Anmeldelse

Dead Rising 2: Off the Record

Morsom zombieslakt med Frank West i toppform.

Takket være spill som Resident Evil, Dead Island, det første Dead Rising og utallige skrekkfilmer er det ikke akkurat manko på zombier i dagens populærkultur. Dead Rising 2: Off the Record omfavner både det absurde og det skremmende ved et zombieangrep, med morsomme våpenkombinasjoner og masser av blod og gørr. Dessverre blir opplevelsen hemmet av uendelig mange eskorteoppdrag, irriterende bosskamper og følelsen av stadig repetisjon.

Fotojournalisten Frank West er tilbake, fem år etter zombieutbruddet i Willamette kjøpesenter. Etter å ha overlevd grusomhetene i Willamette har mannen med de tørre replikkene pådratt seg status som B-kjendis, med påfølgende boklansering, talk-show, heite damer og mye penger. Men kjendisstatusen varer ikke evig, og Frank ender opp ensom, blakk og med ølmage. Sportsserien Terror Is Reality, der vanlige mennesker dreper zombier for en pengepremie blir siste utvei tilbake til kjendistilværelsen, og Frank tar turen til Fortune City.

Som forventet går alt skeis, og tusenvis av zombier slippes løs i den Las Vegas-inspirerte byen. Frank aner ugler i mosen, og bestemmer seg for å komme til bunns i angrepet, med det håp at han nok en gang vil bli hyllet som en helt. Tiden er dessverre knapp, for militæret planlegger å rykke inn etter 72 timer for å utradere alt og alle i Fortune City.

Samme spill, ny hovedperson

Selv om Chuck Green har blitt byttet ut med Frank West er historien den samme som i Dead Rising 2. Du har 72 timer på å finne personene som slapp ut zombiene, samtidig som du redder andre overlevende. Noen detaljer er forandret fra originalen, men utfallet av historien er og blir den samme. Spillet innehar derfor en kraftig følelse av gjentagelse, for det meste av det du gjør har du gjort før.

Historien drives framover i rykk og napp. De store hendelsene som avslører mer av konspirasjonen skjer alle ved fastsatte tider, så du kan ikke peise på og forvente at spillet skal forholde seg til ditt tempo. Dette lar spillskaperne bygge opp Fortune City som en svær sandkasse der du disponerer din egen tid og kan gjøre stort sett hva du vil. Dessverre kan dette også bli en fallgruve, spesielt hvis innholdet mellom historiehendelsene ikke er særlig interessant.

Har du spilt Dead Rising, eller Dead Rising 2 kan du forvente mye av det samme i Off the Record: zombieslakt over et stort område, der alt fra treplanker og spraybokser, til datamaskiner og kjøkkenkniver kan brukes som våpen. Nytt i Dead Rising 2 var muligheten til å kombinere ulike gjenstander til nye våpen, noe som både vedvarer og utvides her. Hvorfor bruke en jaktkniv, når du kan teipe seks av dem til et par boksehansker for å etterligne Wolverine?

Våpenkombinasjonene er mange, og spillet oppfordrer til eksperimentering, men det er ikke alt som lar seg kombinere. Du kan teipe en machete til en kost, men ikke en samekniv eller et sverd, så selv om to våpen ser ut til å høre sammen gjør de ikke nødvendigvis det. Spillet gir deg en oversikt over hva som hører sammen, men kun etter at du har funnet riktig kombinasjon, enten gjennom eksperimentering eller spillets nivåsystem.

Ikke alle våpnene er like effektive mot zombiene heller, så det er nok lurest å holde seg til de du synes fungerer best. En brannøks teipet fast til en slegge var våpenet jeg brukte mest, og selv om de mer eksotiske kombinasjonene kan både sprenge, lemleste og grille de levende døde på morsomme og underholdende måter syntes jeg slagordet til Rema 1000 var en passende leveregel i Off the Record.

Tragiske psykopater

Mellom historiehendelsene blir Frank gjort oppmerksom på mindre begivenheter rundt om i kjøpesenteret. Disse innebærer enten å redde andre overlevende, eller bekjempe Psychopaths (psykopater), som inntar rollen som spillets bosser.

Psykopatene er de etterlatte som mistet besinnelsen da zombiene angrep, og alle har hver sin individuelle bakgrunnshistorie. I møtet med disse psykopatene klarer spillet faktisk å fremstå med en del patos, for mange av dem har lidd ganske tragiske skjebner. Det har rett og sletta klikket for dem. Mange av dem fremstår som overraskende sympatiske individer og til tross for at du er tvunget til å gi dem evig hvile får du et skremmende og nært innblikk i deres individuelle psykoser.

