Anmeldelse

Fight Night Champion

Stor slagstyrke, liten presisjon.

Et av essayene i Roland Barthes fortsatt aktuelle Mytologier handler om hvordan Tour de France kan leses som et narrativ. Et annet handler om amatørfribryting. Jeg tror ikke den godeste Barthes hadde holdt seg for god til å gi boksesporten den samme behandlingen. Machoforfattere som Ernest Hemingway og Jack London har begge brukt boksesporten som utgangspunkt for fortellinger om mannen og hans manndom, og ettertrykkelig bevist det følelsesmessige sprengstoffet som ligger i å se to menn banke løs på hverandre med hansker.

EA Canada tar en rute som oppleves som noe enklere idet de forsøker å selge oss det som på esken kalles «et Hollywood-inspirert bokseeventyr». Vi følger André Bishops vei fra ung og lovende amatørbokser til toppen av det profesjonelle sirkuset i spillets hovedmodus, den såkalte Mestermodusen.

Dramalama

Å snakke om spill og dramaturgi føles ofte malplassert, men EA gjør døren høy og porten vid i hvordan de forsøker å selge Fight Night Champion. Det males med den typen strøk som vanligvis forbeholdes norsk film. Andrés vei til toppen inneholder en hjertegod trener, en bror med mindreverdighetskomplekser, en sleip promotør med ei søt og hjertegod datter som ønsker å komme seg ut av farens lumre skygge og dobler som kjærlighetsinteresse, en psykopatisk tittelinneholder som ikke står tilbake for Ivan Drago, korrupte politimenn, en Morgan Freeman-aktig mentor og rasistiske fengselsbøller.

Det er en manns verden.
Det er en manns verden.

Man kan kanskje ikke forvente at spill skal ha historier med et snev av originalitet, men EA Canada viser seg strålende inkompetente når det kommer til historiefortelling. Ikke nok med at de stjeler skamløst, de viser også en suveren udugelighet i hvordan man syr sammen drama. Fortellerformen er forutsigbar, vriene så åpenbare at man skulle tro at protagonisten deres het Johannes og ansiktsanimasjonene like platte som Tone Damli på en dårlig dag.

Uheldigvis er dette symptomatisk for hvor EAs sportsspill er på vei. Alle ser det kanskje ikke, men å gjøre sport til melodrama undergraver sportens rolle som drama i seg selv. Den mytologien som eksisterer rundt store atleters geni, om man kan bruke et slikt ord, har alltid fascinert. Fra Zidane: A 21st Century Portrait til James Tobacks Tyson, begge utmerkede skildringer av to sportsdefinerende idrettsutøvere, går det en strømning som filleriver biografiens pålessede virkelighetsforvridning. Disse to filmene taler med oppriktighet om individer som hver på sin måte har gjort zeitgeist-definerende handlinger på sin arena, ring eller bane.

Spillbart?

Fight Night Champion gjør bokseringen til manesje, det er brød og sirkus for alle penga. De treige og uresponsive kontrollene er et gufs fra fortidens vestlige slåssespill, og viser fallgruven ved å gå for det realistiske over det enkle. Når du kaster ut slag, i kombinasjoner eller som enkle forsøk på å forvirre motstanderen, er det viktig å overveie hver eneste bevegelse. Hvis du blir for ivrig låses slåsskjempen din i animasjoner som gjør deg forsvarsløs, et spennende konsept som dessverre gjør det vanskelig å improvisere, å tilpasse seg umiddelbart, som er det jeg ønsker. Fight Night føles mer som et strategispill enn et taktilt spill. Kanskje reflekteter det boksesporten, men særlig morsomt er det ikke. Ikke hvis du ønsker å se umiddelbare resultater for de valgene du gjør.

Store menn slår hardt.
Store menn slår hardt.

Å lykkes krever sine ferdigheter, men spillet gjør svært lite for å forklare hva de forskjellige slagtypene er godt for. Du har jabber, svingere og uppercutter, som har sine roller integrert med utholdenhetsbaren, og du har også en serie spesialbevegelser tilgjengelig på retningspaden som stort sett faller innenfor kategorien skitne triks. Problemet er at du, i kamp, har for mye å forholde deg til av slagtyper. Hvis man hadde bygd Fight Night rundt den klassiske slåssespilltemplaten der du i en treningsmodus har full oversikt over hva de forskjellige angrepene er godt for, hadde det å mestre spillet blitt mye mer oversiktlig. Istedenfor blir du tvunget til å lære ting på egen hånd med uhyre vage innspill til hva som faktisk foregår. Dermed famler du som nybegynner i blinde med boksehansker på hendene.

