Mothership Zeta
Nå er det på tide å besøke det absurde. Som den sporhunden du er følger du selvsagt nok et radiosignal, og denne gangen ledes du til en kræsjet UFO. Før du rekker å snuse rundt altfor lenge blir du sugd opp av en stråle, og du våkner omsider opp halvnaken i en celle med en kvinnelig medfange. Etter en anstrengt introduksjon finner dere ut at dere skal simulere et slagsmål for å tiltrekke romvesenvokternes oppmerksomhet, før dere juler de opp og forsøker å finne en vei ut.
Allerede noen minutter etter at man kommer til romskipet finner man det første romvesenvåpenet, en sjokkbatong. Derfra og ut introduseres du for en mengde spennende våpen som sier «pew pew» snarere enn pang. Siden fangevokterne har ribbet deg for utstyret ditt blir du tvunget til å plukke opp ymse laserplaffere fra etterlevningene til de små grå mennene du skyter. Det er slettes ikke dumt, for de nye våpnene er i de fleste tilfellene mye sterkere enn de du finner nede på jorden.
Det viser seg etter hvert at romvesnene har fanget folk i mange hundre år, og det er spennende å møte alt fra samuraier til cowboyer. Det klart beste aspektet ved denne utvidelsespakken er i mine øyne stemmeklipp man finner rundt omkring i romskipet. Her hører man vitnemål fra folk som har blitt fanget gjennom tid, og de spenner fra svært morsomme til regelrett deprimerende. Disse er mange i tallet, og tilfører Mothership Zeta en alternativ fortellerstil som for det meste har vært fraværende i Fallout 3.
Også omgivelsene er veldig pene, der man trasker omkring i et fargefylt futuristisk romskip som står som en direkte kontrast til atomødemarka, med avanserte datamaskiner og apparater rundt omkring. Mye av dette utstyret får man også tilgang til, for eksempel laserkanoner, strømtårn og maskiner som fryser fiender. Denne utvidelsen oppleves i det hele tatt som veldig annerledes fra kjernespillet, men det er på ingen som helst måte en dum ting.
Mothership Zeta kan på sett og vis sies å være en krysning mellom Operation: Anchorage og The Pitt, der de har funnet den hårfine balansen mellom høyintensitetsaction og solid historiefortelling i forholdsvis trange miljøer. Rent kreativt er dette den klart beste utvidelsespakken som har kommet, og de stimulerende omgivelsene gjør det til en lek å forsere de ulike hindrene spillet skyter mot deg.
Det er vanskelig å forklare akkurat hvorfor denne utvidelsen er så flott uten å røpe mye av innholdet, noe jeg vet ikke er særlig populært, så dere får bare ta meg på ordet når jeg sier at man finner masse småsnacks som krydrer en allerede upåklagelig opplevelse her. Sammen med Point Lookout står Mothership Zeta som den klart sterkeste ekstrapakken til Fallout 3, og om man bryr seg pent lite om å traske videre på hovedhistorien så er det en av disse man bør ta en titt på (helst begge).
9 av 10
Broken Steel
Det var mye misnøye å spore i tiden etter at Fallout 3 kom ut. Slutten var for veldig mange antiklimatisk, og fungerte på ingen måte som en god sammensnurping av et ellers lekkert produkt. Jeg skal ikke si meg uenig med de som følte det sånn, og jeg ble definitivt glad da jeg hørte at Bethesda tok ansvar og lanserte Broken Steel. Denne utvidelsen gjør nemlig noe man på tegneseriespråket kaller en «retcon». Dette går kort fortalt ut på at man går tilbake og forandrer historien av en eller annen grunn. Og i dette tilfellet er det altså fordi det opprinnelige slutten rett og slett var for dårlig.
I tillegg til å lansere en ny slutt øker Broken Steel også grensen for høyeste ferdighetsnivå fra 20 til 30. Derfor freste jeg de fire andre utvidelsene først, for å stå bedre rustet mot den nye slutten. Det viste seg slettes ikke å være nødvendig, ettersom du ender opp som en mektig liten sak på kort tid, men det var likevel ikke dumt å spille slutten sist.
