Anmeldelse Cursed Mountain

Upolert og gammeldags

En svipptur innom Himalaya kan fort vise seg å bli ditt verste mareritt.

Huttemegtu. Cursed Mountain er et spill av typen «survival horror». Eller et skrekkspill, om du vil. Nintendos konsoll bugner ikke akkurat over av gode skrekkopplevelser, så dette er heldig og høyst velkomment. Selv er jeg ikke mer bevandret i sjangeren enn at jeg så vidt har prøvd meg på Silent Hill og strigrått meg gjennom Gamecube-klassikeren Eternal Darkness. Det er med andre ord en god stund siden jeg har testet et virkelig skummelt spill, rett og slett av den grunn at jeg er pinlig lettskremt.

Etter å ha spilt Cursed Mountain er jeg, om mulig, enda mer redd enn før – men av helt andre grunner.

Fjols til fjells

Når Frank Simmons og broren Eric tar på seg oppdraget om å hente en eldgammel og særs okkult gjenstand oppe i et tåkeomgitt fjellområde i Himalaya, trosser de alle odds med godt mot. Den fiktive knausen Chomolonzo – eller «Det hellige fjellet» på folkemunne – viser seg imidlertid å være mer enn fiendtlig innstilt overfor australske fjellklatrere. Noen mystiske spøkelser kidnapper nemlig Frank Simmons, og Eric sitter igjen brorløs og fortvilet. Artefakt-prosjektet blir dermed lagt på is og et nytt prosjekt stiger opp av asken til det forrige: Finn broren. Løs mysteriet.

Settingen her er utvilsomt ganske spennende. Himalaya-området utgjør en god scene for skummelheter, med sin bitende kulde, uutforskede natur og myterike historie. Det som skjer i Himalaya, forblir i Himalaya, på lik linje med Las Vegas. Med de fiktive Chomolonzo-fjellene har Deep Silver Interactive allerede tatt et steg i riktig retning, og de spiller selvsagt på okkulte strenger når det kommer til det overnaturlige.

Når Eric ankommer fjellets eneste landsby, har lokalbefolkningen forsvunnet som dugg for solen, over stokker og stein. Han aner definitive ugler i muffinsen, og rett som det er: En gjeng munkespøkelser med klosterbakgrunn har inntatt traktene i manntall. Disse buddhistene har tydeligvis gjort alt for å forkaste sin tidligere religiøse overbevisning, for her er menneskesynet intet annet enn tilsløret med det rødeste av det røde.

Forbanna fjell

Men så begynner man å spille spillet, snarere enn å dvele ved dets tematikk. Og ja, å vandre rundt i Chomolonzo-traktene er en gjennomført ensom og dyster affære, det skal Cursed Mountain ha. Det er tåkete, det er øde og det er en smule ubehagelig. Man får alltid følelsen av at disse områdene har blitt offer for en del skumle saker og ting. Og det ulmer, det ulmer. Også daler det.

Før jeg rekker å bli mer redd, får jeg noen grafiske «bugs» slengt i ansiktet. Så innser jeg at isøksen hovedsakelig brukes til å knuse krukker. Og at jeg er mer kjedet enn redd. Først og fremst beveger Eric seg som en skogsnegle i frakk. Det er naturlig å tro at dette er en bevisst avgjørelse for å utvide skrekkelementet (løp, for guds skyld, løp!) men i dette tilfellet blir man bare frustrert.

Når spøkelsene fra tid til annen dukker opp, så må man peke litt med Wii-fjernkontrollen, skyte dem, snu seg som en robot og løpe for å skaffe avstand, skyte litt mer, for så å gjøre noen armbevegelser som spillet ofte sliter med å registrere (disse armbevegelsene representerer et rituelt tegn som bannlyser gjenferdene fra den fysiske virkelighet). Enkelte steder er man også nødt til å utforske terrenget, og da blir Erics sløve bevegelser enda mer åpenbare.

Jeg kan heller ikke unngå å si at Cursed Mountain føles gammelt. Gammelt på den møllspiste måten, snarere enn den antikke. Man beveger seg stort sett hele tiden langs en tydelig opptråkket sti (ironisk nok, tatt spillets lokasjon i betraktning) og canossa-gangen avbrytes nå og da for å finne en nøkkel. Eller et hellig objekt som gjør det mulig å sette kursen videre. Det er alltid én av 10 stiger som kan klatres opp og én av 10 dører som kan åpnes, sammen med en haug av merkbart usynlige vegger.

Usain Bolts onde tvillingbror

En av de mest irriterende sekvensene er den hvor man kontrollerer Eric når han er under påvirkning av et underlig rusmiddel. Man bes om å følge etter en gammel trollkvinne. Skjermen blir litt uklar, litt grå og litt skjev. Den gamle kvinnen roper «kom, kom!». Eric sleper seg etter henne. Hun roper «kom, kom!». Eric sleper seg etter henne. Hun fortsetter å rope «kom, kom!» og Eric sleper seg videre. Det føles som om gresset har grodd før hun omsider stopper. Et filmklipp avspilles idet man når henne, og neste kapittel av spillet er i gang.

Grunnen til at jeg nevner denne sekvensen spesifikt, er at den representerer hele problemet til Cursed Mountain ganske godt. Begynnelsen på en spenningskurve ligger hele tiden i bakgrunnen, man føler at spillet bygger opp til noe. Men dette «noe» skjer ikke. Som i nevnte eksempel: Vi får en sekvens hvor protagonisten knapt kan bevege seg. En annen figur maser på protagonisten ved å bruke de samme replikkene om og om igjen. Deltagelsen i spillet forbeholder seg å holde styrespaken stabilt i én retning. Også begynner vi plutselig på et helt nytt kapittel.

Hva annet kan formålet med dette ha vært, annet enn å frustrere?

Konklusjon

Cursed Mountain har så absolutt potensial. Jeg er i utgangspunktet svært positiv til settingen; den mystiske fjellheimen, spøkelsesmunkene og gamle klostre. Dessverre blir jeg møtt av et spill som føles upolert, gammeldags og så platt at jeg blir rent redd. Deep Silver Interactive har gjort fjellet Chomolonzo til et dystert og fordektig sted, man føler virkelig at det ligger noe bak, men det blir aldri noe mer. Wii-fjernkontrollen er ofte upresis og Eric beveger seg like tregt på land som et virvelløst sjødyr fra en fjern fortid. Selv om du vet at denne type skrekkspill alltid har vært din uomtvistelige kopp med te, vil jeg likevel gjøre alt jeg kan for å skremme deg bort fra Cursed Mountain.

Vurdering


Cursed Mountain Wii Wii 3/10 Windows

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 18. september 2009
  • Plattform: Nintendo Wii
  • Utgiver: Deep Silver
  • Utvikler: Deep Silver

Kommentarer (3)

Forsiden akkurat nå

Til toppen