Anmeldelse

Kreativ postapokalypse

Et mer sjarmerende og selvsikkert action-eventyr skal du lete lenge etter.

Å snuse gjennom hyllene i den lokale spillsjappa kan fort føles som å drøvtygge grus, der innholdsbeskrivelsen gjerne består av et par håndfuller av de heteste trendordene. Spillindustrien beveger seg i distinkte, populære retninger, og det skal ærlig talt ikke så mye til for å bli passe blasert.

Baksiden av emballasjen til Enslaved nevner sikkert noe om et «postapokalyptisk actioneventyr», men det blir helt feil å veie det opp mot hva markedet har bydd på av postapokalypse de siste årene. Enslaved er nemlig en demonstrasjon av hvordan spennende figurer, nydelige omgivelser og en gjennomarbeidet historie kan gjøre et nesten banalt konsept til et av årets beste.

Pigsy er en av spillets minneverdige figurer.
Pigsy er en av spillets minneverdige figurer.

En ensom verden

Se for deg at du er en enkel mann som stiller få krav. Du farter rundt i endesløse landskap, og har kun selskap av den motoriserte tohjulingen din. Du trives fryktelig godt med å være løsrevet fra alle krav og hindringer. Frihet og rotløshet definerer deg, og du hadde ikke ønsket noe annet heller. Se deretter for deg at du kidnappes uten forvarsel eller åpenbar grunn, og våkner opp fengslet på en flyvende farkost med en rekke andre mennesker. Det er historien til vår hovedperson, Monkey.

Verden er for øvrig en dyster skygge av seg selv, men bakgrunnen for de masse ødeleggelsene må vi selv tolke ut ifra omgivelsene. En katastrofe har i hvert fall hendt, og den har redusert befolkningen til et lite antall stammer boende i en postapokalyptisk ødemark. En eller annen overmakt har sendt ut drapsroboter for å kue de gjenlevende, og nå har folk altså begynt å forsvinne også.

Vår muskuløse og driftige venn Monkey greier etter hvert å unnslippe slaveskipet, og ender opp i ruinene av New York med en tenåringsjente kalt Trip. Hun er en skral liten sak, og ser sitt snitt til å hacke hodebåndet til hovedpersonen vår for å dra nytte av hans tjenester. Kort fortalt vil den særs muskuløse og akrobatiske Monkey fra dette punktet av måtte adlyde alt Trip sier, hvis ikke så koker hun hjernen hans.

Nå er ikke den vesle damen urimelig og egoistisk som manipulerer sin eneste redningsmann på dette viset. I stedet er det nok hennes snarrådighet og intelligens som gav henne en forståelse for at et tvunget samarbeid nok gir størst sjanse for overlevelse. Her starter en vakker historie om to fremmede som må holde sammen mot alle odds for å overleve den livsfarlige tilværelsen og finne tilbake til sine tidligere liv.

Stimulerende verden

Det er Monkey også.
Det er Monkey også.

Skal man være veldig refererende og overfladisk så kan nok Enslaved enklest beskrives som en blanding av Uncharted 2 og Ico. Spillet har likevel mange sider, og alle er deilig særegne. Den mest sentrale av dem alle er nok den stadige klatringen. Monkey har fått navnet sitt for en grunn, og det krever sin mann å traversere etterlevningene av den verdenen som en gang var.

Trip er langt svakere enn vår mann, og det betyr at man ofte må ta omturer eller regelrett bære henne for å komme frem. Dermed får man sjansen til å sprette fra avsats til avsats og klatre i alle verdens byggverk for å ploge vei gjennom historien. Dette systemet har en flott flyt og blir sjeldent kjedelig, og det skal de nydelige omgivelsene ta mye av æren for.

At en spillverden er postapokalyptisk må på ingen som helst måte bety at den preges av dystre, ekle grå- og bruntoner, og utvikler Ninja Theory har gjort en helt fantastisk jobb med omgivelsene. Man omgis aldri av noe som kan minne om hyggelige kulisser, men fargepalettet er alltid ytterst variert og hyler om oppmerksomhet med sterke, kontrasterende farger.

Jeg ser for meg at det kan være problematisk å gå tilbake til det typiske skittpalettet nå som Enslaved har satt dagsorden, og det er fantastisk at et forholdsvis perifert spill fra en mellomstor utvikler plutselig spytter på noen av verdens fremste utviklere på dette viset. Enslaved tråkker alltid opp sin egen sti, og gjør det med all verdens stilsikkerhet.

Varierte spilldeler

Den stien leder til tider rett i fanget på en klase drapsroboter, og der kommer et annet sentralt aspekt av spillet inn. Disse robotene aktiveres sjelden før du selv velger å ta kampen til dem, og ved hjelp av en mekanisk øyenstikker kan Trip som regel kartlegge deres posisjoner når man entrer nye områder. Det gir kampene et flott taktisk aspekt, og det er en av forutsetningene for at slåssingen funker ganske godt.

Omgivelsene er både kreativt utformet og fargerike.
Omgivelsene er både kreativt utformet og fargerike.

