fryktelig dårlig taper, og lite irriterer meg så mye som å krasje i siste sving og måtte begynne helt på nytt.

Samtidig er jeg usikker på om dette er en funksjon jeg ønsker å se som standard i bilspill. Mye av spenningen i racing, og kanskje spesielt rally, har jo med balansegangen mellom risiko og hastighet å gjøre. Jo fortere du kjører, jo større risiko har du for å krasje, og når du ikke straffes nevneverdig for dette mister du et interessant taktisk og følelsesmessig aspekt av spillet. Men uansett, man behøver jo ikke å bruke funksjonen hvis man ikke vil. Den passer uansett greit med ekstremsportpreget i Dirt 2, her er ikke forsiktighet noe som belønnes.

Når det er sagt, har jeg et lite problem med funksjonen. Kameravinkelen er nemlig ofte helt unyttig, og man må vanligvis skifte kamera et par ganger for å ha skikkelig oversikt. Om du tenker «skit au», og bare spoler tiden tilbake litt før du starter igjen er det lett å ende opp med å hoppe tilbake i spillet på et tidspunkt hvor feilen som ledet til krasjet allerede er begått, og du nok en gang ryker ut.

Det er en bil her også.

Spenstig presentasjon

Codemasters har ikke spart på kruttet når det gjelder presentasjonen. Baneløpene preges av animerte tilskuere, fyrverkeri, fakler og kamerablitzer, og det hele ser utrolig overbevisende ut. Landeveisetappene er heller ikke dårlige, med spektakulære veistrekninger og lekre landskap. I tillegg kommer en overbevisende skademodell og detaljerte dashbord (for de av oss som foretrekker å se handlingen fra førerens perspektiv), samt herlige motorlyder.

Dessverre er det ikke alle områder hvor spillets fancy presentasjon fungerer like godt. Mellom løpene må du gjennom lange og meningsløse animasjoner for å få starte et nytt løp, og disse er ikke bare tidkrevende i seg selv, men fører også til lengre lastetider. Codemasters kunne godt ha lånt litt visdom fra Rema 1000: Det enkleste er ofte det beste. Jeg ønsker tross alt å bruke spilletiden min så effektivt som mulig, og det betyr at jeg heller vil være på banen enn å navigere glorifiserte 3D-menyer.

Spillet kommer selvsagt også med omfattende onlinebaserte flerspillermuligheter, men disse har jeg ikke hatt mulighet til å teste med min versjon av spillet. Du kan i alle fall kjøre mot opp til syv andre spillere, i alle konkurransene fra enspillerdelen. Dirt 2 har også en egen «jam»-modus, der du kan velge biler og forandre regler selv, og generelt eksperimentere med spillets mange muligheter. Det jeg personlig savner er muligheten til å spille to på samme maskin, ved hjelp av delt skjerm.

Konklusjon

Colin McRae: Dirt 2 har, utenom navnet, fint lite med den skotske rallylegenden å gjøre, men dette hindrer det ikke i å være et svært godt racingspill som byr på mye moro bak rattet. Høydepunktene er rally og rallycross, som leverer rask og heftig moro med en skikkelig underholdende (om ikke nødvendigvis realistisk) kjøremodell og heftige baner. Offroad-biten fungerer generelt litt svakere, selv om også denne byr på mye moro. Totalt sett skulle jeg også likt å se flere baner, for du skal ikke spille så fryktelig lenge før du begynner å kjenne deg igjen litt for ofte. Dette legger heldigvis ikke noen veldig stor demper på stemningen, og den fantastiske presentasjonen under selve løpene hjelper også til å holde spillet friskt. Liker du racingspill, og ikke krever allverdens realisme, er Colin McRae: Dirt 2 et veldig godt kjøp.

Colin McRae: Dirt 2 kommer i salg 10. september for Xbox 360, PlayStation 3, PlayStation 2, Wii og DS. PC-versjonen følger i desember.

Siste fra forsiden