Anmeldelse Dawn of War II

Elver av blod i eksistenskrig

Dawn of War II blander flere sjangre i en herlig cocktail.

Det første Warhammer 40.000: Dawn of War var et friskt pust i strategisjangeren da det kom ut i 2004. Tittelen har siden fått tre utvidelsespakker, og tiden har lenge vært inne for en oppfølger. Relic har blitt mer erfarne og klokere siden det originale spillet, blant annet gjennom arbeidet med Company of Heroes. Det er helt tydelig i Dawn of War II. Inspirasjonen fra strategitittelen fra andre verdenskrig er åpenbar, noe som resulterer i et spill fylt til randen med action og moro.

Blodig ravn

Du spiller som en Blood Ravens-kommandør, sjef for en elitestyrke av uhyre macho romsoldater som ikke frykter noe som helst. Foruten å kjempe mot Orkene og Eldar-rasen, oppdager man etter hvert en trussel som får selv de tøffe Blood Ravens til å lekke litt i rustningen. Uten å avsløre for mye blir det raskt et kaos av en stjernekrig når alle fire parter skal hevde sine interesser. Historien som binder dem sammen er også relativt god, selv om den enkelte ganger drar på litt uforståelige småturer ut i skogen – det er ikke alt som henger på greip, for å si det slik.

Utgangspunktet for krigføringen er et stjernekart. Her kan du velge hvilken planet du skal reise til, for deretter å velge hvilke slag du skal delta i. Slagene er delt opp i nøkkelkamper og valgfrie kamper, og det er slett ikke sikkert at du har tid til å utkjempe dem alle. Her slåss du nemlig like mye mot klokka på universets undergang som mot de fysiske fiendene. Hvert slag gir uansett unike fordeler, både i form av erfaringspoeng og spennende gjenstander.

Dawn of War II er nemlig mer enn et strategispill, rollespillelementene er markante i dette spillet. Avhengig av hvor godt du gjør det på hvert brett tjener man erfaringspoeng, som igjen kan brukes til å utvikle dine soldater, samt utstyre tropplederne med spesialgjenstander. Disse gjenstandene kan bli helt avgjørende i tette slag, og enkelte ganger kan det bli et lite kaos ute på slagmarken når man må styre alles spesialegenskaper mens kulene regner rundt deg. Med sin oppbygning er faktisk enspillerdelen av dette spillet vel så mye et actionrollespill som et strategispill, en interessant og uvant vri på sjangerblanding.

Som vi har vært inne på er soldatene dine delt opp i tropper. Du kan til en hver tid ha med deg fire slike, med tilsvarende fire troppledere. Det betyr at du kan avpasse hvem du tar med deg i forhold til type oppdrag. Trenger du snikende speidere eller gutter med svært tunge maskingevær? Av og til må det prioriteres, og det er ikke garantert at du har evig tilgang på de samme troppene. Derfor er det viktig å kunne utnytte alle grupperingenes egenskaper til sitt fulle. Speidere har for eksempel svak rustning og trives ikke i nærkamp. Til gjengjeld kan disse snike seg rundt og detonere bomber på avstand.

Interessante reisemål

Variasjonen på brettene er relativt stor, takket være det faktum at du reiser mellom flere distinkte planeter. Her kjemper du både i ørken og byer, men brettene har likevel flere aspekter til felles. Bruken av dekke og flankene er for eksempel veldig viktig å beherske. Selv om det meste på brettene kan ødelegges kan troppene dine dra stor fordel av å finne gode posisjoner der man kan fyre på fienden. Godt dekke gir bedre forsvar, samt at man kan fyre så hard på fienden at han blir desillusjonert. Da beveger enheten seg tregere og er ikke i stand til å forsvare seg spesielt godt.

Hvis du velger å la deler av troppene dine stå i en slik posisjon er flere av brettene åpenbart tilrettelagt for at du også skal bruke flankene. Her kan du snike deg rundt og angripe slemminger både bakfra og fra siden, dermed mister fienden den taktiske fordelen de ofte har med dekke rett forfra.

Enheter kan også okkupere bygninger, men heldigvis kan du kaste granater og bomber, samt kalle inn luftangrep et begrenset antall ganger for å knuse all motstand. Videre er det verdt å nevne at topografien har mye å si, først og fremst når det gjelder rekkevidde. Angrep fra lavereliggende strøk og opp mot høyden blir dermed mer utfordrende enn på flata.

Det er også interessant hvordan fienden, i ulik grad på de forskjellige vanskelighetsgradene, drar nytte av de samme mulighetene du har. De kaster granater mot klynger av soldater og bruker både dekke og flankene svært aktivt. Dette gjelder spesielt denne ukjente rasen, som kjennetegnes av enorm fart på enkelte av sine enheter. Disse er svært bevisste på å komme på deg fra overraskende vinkler. Begge sider kan også slå rask retrett, da forsvinner enhetene tilbake til nærmeste sikkerhetspunkt, der du kan helbredes og få troppeforsterkninger.

Hver tropp har tre-fire medlemmer, og det er jo naturlig at du mister et par av dine lojale soldater under hete kamper. På kartene har du imidlertid en rekke strategiske punkter som kan okkuperes. Disse erstatter på en måte basebygging, og du drar stor fordel av å okkupere så mange som mulig. Enkelte gir generelle og universelle fordeler for dine styrker, andre setter troppene dine i stand til å bli helbredet og få sine nevnte forsterkninger.