Dessverre blir disse rørende sekvensene fullstendig ødelagt når Frank entrer scenen iført miniskjørt, gogo-støvler og sølgrå parykk. Ettersom du kan kle han i akkurat hva du vil kan du gjøre spillet så teit eller seriøst du bare vil, uten særlig konsekvens. Det er utrolig moro å slakte zombier i miniskjørt, men det blir en merkelig tonal dissonans mellom stemningen spillets utviklere ønsker å formidle, og den stemningen du skaper selv ved å kle Frank i latterlige klær.

Redd dem alle!

De andre etterlatte du støter på i Fortune City er helt vanlige mennesker som har latt seg sperre inne eller havnet i trøbbel på ulike måter. Noen av dem er sårede og må derfor transporteres tilbake til trygge omgivelser, mens andre er obsternasige og trenger litt overtalelse før de velger å bli med deg. Dette kan være alt fra å gi dem penger, mat eller drikke, til å finne noen av deres venner eller familie. Selv ønsket jeg noen ganger en knapp for å daske dem i ansiktet og rope: «Det er tusenvise av zombier her, vi må løpe for søren!», for det er virkelig ikke tiden for å være tverr midt i et zombieangrep.

Du får stadig meldinger om flere overlevende på øret, men hvorvidt du velger å redde dem eller ikke har lite å si for utfallet i spillet. Veien tilbake til trygge omgivelser kan ofte være lang, men de aller fleste klarer å slåss mot zombiene på egen hånd mens de følger Frank. Bare pass på at du har med deg alle når du flytter deg inn i et nytt område, slik at du ikke kaster bort ekstra tid på å løpe tilbake og hente dem.

Se skandablebildene

Frank har alltid sitt trofaste kamera hengende rundt halsen, og muligheten til å knipse bilder er en sentral del av spillet. Disse bildene gir deg prestisjepoeng basert på ulike kriterer som erotikk, vold og drama. I de oppdragene der du skal samle bevis for å avsløre konspirasjonen bak zombiene er kameraet uvurdelig, men utover det virker det nesten unødvendig. Du får langt flere poeng ved å drepe zombier med spenstige våpenkombinasjoner, knerte psykopater eller redde overlevende, så fotografielementet i spillet blir bare en morsom bigreie.

Prestisjepoeng brukes til å øke Franks styrke, hurtighet og helse, samt hvor mange gjenstander han kan bære samtidig. Idet nivåene øker får du tilgang til nye fysiske angrep som for eksempel et hoppespark eller muligheten til å rulle vekk fra fienden. Til tross for at han ser ut til å runde 40 og bærer på en ganske påfallende pondus er Frank overraskende sprek. Ikke bare kan han hoppe høyt nok til å sparke de levende døde i hodet, han kan også gripe tak i dem for å utføre diverse fribryter-manøvre. Det er tydeligvis mer ved Frank West enn tørrvittige replikker og en snasen dress.

Det er viktig å samle så mye prestisjepoeng som overhodet mulig for psykopatene har en lei tendens til å skade mer enn man først skulle tro. Som mange andre spill i Capcoms spillarkiv sliter Dead Rising 2: Off the Record med et noe foreldet spilldesign, så du gjør lurt i å ha med deg så mye mat som mulig for å kunne vinne tilbake tapt helse.

Bossene har hver sin «rutine» de må gå gjennom, der et ørlite vindu åpner seg mot slutten slik at du kan påføre dem optimalt med skade på kortest mulig tid. Uttrykket «vask, skyll, gjenta» gjør seg godt, for her må du lære deg angrepsmønstre og animasjonsgjentakelser hvis du skal klare å fjerne så mye som en brøkdel av motstanderens helsemåler.

De har også en lei tendens til å avbryte dine angrep mot dem, selv om du sjeldent klarer å gjøre det samme tilbake. Jeg har forståelse for at Capcom og Blue Castle ønsket å gjøre spillet utfordrene, men slike designvalg kan skapte en eksepsjonelt frustrerende spillopplevelse, spesielt hvis når man har dårlig tid til neste historieoppdrag skal begynne. Jada, dette er en filleting å pirke på, men det ødelegger flyten i spillet, og dermed det helhetlige inntrykket.

Mere blod, mere blod, mere blod!