For selv om kampsystemet har rikelig med «scwhung», og består av et fåtall hardtslående kombinasjonsangrep som tilfører en behagelig puristisk overbevisning til Monkeys urpersonlighet, så er det rimelig monotont. Man møter alle fiendetypene rimelig tidlig, og de er aldri utfordrende nok til at man stimuleres noe særlig. Det hjelper litt på at man må veksle mellom nærkamp og avstandsangrep, samt å benytte skjold og ymse avledningsmanøvere, men det er rett og slett for mange, lange og ensformige kamper til at denne delen av spillet fungerer helt.

Heldigvis har kampene blitt disponert med fornuftig mellomrom. Man er aldri særlig langt unna det man liker best, enten det er klatring, slåssing eller mellomsekvensene, og det gjør visse nedturer overkommelige. Et viktig poeng er uansett at alle spilldelene gjennomsyres av fantastisk sparring mellom Trip og Money. Dynamikken de to imellom er blant de bedre i et spill på noen år, og stemmeskuespillet fra Andy Serkis (kjent som blant annet Gollum) og Lindsey Shaw (10 Things I Hate About You) er virkelig attråverdig.

Det skader jo selvsagt ikke at spillet er pent heller, eller at de mange mellomsekvensene alltid føles interessante og givende. Isolerer man Enslaved til de grove mekanismene så hadde det ikke vært mer enn et halvbra actioneventyr med typisk krydder som enkel utforsking og mulighet til å oppgradere visse angrep. Det er samspillet mellom de ulike spilldelen som kombinerer til en magisk mikstur.

Flott samspill

Når historien utvikler seg får vi omsider oppleve variasjoner av den typiske formelen med slåssing, klatring og mellomsekvenser, og det er noe som gjør spillet godt. Noen steder må man for eksempel løse enkelte gåter som krever at du roter rundt litt i topplokket, og det er et godt avbrekk fra generelt høyt tempo. Det kunne gjerne ha vært flere av disse utfordringene, men det er heldigvis mye annet til å holde en opptatt også.

Ved andre anledninger får vi gjøre ting som å fise rundt på et svevebrett, slåss mot sluttbosser eller begge deler samtidig, og Enslaved har alltid et ess i ermet når tempoet begynner å bli noe monotont. Det er ikke dermed sagt at det er tilgivelig at noen av spillets 10-12 timer kan bli veldig ensformige, men med tanke på den respektable lengden så blir dette spillet aldri kjedelig.

Mang en robot skal krøstes.
Mang en robot skal krøstes.

Det kan nok også spores til den givende historien også. Man kan helt sikkert trekke ti tusen paralleller mellom historien i Enslaved, som for øvrig er skrevet av «The Beach»-forfatter Alex Garland, og den typiske Hollywood-floskelen, men jeg lot meg engasjere til siste slutt. Vendingene kommer med fornuftige mellomrom, og det er alltid spennende å se forholdet mellom Trip og Money utvikle seg fra å være særs anstrengt og formelt til å bli et genuint vennskap.

Samtidig sitter man alltid igjen med en viss forbannelse av de som har tatt verdigheten ut av livet til disse figurene, og man formerlig sitrer etter å ta del i konklusjonen etter å ha laget kretskortstøv av en armé roboter.

Konklusjon

Dette er utvilsomt en av årets største positive overraskelser, og selvsikkerheten det opptrer med gjør det vanskelig å forstå at utvikler Ninja Theory kun har tre spill bak seg. Mekanismene er en salig gumbo av ting som har vært populære i spillindustrien de siste årene, men måten de kombineres på er helt unik. Samtidig får vi ta turen gjennom en flott historie velskildret av de mest fargerike og vakreste omgivelsene i et spill på en stund.

Det er ikke til å komme bort ifra at med mer variasjon, særlig i forhold til de mange kampene og et klatresystem som fort kan gå noe i autopilot, kunne dette spillet ha nådd helt nye høyder. Enslaved byr på en fantastisk opplevelse, og det er vanskelig å ikke anbefale det til alle jeg måtte komme over, men potensialet blir fortsatt stående som et stort spørsmål.

Enslaved kommer i salg fredag 8. oktober, for Xbox 360 og PlayStation 3.

Vurdering

Enslaved: Odyssey to the West

Enslaved: Odyssey to the West PS3 PS3 8/10 X360 Windows

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 8. oktober 2010
  • Plattform: PlayStation 3
  • Sjanger: Action
  • PEGI: 16+
  • Utgiver: Namco Bandai
  • Utvikler: Ninja Theory

Beste priser På lager Få varsel når prisen faller

Enslaved: Odyssey to the West X360 X360 PS3 Windows

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 8. oktober 2010
  • Plattform: Xbox 360
  • Sjanger: Action
  • PEGI: 16+
  • Utgiver: Namco Bandai
  • Utvikler: Ninja Theory

Beste priser På lager Få varsel når prisen faller

Kommentarer (21)

Forsiden akkurat nå

Dette gjør brukerne nå

Alle brukere
Til toppen