Anmeldelse

Driver: San Francisco

Glem de siste årenes fiaskoer, Tanner er tilbake med et smell.

Bilspillet Driver er en av PlayStation-generasjonens store klassikere, på tross av sin til tider vanskelighetsgrad (sann historie: jeg klarte aldri å passere kjøreskolen i starten på egenhånd). En herlig, sladdeglad kjøremodell og biljakter som på det tidspunktet var helt uten like i spillverdenen sørget for stor suksess, og spillet fikk selvsagt også en kompetent oppfølger.

Men det er, for å si det forsiktig, en stund siden Driver-serien ikke har stinket. Driv3r var en katastrofe og Driver 4 var ikke langt bedre. Det ville neppe overrasket mange om Driver: San Francisco hadde endt opp som nok et katastrofalt slaktoffer og blitt spikeren i kista til både serien og den tradisjonsrike utvikleren Reflections. Men slik er det ikke. Driver: San Francisco er nemlig heftige saker, og setter serien tilbake på spillkartet med et smell.

Brom brom.

Veldig rare greier

Driver: San Francisco er et åpen verden-bilspill hvor du jakter på skurker i den ikoniske amerikanske vestkystbyen – ofte i din gode, gamle Ford Mustang, med herlig seksti- og syttitallsmusikk på øret. Det minner litt om GTA IV, bare at du ikke kan gå ut av bilen. Du kan imidlertid noe langt bedre, og for å forklare det må jeg ta en tur innom spillets mildt sagt eksotiske handling.

Det hele starter nemlig med at politimannen Tanner blir stygt skadet under rømningen til en erkeskurk ved navn Jericho. Tanner havner i koma, mens Jericho går fri til å forpeste byen med planene sine. Du spiller Tanner, men ta det med ro – dette er ikke noen ligge-livløs-i-sykesenga-simulator. Tanners hjerne er nemlig svært aktiv, og i hodet sitt jobber han og partneren Jones fortsatt utrettelig med å få arrestert Jericho. Og drømmene hans har skumle paralleller til det som skjer i virkeligheten.

I Tanners drømmeverden har han fått en svært interessant egenskap. Han kan nemlig «hoppe» fra bilfører til bilfører. Ser du en lekker Pontiac Trans-Am (offisielt den kuleste bilen noensinne) på andre siden av gaten? Da er det bare å trykke hoppeknappen, velge bilen, og vips: du er bak rattet på den. Gjerne med en intetanende passasjer som får sjokk når du plutselig begynner å kjøre villmann. Det er bare bevisstheten din som tar kontroll over føreren – du teleporteres ikke fysisk over i den andre bilen.

Politijakter får vi mange av.

Dette høres selvsagt ut som en gimmick, men den funker faktisk svært godt. Sett at du følger etter en skurk og han begynner å slippe unna. Da kan du hoppe til en bil som er litt nærmere, for å ta opp jakten derfra. Eller hva med å hoppe inn i en buss i motgående kjørefelt, og arrangere en front-mot-front-kollisjon for å ta ut skurken på den måten? Hvis det høres litt i overkant brutalt ut får du huske at alt bare er fantasi, og menneskene i Tanners versjon av San Francisco – enten den er virkelig eller ikke – ser ut til å overleve det meste.

Litt oppstykket

Hele spillet er strukturert rundt akkurat denne egenskapen. Du behøver nemlig ikke å «hoppe» til en bil du ser. I stedet kan du hoppe ut av kroppen og zoome lenger og lenger ut til du ser hele byen fra satelittperspektiv. Det er slik du velger nye oppdrag. Enkelte biler er nemlig markert med ikoner, som indikerer at du starter et oppdrag ved å hoppe inn i nettopp den bilen. Dette kan være både sideoppdrag og historierelaterte oppdrag, og hvert kapittel inneholder en håndfull slike som må løses før du kommer videre.