Én ting skal utviklerne likevel ha: zombieslakten er så overdrevet og morsom som jeg forventet fra en såpass tullete spillserie. Armer, bein, hoder og kropper deles med tilfredsstillende lyddesign og detaljnivå mens de alle flyr veggimellom. Blodet spruter, innvoller flyter, og det tar ikke lang tid før Franks sorte dress har blitt farget fullstendig rød. Alle de ulike våpnene har sine individuelle lyder, og det er spesielt tilfredsstillende å hamre løs med et tungt slagvåpen mens du hører zombieknokler knekke.

Antallet udøde på skjermen samtidig ligger minst i hundretallet, og til tross for at du ofte ser den samme zombien komme haltende mot deg er det nok variasjon mellom dem til at det aldri blir et problem. Dessuten er de jo bare der for å bli mørbanket uansett.

Både zombienes og menneskenes bevegelser virker naturlige, men alle figurene har et merkelig plastskjær over huden som ofte får dem til å se ut som utstillingsdokker som har rømt fra nærmeste Hennes & Mauritz. Dette blir aldri et for stort problem, men kan nok ødelegge innlevelsen hos noen spillere. De mange zombiene og store områdene fører til at spillets ytelse ofte trekkes ned til et minimum. Grafikken hakker usannsynlig ofte, og dette kan bety undergangen om du er omringet av de vandøde.

Byen er din

Går du lei av tidsfrister og bikarakterer som maser på deg om overlevende som må reddes kommer spillet også med en separat sandkassemodus, som lar deg løpe rundt i Fortune City og samle penger, drepe zombier og eksperimentere med våpenkombinasjoner uten tidsfrister eller tyngende plot.

Sandkassemodusen er et fint avbrekk fra spillets vante gang, men det er ikke særlig moro i mer enn en halvtime. Psykopatene fra historiemodusen er vekk, det samme er de andre overlevende. Du møter stadig på plyndrere ute etter å stjele pengene og våpnene dine, men disse kan lett bekjempes med riktig våpen.

I tillegg er det en rekke utfordringer spredt utover hele Fortune City. Disse innebærer alt fra å løpe fra A til B på kortest mulig tid, eller drepe X antall zombier på en spesifikk måte. Belønningen er selvsagt mer prestisjepoeng og dermed en sterkere Frank West, som kan overføres tilbake til historiemodusen slik at utfordringene dine blir litt lettere.

Konklusjon

Dead Rising 2: Off the Record er nok det beste spillet i Dead Rising-serien, spesielt for de som har fulgt med siden begynnelsen i 2006. Med fan-favoritt Frank West tilbake i rollen som hovedperson burde dette være et spill de aller fleste kan like, hadde det ikke vært for at alt har blitt gjort før.

Følelsen av gjentakelse gjennomsyrer hele spillet og trekker helhetsopplevelsen ned flere hakk. Det er moro å slakte zombier, men etter hvert ble det lettere å bare løpe forbi dem framfor å rydde dem av veien. De kommer alltid tilbake uansett, så handlingene mine virket ganske konsekvensløse.

Det hjelper heller ikke at historien bare er en gjenfortelling av en historie jeg har opplevd tidligere, en historie som ikke er spesielt engasjerende eller spennende. Frank er, som alltid, kul og tørrvittig, men bortsett fra han bryr jeg meg ikke om noen av bikarakterene. Damene er der for å se heite ut, mannfolka for å barske seg.

Psykopatene, spillets bosser, er den mest interessante delen av persongalleriet, med tragiske skjebner og bakgrunner. Konfrontasjonene mellom dem og Frank er spennende, men unødvendig slitsomme. Med spesifikke angrepsmønstre og små muligheter for å utøve særlig mye skade blir det ofte en kamp mot klokken for å rekke neste hendelse i historien.

I det store og det hele er Dead Rising 2: Off the Record det samme spillet som Dead Rising 2, men med en ny protagonist og minimalistiske forbedringer. Spilte du det forrige spillet er det lite vits i å prøve ut Frank Wests nye eventyr. Dette passer nok best for de som ikke har noen tidligere erfaring med serien eller hardbarka fans.

Dead Rising 2: Off the Record er i salg for Xbox 360 (testet), PlayStation 3 og PC.

Vurdering


Dead Rising 2: Off the Record X360 X360 6/10 Windows PS3 PS4 XOne

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 14. oktober 2011
  • Plattform: Xbox 360
  • Utgiver: Capcom
  • Utvikler: Capcom

Kommentarer (0)

Forsiden akkurat nå

Til toppen