Divine Divinity slo ned som lyn fra klar himmel i 2002, til stor glede for både kritikere og rollespillentusiaster. Spillet traff kanskje ikke like bredt som det hadde fortjent, men den belgiske utvikleren Larian beviste ettertrykkelig at de mestrer sjangeren. Det er vanskelig å finne en mer vellykket blanding av humor, engasjerende historie, gode dialoger, raske men taktisk krevende kamper og en fri og åpen verden. Divine Divinity kombinerte kort og godt det beste fra Baldur’s Gate med det beste fra Diablo.
To år senere slippes Beyond Divinity, et mørkere og mer lukket spill, som utdypet historien og tilførte universet bøttevis med historie og innhold. Handlingen var sterkt knyttet opp mot Divine Divinity, men uten at det var snakk om noen direkte oppfølger. Den kom først nå, i form av Divinity II: Ego Draconis. På tross av et lanseringstidspunkt blant mastodonter som Dragon Age: Origins og Mass Effect 2, vekker det betydelig interesse blant de som har hatt glede av de tidligere spillene. Det store spørsmålet er om utviklerne hos Larian klarer å nå ut til et bredere publikum denne gangen, i mylderet av toppspill.
Mot skyene
Divinity II: Ego Draconis er på mange måter en ambisiøs tittel. Larian tar nemlig steget over i tre fulle dimensjoner. Det innebærer ikke bare at fugleperspektivet er droppet til fordel for et tredjepersonsperspektiv med kameraet bak spilleren, en betydelig del av spillet foregår denne gangen i luften. Å lede en tobeint skapning gjennom en progressivt vanskeligere verden er relativt elementært, men hva gjør man når spilleren ganske enkelt kan fly over hindringene? Hvordan kombinerer man så fundamentalt ulike spillformer i én sømløs opplevelse?
Handlingen er lagt noen år etter Divine Divinity. Vår forrige helt er død, og verden står for fall. Dragene får skylden for elendigheten, og innbyggerne lar seg gladelig rive med. Dragene må utryddes. Hva er da mer passende enn at du starter din karriere som en stolt, men fersk skadedyrbekjemper? Alt er fryd og gammen frem til skjebnen og dens fordømte ironi sparker deg knallhardt i ballene; dragedreperen blir selv forvandlet til en drage. Livet og rollene snus på hodet når jeger blir bytte og gamle venner ser det som sin livsoppgave å drepe deg til du dør av det.
Omtrent samtidig går det opp for deg at langt større farer enn drager truer verden, og du dras inn i en kamp mot spillets inkarnasjon av ondskap. Damian, som ikke engang var tørr bak ørene i Divine Divinity, har store og mørke planer (tilsynelatende etter å ha latt seg inspirere av Ringenes Herre). Den gamle vismannen Zandalor dukker også opp igjen, og overtaler deg til å utnytte kreftene dine til det fulle. Referansene til de tidligere spillene er både mange og fornøyelige, uten at de er ekskluderende for nye spillere.
Ikke umiddelbart dragekrefter
Selv om målet står klart for deg ganske tidlig, er veien dit lang. Du har riktignok fått dragepotensial, men selve drageformen må du skaffe selv. Etter kjent rollespilloppskrift innebærer det kløing og slikking av en hel del rygg, til noen gir deg det du søker. Det er helt greit, når det duker for møter med spennende skikkelser, knerting av slemminger, haugevis med oppdrag og mengder av interessant innhold å utforske.
En og annen hemmelighet er det også å oppdage, og da kommer tankelesningen til sin rett. Utdannelsen som dragedreper gir deg nemlig det privilegiet at du kan lese andres tanker. Riktignok har det sin pris, det koster noen erfaringspoeng å bryte seg inn i et hode, men så kan det da også redde deg fra å bli rundlurt eller sette deg på sporet av noe spennende. Det er tross alt det folk aller helst vil skjule du har størst interesse av å vite.
Når du først har lært deg å skifte til drageform, kan du fritt velge mellom denne og menneskeform. Så sant det fysisk er plass til en drage der du befinner deg. Dessuten finnes det en rekke kraftfelt rundt i verdenen, hvis eneste oppgave er å holde drager utenfor. De kan deaktiveres, men da må du ty til de gode, gamle beina.
Frihet med visse begrensninger
Drageformen er så kraftig at de vanlige bakkemotstanderne ville blitt en lett match. Dette problemet har utvikleren løst ved å gjøre vanlige motstandere usynlige mens du er i drageform. I stedet får du bryne deg på flygende utyske og bakke-til-luft-installasjoner. Dette fungerer for så vidt greit, men det er litt paradoksalt at en som innehar slike krefter kan få bank av en liten gnom, uten å være i stand til å bringe flammer og svovel over den lille, klumpfotede byttingen av en motstander.
Drager er digre, så det er visse begrensninger på hvor du kommer til. De fleste av disse føles naturlige, men til tider blir man (drage)vingeklippet av kunstige og usynlige hindringer. Dette gjelder blant annet begrensningen på hvor høyt du får fly. Det virker unektelig litt snodig å måtte klatre opp i toppen av et tårn, bare fordi det usynlige taket ligger noen centimeter for lavt til at du kan fly dit.
Det er altså lett å oppfatte verdenen som inndelt i drageinnhold og menneskeinnhold, men overgangen mellom de to formene er sømløs og elegant. Det er ganske tilfredsstillende å løpe fra en farlig motstander, hoppe utenfor et stup og innta drageform mens du er i fritt fall mot fjorden nedenfor. Det er bare synd at seansen (og fienden) ikke kan avsluttes med en flammende ildkule fra en småforbannet drage.
