Anmeldelse Dead Space: Extraction

De må dø. Igjen.

Festlig, men lite utfordrende skyting.

«Rail shooters» er en undersjanger av skytespill hvor du kontrollerer siktet, mens bevegelse av spillfigur og kamera styres av maskinen. Denne sjangeren hørte hovedsakelig hjemme i arkadehallene, og gikk nesten i glemmeboka etterhvert som hjemmekonsoller ble mer populære. På Nintendos Wii-konsoll har disse spillene fått en liten renessanse i løpet av de siste årene. Wiimoten egner seg godt til å styre siktet i denne typen spill, og dermed har vi fått både relanseringer av velkjente arkadetitler og helt nye spill. EAs tredjepersonsactionspill Dead Space har nå fått en avlegger i nettopp denne sjangeren.

Ikke helt god i hodet.
Ikke helt god i hodet.

Galskap og mutanter

Dead Space: Extraction starter kort tid før hendelsene i originalspillet. På gruveplaneten Aegis VII har kolonister oppdaget en rød monolitt med merkelige innskrifter. Monolitten er tilfeldigvis prikk lik den som beskrives i tekstene til en religiøs gruppe, og uro begynner å spre seg gjennom kolonien.

Spillet begynner med et oppdrag som lærer deg de grunnlegende kontrollene, som å sikte, plukke opp gjenstander og så videre. I løpet av dette oppdraget assisterer du et par arbeidere med å fjerne monolitten fra sitt hvilested, og deretter går ting raskt til helvete. Sprut gale arbeidere angriper, og også spillfigurens mentale tilstand faller raskt sammen. Dette resulterer i hallusinasjoner, og på slutten av oppdraget leder disse til en nokså interessant vri hvor du oppdager at dine opplevelser i løpet av brettet kanskje ikke foregikk helt som du trodde.

Deretter introduseres vi for vår hovedperson, sikkerhetsvakt Nathan McNeal. Sammen med tre andre overlevende må han kjempe seg forbi gale mennesker og Necromorpher, de svært stygge mutantene fra Dead Space. De første brettene foregår på Aegis VII, men deretter forflyttes handlingen til gruveskipet Ishimura.

Medhjelperen, heltinnen og offer nummer fem.
Medhjelperen, heltinnen og offer nummer fem.

Uvanlig fokus

Det spesielle med Dead Space: Extraction er at det har et strengt fokus på historie, noe som ikke er vanlig kost i slike arkadeinspirerte skytespill. Jeg vil våge å påstå at den har den beste historien av alle spill i sin sjanger, men når konkurrentene er spill som House of the Dead og Time Crisis er ikke akkurat det noe kunststykke. Spillets karakterer og handling er kanskje ikke spesielt originalt (med en typisk snill actionhelt i hovedrollen, en tøff militærmann som medhjelper og et griskt, umoralskt gruvekonsern som spøker i bakgrunnen), men det hele er særdeles velprodusert med godt stemmeskuespill og mye av den samme atmosfæren som det første Dead Space.

Fokuset på historie skaper dessverre en noe ujevn spillopplevelse. Ofte får vi lange perioder med vandring rundt i korridorer, og alt som skjer er at følgesvennene dine snakker litt i bakgrunnen. Resultatet blir at du sitter og stirrer på skjermen og venter på at noe skal skje, som en lang mellomsekvens du ikke kan trykke deg forbi. Selv de mer vellykkede etappene kan bli kjedelige hvis du vil spille et brett om igjen. Det finnes ingen måte å hoppe over dem, så du må sitte og vente på at du skal få lov til å skyte noe.

Extraction gjør også flere forsøk på å skremme spilleren, med varierende hell. Jeg må innrømme at jeg ikke syntes det originale Dead Space var spesielt skremmende, da det er begrenset hvor mange ganger man skvetter av monstre som hopper fram fra skyggene. Det samme problemet gjelder også her, men ved enkelte anledninger lykkes spillet å skape en guffen stemning, spesielt når hovedpersonene begynner å hallusinere på høyst ubekvemme tidspunkt. På et brett skal du for eksempel krype gjennom et trangt, mørkt rør mens en kvinnestemme hvisker barnesanger i øret ditt og Necromorpher krafser rundt i nærheten.

De vil bare ha en klem.
De vil bare ha en klem.

I enkleste laget

Selve skytingen fungerer helt fint. Fiender beveger seg mot deg i ulike hastigheter, og gjør små krumspring som å hoppe sidelengs eller plutselig storme framover for å holde deg våken og fokusert. Problemet ligger i selve vanskelighetsgraden. Til å begynne med har du bare to grader å velge mellom, og ingen av dem byr på særlig mye motstand. De to viktigste grunnene til dette er fryseangrepet og styrken på våpnene dine. Det første er et prosjektil som fryser fast fienden, og dermed lar deg rolig ta dem av dage. Etter noen sekunder er angrepet ladet opp og kan brukes på nytt.

