Anmeldelse

Darksiders II

Dødelig underholdning oppstår når Krig gir fra seg stafettpinnen.

Helt fra man var liten har man lært at døden ikke er noe å spøke med, noe som sant er – et utall mytologiske vesener kan i nyere tid bekrefte denne påstanden. Den siste tiden har jeg nemlig tatt på meg rollen som Døden selv, i egen høye person, og dengt løs på skjelletter, steinkjemper og det som verre er i Darksiders II.

Der man i originalspillet kontrollerte apokalypsens første rytter, Krig, tar man denne gangen opp tømmene som mannen med ljåen – utviklerne i Vigil Games har med andre ord tatt en av de mest beryktede skikkelsene opp gjennom historien og transformert han til en en vittig, voldelig og ikke minst svært kapabel drapsmaskin.

Univers med integritet

Som detaljert i det første Darksiders er det opp til apokalypsens fire ryttere å opprettholde balansen mellom godt og ondt i universet. De fire, Strid; Vrede; Krig og Død, må bryte inn i den evige kampen mellom engler og demoner først når de blir tilkalt av et allmektig råd, og kun da. Krig derimot hadde andre ting fore da han blandet seg inn i saker han ikke hadde noe med og uten forvarsel satte i gang apokalypsen i Darksiders.

Et tankekors: Hvordan har det seg at Døden kan dø?

Som et resultat blir han dømt til hundre år i forvaring, men Døden vil ting annerledes – han mener at Krig er uskyldig, intet annet enn en brikke i et komplott, og setter derfor ut på leting etter en måte å gjøre opp for sin brors gjerninger. Ferden tar ham på tvers av universets yttergrenser, fra mørkets ytterkant til englenes domene, til dødsriket og tilbake.

Spillets atmosfære og generelle stil er det ingenting å si på – det er tydelig at utviklerne vet nøyaktig hvordan disse ulike verdenene henger sammen, både rent fysisk, men også sett fra et historisk synspunkt. De forskjellige personlighetene man møter er alle svært unike tolkninger av sine motpunkter innenfor mytologi og eventyr, og mye arbeid er lagt ned i å få alt til å stemme i forhold til den overhengende historien.

Resultatmessig virker ingen elementer malplassert og alt gir mening innenfor den spennende konteksten originalspillet etablerte og oppfølgeren bygger videre på.

Bedre enn Kratos?

Dette merkes også gjennom spillets design, som forøvrig er helt fenomenalt. Døden selv er et kroneksempel på dette, der han med sine to ljåer, svarte hår og likbleke kropp skiller seg kraftig ut fra omgivelsene. Utviklerne har også klart å gi den infamøse figuren personlighet gjennom godt stemmeskuespill og vittige replikker, uten at det føles overdrevent.

Døden er ikke til å spøke med.

På samme måte er miljøene man utforsker svært varierte, både i størrelse og utforming, og der man i det ene øyeblikket løser gåter på innsiden av en enorm, rødulmende vulkan vil man i det neste utføre plattform-sekvenser i et undersjøisk tempel.

Døden har nemlig et bredt arsenal av ferdigheter, noe som gir Darksiders II uvinnelig mange kort å spille på. Han klatrer bra nok til å gjøre skam på den persiske prinsen, løser gåter mer infløkte enn Link noensinne hadde klart å mestre, og jeg kan til og med gå så langt som å påstå at han ville gjort det bra i nevekamp med en viss gresk krigsgud.

Kampsystemet består, som i vanlige action-eventyr av ulike angrepskombinasjoner, med tunge og lette hovedangrep, spesialvåpen, full mobilitet og lange kjeder med fiender. Døden gjør seg godt i disse kampene, og spesielt når man etterhvert låser opp nye teknikker er det en fryd å prøve å oppnå et så høyt antall komboer som mulig.

Plattform-elementene og gåtene er i tur også svært godt gjennomførte, og titt og ofte blir man tvunget til å tenke utenfor boksen når nye elementer introduseres, noe som forøvrig skjer gjennom hele spillets gang.