Noen ganger føles det litt vel sjenerøst å kunne få ubegrenset med soldater sendt inn når du trenger det, mens i andre situasjoner er det helt nødvendig å ta slagene i flere omganger. Antall fiender kommer etter hvert opp i enorme mengder, og da nytter det ikke å krige med ti mann uten forsterkninger.

Mer variasjon ønsket

Selve hendelsesforløpet på brettene kunne med hell vært mer variert, slik som vi blant annet opplevde i Halo Wars. Oppskriften er svært ofte den samme. Drep en rekke ekle kryp, finn sjefskrypet – og drep det også. Enkelte ganger får du helt andre oppgaver, og det tar seg opp mot slutten, men variasjonen kunne jevnt over vært noe bedre. Likevel blir man aldri lei av de intense kampene, selv om fokuset er vel så mye på action som strategi. Motivasjonen ligger imidlertid ikke bare i slagene men også i de overliggende målene. Man kjemper om sin eksistens her, og du har klare føringer på hvordan universet skal reddes.

Visuelt er dette spillet stort sett en fest for øyet. Kampene er intense og morsomme delvis på grunn av de avsindige visuelle effektene. Kuler og flammer flyr veggimellom mens blodet spruter og farger slagmarken rød. Selv om det ikke er uhyre mange brett er alle flotte å se på, med variert topografi og miljøer der nesten alt kan ødelegges. Detaljnivået er også helt fantastisk. Hvis du zoomer inn kan du nesten se frokostrester i barten på soldatene, dette er gjennomtenkt!

Kameraføringen er også ganske så vellykket. Man kan alltid klage på at det skulle vært mulig å zoome lengre ut, men du har til en hver tid ganske god oversikt over slagmarken i Dawn of War II. Navigeringen er enkel og intuitiv, slik at du slipper å knote rundt med kontrollsystemet når det gjelder som mest.

Lydbildet står ikke noe tilbake for det grafiske inntrykket, og det er spesielt musikken som imponerer trommehinnen din her. Den er kanskje pompøs, men passer likevel perfekt til de kaotiske slagene. Videre er musikken godt tilpasset miljøene du ferdes i, slik at du hele tiden lever i øyeblikket på de forskjellige brettene. Stemmegivningen og kampeffektene fortjener også et pluss eller to i boka. Alt fra utbruddene til West Ham-fansen hos Orkene til eksplosjonseffekten sitter som det skal.

Dawn of War II har flere muligheter for deg som liker sosial spilling. En samarbeidsmodus i kampanjedelen er ideell for å dele spillopplevelsen med kompiser. Her har dere begge et kommandoansvar, og kjemper side om side for å redde universet.

Hvis du vil ha en litt mindre actionorientert sanntidsstrategiopplevelse enn den du opplever i kampanjen er den tradisjonelle flerspillerbiten midt i blinken for deg. Her er det nemlig tonnevis med moro å finne for strategifans! Du kan spille som én av spillets fire raser, og det er flott å kunne utforske noe annet enn de sedvanlige romtroppene. De ulike rasene har enheter med både unike og spennende spesialegenskaper, som åpner opp et mylder av strategiske og taktiske muligheter for de som liker å eksperimentere.

Du har jo ikke tradisjonelle baser, så her må man fange ulike kontrollpunkter for å kunne hente inn forsterkninger. Videre kan du få ytterligere krefter rett og slett ved å drepe fiender – blodtørsten vil ingen ende ta. Over nett kan man spille én mot én eller tre mot tre, der sistnevnte gir den aller beste opplevelsen sammen med seriøse spillere. Da er det en kamp både mot hverandre og for å fange nok kontrollpunkter både for ressurser og for seier. Dawn of War II er intet mindre enn en flerspillerklassiker!

Konklusjon

Dawn of War II er ganske todelt i sin presentasjon. På den ene siden har du en actionrollespillinspirert enspillerdel der fokuset tas litt vekk fra strategisjangeren, og utviklingen av troppeledere og ren action er sentral. Så har du den glitrende flerspillerdelen som tilbyr mye variert moro for strategisultne PC-spillere der ute. Her er strategiske valg og et klokt hode viktigere enn å skyte vilt rundt seg som en rabiat våpenfanatiker.

Jeg synes denne symbiosen fungerer svært godt, man får på en måte to spill for prisen av ett. Det er da også slik en flerspillerdel bør fungere i dagens spillmarked, den bør gi deg noe nytt og friskt – ikke bare mer av det samme fra enspillerdelen. Slik sett fungerer Dawn of War II midt i blinken, bare vær klar over hva du går til før du eventuelt handler spillet.

Diskutér artikkelen på forumet

Vurdering


Warhammer 40,000: Dawn of War II Windows Windows 8/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 20. februar 2009
  • Plattform: Windows
  • Utgiver: THQ
  • Utvikler: Relic Entertainment

Beste priser

Nedlasting 31,- Til butikk
Ikke på lager 89,- Til butikk
Ikke på lager 89,- Til butikk

Forsiden akkurat nå

Til toppen