Dette betyr at du i det ene øyeblikket kan drive gateracing mens du i det andre skygger en skurk for å hjelpe politiet. Deretter tar du kanskje etterforskningen videre i et mer skriptet, historiedrevet oppdrag. I tillegg til de oppdragene som må løses for å låse opp neste kapittel (enten det er sideoppdrag eller handlingsoppdrag) finnes en bråte mindre oppdrag hvor suksess belønnes med muligheten til å kjøpe spesifikke bilermodeller og så videre, samt en form for erfaringspoeng som i praksis fungerer som penger i spillet. Disse behøver du ikke å ta om du ikke ønsker det.

Svevebiler?

Spillets struktur har den positive virkningen at det fører til veldig lite dødtid. Du slipper å kjøre rundt i byen for å finne nye oppdrag eller andre ting å gjøre, i stedet suser du bare opp i skyene og velger det neste oppdraget du vil spille umiddelbart. Men strukturen kan også gjøre spillopplevelsen litt oppstykket. De fleste sideoppdragene er helt uavhengige av både Tanner selv og jakten på Jericho, og selv om noen involverer folk og situasjoner som dukker opp flere ganger i løpet av spillet bygger de sjeldent opp noen følelse av kontinuitet. Selv om oppdragene er varierte er det også noen maler som brukes om og om igjen, og som man kan bli litt trett av etter hvert.

Gøy å kjøre bil

Er det én ting Driver: San Francisco virkelig treffer godt, er det selve kjøreopplevelsen. Og det er jo faktisk litt viktig i et bilspill. Styringen er akkurat passelig løs, slik at bilene sladder tilfredsstillende rundt svingene, men den er også nøyaktig og responsiv nok til at du for eksempel kan tråkle deg gjennom motgående trafikk i høy hastighet. Det er slett ikke alltid det går bra, selvfølgelig, men når du krasjer er det din skyld og ikke spillets. Det har en bråte ulike biler (alle basert på ekte modeller), og de er nesten uten unntak herlige å kjøre.

En annen kul ting med selve bilkjøringen er det faktum at du kan se handlingen fra førerens perspektiv, bak rattet. Dette gjør det riktignok litt mer vrient å følge med på biler som jakter på deg, men det er likevel min absolutte favorittkameravinkel. Det hever både fartsfølelsen og følelsen av realisme mange hakk, og sørger for noen skikkelig heftige biljakter. Denne typen spill har stort sett holdt seg til et mer tradisjonelt bak-bilen-kamera, men etter å ha spilt Driver: San Francisco vil jeg bli oppriktig skuffet om vi ikke får mulighet til å bruke førstepersonsvinkelen i Rockstars neste GTA-epos.

Historien fortelles på en filmatisk måte.

Det er imidlertid småting som skurrer i spillet. Med en tung bil kan du brøyte deg gjennom trafikken, men treffer du et enkelt stakittgjerde er det full stopp. Det å ta ut flyktende skurker kan også være frustrerende til tider, da bilene deres noen ganger tåler ekstremt mye skade. Dermed kan noen av biljaktene utarte seg til rene tålmodighetsprøver.

I de løpene hvor fokus er på racing virker det forresten åpenbart at vi har med det gamle strikkbånd-prinsippet å gjøre; det er ekstremt vanskelig å riste motstanderne av deg uansett hvor godt du kjører, samtidig som de som oftest slapper slik at de er lette å ta igjen hvis du kludrer det til. Jeg synes dette undergraver spillerens prestasjoner, og håper bilspillutviklere dropper strikkbåndet snart (men siden jeg har klaget over det i halvparten av bilspillanmeldelsene mine siden jeg startet på Gamer.no for snart ti år siden, skjønner jeg jo at det ikke kommer til å skje med det første).