Denne utvidelsen begynner der hvor hovedspillet sluttet brått. Du våkner til deg selv i hovedkvarteret til The Brotherhood of Steel, hvor du får tilbakemeldinger basert på hvilket valg du tok under den originale slutten. Deretter blir det klart at de har gjort deg til et fullkomment medlem av organisasjonen sin. I tillegg til heder, ære og et klapp på skuldra så får du også lov til å ta på deg noe av drittarbeidet deres. Det er ikke bare fryd og gammen å våkne opp etter et langt sykeleie, altså.
Som en konsekvens av å kunne nå høyere erfaringsnivå vil du også få tilgang til mye snop, blant annet en rekke nye ferdigheter og gjenstander. Det kommer selvsagt godt med, for det er noen nye fiender som virkelig sparker rumpe.
Historiemessig stiller Broken Steel naturligvis sterkt, ettersom det er den eneste utvidelsen som sikter mot å utvide hovedhistorien. Måten den utspiller seg på er kanskje ikke like spennende som i noen av de andre ekstrapakkene, men til gjengjeld er den desto mer interessant siden den fortsetter en fortelling du sannsynligvis har investert et solid antall timer i allerede.
Hva de velkjente dilemmaene angår så er det ikke mange av de å spore her. Dette har selvsagt mye med at oppdraget ditt i all hovedsak går ut på å knekke The Enclave en gang for alle. Det finnes visse valgmuligheter nå og da, men det hele går i bunn og grunn på skinner. Heldigvis er det mye spennende historie å suge inn gjennom dataterminalene man finner rundt omkring, og de med de samme tvangstankene som meg nyter nok å oppleve dybdehistorie på det viset.
Denne utvidelsen er i all hovedsak ment som en erstatning for de punktene hvor Fallout 3 kom til kort, så jeg føler at det er en nødvendighet å kommentere slutten det byr på. Den er god. Den er ikke superepisk og storslått på en måte som for alltid vil brenne seg inn i minnet ditt, men den er tilfredsstillende og fungerer som et godt punktum for en opplevelse som har klemt altfor mange timer ut av en stakkars rollespiller. De har også lært av tidligere idioti, og det er nå fullt mulig å spille videre igjen etter at du er ferdig med kjernehistorien. Det kom ikke et sekund for tidlig.
Det er likevel ting å utsette på ved Broken Steel. Noen ganger blir det for eksempel altfor mye skyting og altfor lite givende historiefortelling. Flere av actionsekvensene varer unødvendig lenge, og det oppleves nesten som om de har pakket en drøss med fiender inn i små områder for å hale ut tiden noen steder. Det preger ikke spillet i så stor grad at det ødelegger opplevelsen, men det får en likevel til å lure på om de kunne ha gjort mer med produktet.
Alt i alt oppfyller Broken Steel de kravene jeg stilte til en videreføring av historien, og innholdet du får er jevnt over godt. Du vil ikke oppleve øyeblikk som når opp til spillets absolutte toppnivå, men det viktigste er tross alt at det holder jevnt over høy kvalitet. Historien er god, kampene er spennende og slutten er endelig verdig et spill som dette.
8 av 10
Konklusjon
Jeg har veldig lyst til å anbefale dette spillet til alle der ute, egentlig, men det piner rollespillnerden i meg å innse at alle ikke er like. Til tross for at Fallout 3 blander skytespill- og rollespillelementer på en fortreffelig og forholdsvis tilgjengelig måte, kan det nok bli for tekst- og dialogtungt for mange.
For de som har en viss interesse for vestlige rollespill, derimot, representerer Fallout 3 noe av det ypperste som har blitt gitt ut de siste årene. Denne pakken sikter seg naturligvis inn mot de som ikke eier hovedspillet fra før av, og for disse kan jeg ikke gjøre annet enn å komme med den varmeste anbefaling. Selv brukte jeg rundt 30 timer på alt ekstrainnholdet som er med i denne pakken, og med 60 timer investert fra før av står denne pakken for en av de mest helhetlige spillopplevelsene jeg har hatt på noen år.
Eier du ikke Fallout 3 fra før av og vil ha et rollespill – kjøp. Hvis du allerede er i besittelse av det så finnes alle ekstrapakkene separat i din konsolls respektive nettbutikk, og du vet at du vil ha minst én av de.
Fallout 3: Game of the Year Edition er i salg for PC, PlayStation 3 og Xbox 360 (testet).