Det andre problemet oppstår fordi du får for mange kraftige våpen, som alt for lett gjør kål på mutantene. Ammunisjon til disse heller ikke mangelvare. Først på de høyeste vanskelighetsgradene klarer spillet å yte skikkelig motstand, med fiender som tåler litt juling og aggressive svermer som gjør fryseangrepet nødvendig. Dessverre låses ikke disse gradene opp får du har klart alle oppdragene, og på det tidspunktet har du så mange kraftige våpen å velge mellom at de fleste brettene likevel blir for enkle.

Etter hvert som du gjennomfører de historiedrevne oppdragene låser du opp rene skytegallerier hvor det eneste målet er å overleve en serie mutantsvermer. Disse løser problemet med ujevnhet mellom historieformidling og action, men de er ikke mer utfordrende enn sine motparter i den historiedrevne modusen.

De skriker verre enn de biter.
De skriker verre enn de biter.

Gimmicker til besvær og glede

Siden dette er et Wii-spill har utvikleren funnet det for godt å inkludere et par sekvenser hvor du bruker bevegelsefølsomheten i kontrollen til noe annet enn å sikte. Et uheldig bruksområde er å rydde unna hindringer du støtter på. For å fjerne dem må du vifte med Nunchuken. Det er ikke noe hastverk, ingen trusler, bare unødvendige blokader som fjernes med å veive med hånda. Et annet slett eksempel er lyskilden din, som må lades opp i mørke områder ved å riste på Wiimoten.

Heldigvis kompenseres det med et par andre, mer vellykkede bruksområder. Enkelte dører og maskiner aktiveres gjennom å fullføre et lite minispill, hvor du skal føre en elektrisk ladning gjennom en bane. Her trengs det en stø hånd for å lykkes, men det som gjør et par av disse sekvensene minneverdige er når du må lede ladningen samtidig som du holder hissige Necromorpher unna.

På tide å finne fram motorsaga.
På tide å finne fram motorsaga.

Et annet prakteksemplar på hvordan man skal bruke Wiiens særegne kontrollmekanisme er motorsaga. Denne skyter ut et sagblad som du så kan styre rekkevidden på ved å skyve kontrollen fram eller dra den tilbake. Det er nifst hvor festlig det er å kutte opp en mutant med saga, for så å raskt flytte den over til en annen som har blitt for nærgående.

Sin far lik

Våpenutvalget er ellers nokså variert. Du får alt fra en helt standard pistol til en elektrisk kanon som griller fienden med lyn. Alle våpnene har alternative moduser, som aktiveres ved å vippe Wiimoten til siden. Flammekasteren blir for eksempel et langdistansevåpen som slynger ildkuler, mens en laserpistol omgjøres til en granatkaster. Trass i mangelen på en skikkelig utfordring er det mye underholdning i å leke med de forskjellige våpnene, spesielt motorsaga.

Våpnene er forøvrig hentet fra det første Dead Space, og hvis du har spilt dette kommer du garantert til å kjenne deg igjen i Extraction. Det er imponerende hvor godt områdene fra originalen har blitt gjengitt på en betydelig svakere maskinvare, og hvis du likte den industrielle, mørke estetikken fra forgjengeren har du mye å glede deg til her. Spillet ser rett og slett lekkert ut, med god grafikk og overbevisende animasjoner hos mange av figurene. Som bonus får du også de seks episodene av Dead Space-tegneserien, med ytterligere informasjon om koloniens fall.

Har jeg ikke sett deg før?
Har jeg ikke sett deg før?

Konklusjon

Jeg sliter litt med å sette en endelig karakter på Dead Space: Extraction. På den ene siden er det for lett, og fokuserer ofte for mye på historiefortelling i en sjanger som ikke helt passer til denslags. På den andre siden er det alltid gøy å skyte Necromorpher, og det underholdende og varierte våpenutvalget makter til en viss grad å veie opp for mangelen på en solid utfordring.

Hvis du liker denne typen spill er Extraction verdt en nærmere kikk, men hvis du ikke kan fordra dem er det ikke noe særlig nytt å hente her. Fans av Dead Space kommer sikkert til å kose seg med å besøke gamle områder og fiender, men bør være oppmerksom på at det er en annen type spill enn forgjengeren.

Vurdering


Dead Space: Extraction Wii Wii 6/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 1. oktober 2009
  • Plattform: Nintendo Wii
  • Utgiver: EA Games
  • Utvikler: Visceral Games

Kommentarer (3)

Forsiden akkurat nå

Til toppen