Anarkistisk moro med andre

Driver: San Francisco tilbyr selvsagt også flerspiller. Mulighetene her er ikke så omfattende som i for eksempel GTA IV, men til gjengjeld tar det lett av når spillerne i flere moduser deler Tanners mulighet til å hoppe mellom ulike biler når de ønsker det. Min favorittmodus er rett og slett en enkel variant av sisten (eller tikken som vi sier der jeg bor), hvor det gjelder å være «merket» så lenge som mulig mens motspillerne forsøker å gjøre sitt beste får å krasje i deg og overta merket.

Dyr bil. Synd om noe skulle skje med den.

Ellers får vi flere racingmoduser og noen litt mer eksotiske saker, som en modus der spillerne må samarbeide om å forsyne en bil med drivstoff – rett og slett ved å følge i sporene dens. Jeg synes ikke det var kjempemoro. En åpen modus er også tilgjengelig, for de som klarer å finne på sin egen moro i spillet. Jeg har hatt et par artige timer med denne; ikke bare er spillets svært så forseggjorte versjon av San Francisco moro å utforske fritt, men jeg hadde det moro med både impromptu drag racing, lengdehopp og så videre.

Spillet støtter ikke bare nettbasert flerspiller, men også sofaflerspiller for to spillere. Det er alltid en bonus med lokal flerspiller, og den åpne modusen kombinert med godt selskap bør tilby mye anarkistisk moro. Når det er sagt ser jeg egentlig ikke den helt store varigheten i noen av spillets flerspillermoduser, så det er ikke der spillets hovedverdi ligger.

Det er verd å påpeke at Ubisoft kjører samme linje som Electronic Arts og deres Online Pass for å kompensere for tapte inntekter ved bruktsalg. Spillet lanseres med en Uplay-kode som kan aktiveres én gang, og gir deg tilgang på nettbasert flerspiller. Hvis du kjøper spillet brukt risikerer du naturligvis at den forrige eieren har brukt koden. Da må du betale 800 Microsoft-poeng (cirka 65 kroner) for privilegiet. Tilsvarende system gjelder også for versjonen til PlayStation 3.

Dette er stilige saker.

Konklusjon

Driver: San Francisco er et eksplosivt comeback for en serie som har ligget i gjørma i mange år. Utviklerne har droppet de håpløse forsøkene på å konkurrere med GTA-serien ved å inkludere løping og skyting utenfor bilen, og fokuserer i stedet på det som alltid har vært Driver-spillenes største pluss, nemlig selve bilkjøringen. Kjøremodellen er ikke langt unna det jeg vil betegne som perfekt for et spill av denne typen, og det er genuint moro å suse gjennom San Franciscos gater i Tanners heftige Mustang. Spesielt når handlingen sees fra bak rattet-vinkelen, som fra nå av bør være obligatorisk i alle slike spill.

Spillets store nyhet, nemlig muligheten til å «hoppe» fra bil til bil, gir det også en ekstra spennende dimensjon. Plutselig har du langt flere muligheter til å ta ut bilene du jakter på, og måten spillet er strukturert på sørger også for at du slipper den dødtiden man ofte får når man kjører mellom oppdragene i denne typen åpen verden-spill. Samtidig blir helhetsopplevelsen noe oppstykket av at man hele tiden hopper fra den ene situasjonen til den andre uten at det nødvendigvis er noen handlingsmessig sammenheng mellom det du gjør i det ene øyeblikket og det du gjør i det neste.

Spillet har også enkelte andre elementer som trekker noe ned, slik som en viss repetisjon i måten en god del av oppdragene fungerer på. Men alt i alt leverer det en frisk og variert opplevelse tuftet på et supersolid arkaderacingfundament og kombinert med solid presentasjon og massevis av herlig musikk. Jeg vet at Driver-seriens merkenavn ikke er verd spesielt mye lenger, men hvis du på forhånd har dømt Driver: San Francisco nord og ned har du gjort en stor tabbe.

Driver: San Francisco kommer i salg torsdag 1. september, for Xbox 360 (testet), PlayStation 3 og PC.

Siste fra forsiden