Rollespill til glede og besvær

Ved siden av disse hovedlementene består Darksiders II også av et dypt rollespillsystem, hvor alt man gjør gjenspeiler seg i hovedpersonens ferdigheter og utseende. Ved å drepe fiender og fullføre oppdrag får man erfaringspoeng og tilgang på nytt utstyr – dette kan være alt fra rustninger og amuletter, til ekstra våpen man kan bruke i kamp. Man får også mulighet til å låse opp nye angrepsteknikker når man går opp i erfaringsnivå og slik kan man egentlig tilpasse sin egen spillestil etter ønske.

Smidigere enn den persiske prinsen!

Likevel kan det hele bli litt mye å holde styr på til tider, og da spesielt med tanke på de uvinnelige mengdene med ekstragjenstander man plukker opp på sine reiser. Disse kan man velge å enten plukke opp automatisk eller manuelt, og uansett er dette en særs kjedelig prosess. I det ene tilfellet må man stadig vekk tømme sekken sin for overflødige gjenstander, mens man i det andre må sortere gjennom gjenstandene underveis, og dette ødelegger for den helhetlige flyten I spillet.

I tillegg kan det totale antallet ting å se, samle og gjennomføre til tider trekke fokuset vekk fra de konkrete tingene som gjør Darksiders II bra. Fra tid til annen fant jeg meg i situasjoner hvor jeg rett og slett ikke visste hva jeg burde gjøre videre, eller enda verre, kjedet meg litt der jeg måtte tråle meg gjennom lange sekvenser med uønsket småplukk.

Tempel-rytter

Darksiders II foregår i det som best kan beskrives som en åpen verden, eller flere åpne verdener, bestående av mange forskjellige «dungeons», eller templer om du vil. Det er i disse templene hoveddelen av spillet finner sted, enten man har fått i oppdrag å finne tre magiske gjenstander, skal drepe et bestemt monster, eller bare prøver å finne veien gjennom til den andre siden.

Templene er ofte svært lineære, og innenfor hvert tempel er det sjelden man har utrolig mange veier å velge mellom. Til tross fro dette er nivådesignet noe av det bedre innenfor sjangeren, og ofte er man nødt til å gå fram og tilbake gjennom de ulike rommene før man fullfører tempelet, og dette klarer utviklerne å få til uten at det føles kjedelig.

Den strømlinjeformede stilen er også godt forkledd bak de enorme proporsjonene som preger omtrent hvert eneste sted i spillet – så godt som alle områder man besøker er gigantiske, og det totale antall ting å se er enestående.

Dette har dog ikke kommet gratis, og rent teknisk har Darksiders II betalt dyrt for sin storhet. Dette viser seg spesielt godt i den totalt mangelen på grafisk polering – hvor enn man går møtes man av grumsete teksturer, fæle overflater og frekvente lasteskjermer, som alle stykker opp opplevelsen. Spillet gjør som sagt opp for noe av dette gjennom sitt gode design, men et spill i 2012 skal ikke se ut eller oppføre seg slik.

Jeg setter penga mine på han til høyre.

Konklusjon

Darksiders II er et spill med store ambisjoner i en serie som utvilsomt vil gjøre det bra i årene fremover. Spillets overhengende historie og univers preges av enorm integritet, og det er vanskelig å ikke la seg begeistre over den rene og skjære mengden ting å se, gjøre og oppleve i spillets åpne verden(er). Fokuset får seg av og til en uvelkommen trøkk på grunn av dette, men heldigvis er det svært sjeldent i forhold til de mange storslagne og strømlinjeformede øyeblikkene man vil oppleve underveis.

Templene, som er stedene hvor man vil tilbringe mesteparten av tiden sin i spillet er preget av herlig nivådesign, og en balansert dose av spillets mange positive elementer. Det er nok av monstre som krever deng, artige gåter som må løses finnes det flust av og plattformsekvenser som må gjennomføres er også tilstede.

Samtidig som det klarer å holde mange baller i luften samtidig feiler Darksiders II også på flere punkter. Rent grafisk er ikke spillet mye å skryte av, med sin generelle mangel på polering, og rollespillelementene kan av og til føles mer til besvær enn nytte.

Likevel er Darksiders II et herlig action-eventyr som gjør en god jobb med å bygge videre på de spennende ideene presentert og etablert i orignalspillet. Døden er ikke kanskje ikke noe å spøke med, men jeg hadde fremdeles valgt ham fremfor Krig når som helst.

Darksiders 2 er i salg for PC (testet), PlayStation 3 (testet) og Xbox 360.

Siste fra forsiden