Du kan velge mellom å slå med høyrespaken, en utvikling av en tidligere nyvinning som gir deg kontroll over samtlige seks grunnslag uten å måtte kombinere knapper eller et mer tradisjonelt knappesystem som strengt tatt fungerer bedre, der du ved å holde inne den ene triggeren kan flytte slagfokus fra hode til kropp. Grunnen til at knappene fungerer bedre er at høyrespakens begrensede radius gjør det enkelt å blande slag. En knapp blokkerer angrep, og du har også muligheten til å bevege hode og kropp for å unngå slag. I tillegg til dette må du forholde deg til helsebar og utholdenhetsbar, som interagerer med hverandre.

Kampene speiler boksesportens regelsett. Hver runde varer i tre minutter, som enten avgjøres på poeng eller på knockout, ved at du slår ned motstanderen tre ganger i løpet av samme runde eller at motstanderen ikke kommer seg på beina til dommerens klassiske titelling.

Lydsporet har godbiter fra El-P og Black Milk.
Lydsporet har godbiter fra El-P og Black Milk.

Om du ønsker å gjenskape den profesjonelle boksesportens maratonøvelse, tolvrunderen, kan du forberede deg på litt av en konsentrasjonsprøve. Her gjenspeiles mekanikkens kanskje største svakhet, som er knyttet til det jeg snakket om tidligere, nemlig bokseringens narrativ.

Hvert slag som en historie

Hva handler boksing om? Det er egentlig ganske åpenbart. To menn som slår løs på hverandre for å innsette sin manndoms suverenitet. Men historien får straks nyanser av taktikkeri og av regler, av kvalitet mot kvalitet. Rekkevidde, slagstyrke, utholdenhet, evnen til å handle rasjonelt under indre og yttre påkjenning, spiller alle en rolle.

Fight Night Champion forsøker å belyse dette gjennom sin historiemodus, men kommer aldri egentlig i nærheten av å fange essensen i boksesporten. Som André Bishop må du takle kutt, skadet hånd, bestukkede dommere og overlegen slagkraft, men ikke før i den endelige tittelkampen kommer EA Canada i nærheten av å gjøre sporten til drama.

Før det opplever du en rekke begrensninger som føles kunstige og mekaniske; ikke integrert i spillets audiovisuelle uttrykk, men heller er knyttet opp mot ren statistikk. Selv i tittelkampen, der de første rundene ganske enkelt handler om å holde seg stående før du får beskjed om å utføre kroppsslag for å gjøre motstanden treigere og til slutt må beskytte et skadet øye, benytter EA Canada seg av noe så kjedelig som en slagteller for å fortelle deg hva du skal gjøre.

La meg si deg et alvorsord, mann til mann.
La meg si deg et alvorsord, mann til mann.

Selv en tradisjonell indikator ville vært mer vellykket, men her kunne jeg ønsket meg en mer eksperimentell tilnærming der du kunne se og høre resultatet av dyktigheten din i langt større grad enn de stort sett identiske knock-out animasjonene og påfølgende "kom deg på beina"-gjør det. Kontekstsensitive kommandoer begrenser seg stort sett til at verden går inn i sakte film når du kan få til en knock-out, der man kunne skapt et kontrollsystem som krevde atskillig mer av inngripen fra spilleren. Istedenfor blir du leid etter hånden, gitt spesifikke mål som har svært lite med atletens genialitet å gjøre. Det fullstendig abstrakte Punch-Out!!-serien ligger faktisk atskillig nærmere boksesportens estetikk enn Fight Night-serien gjør.

Moduspondus

Hvis du kan se gjennom den luggende mekanikken og det dønn kjedelige og antiekspressive uttrykket har Fight Night Champion en del å stille opp med. I tillegg til Mestermodusen har du muligheten til å gå rett til duell med noen av boksesportens største navn, alle gjenskapt med visuell presisjon.

Ali, Tyson, Foreman og Lewis er alle her, i tillegg til de aller fleste bokserne som har gått inn i den kollektive bevisstheten som sportens legender, med ferdigheter som speiler deres kvaliteter. Riktignok fanger ikke Fight Night den særegne stilen til Ali eller den utemmede råskapen til Tyson på sitt beste, men det kan man kanskje ikke forvente av et spill av denne typen. De har alle de samme slagene, men utfører dem med forskjellig kraft. Å se en bokser slå er riktignok litt for mye som å se en annen, men det må man bare leve med.

Jeg ser deg, tass.
Jeg ser deg, tass.

I tillegg kommer Arv-modusen, som burde være kjent for de som har erfaring med tidligere runder av Fight Night, og en serie treningsspill. Arv-modusen lar deg ta den tradisjonelle ferden mot toppen idet du trener deg sterkere og bekjemper bedre rangerte boksere for å bli verdens beste, uten alt det klossete dramaet du opplever som André Bishop. Og når du føler deg klar for det kan du trekke på nett for å få deg en skikkelig omgang juling.

Nettmodusen kommer med en rekke utfordringer, fra vanlig øyeblikkelig nevekamp til turneringer med ekte premier. Nettkoden er teknisk kompetent og skaper ingen hindringer for å kunne oppleve Fight Night på godt og vondt, og er et godt alternativ til sofakamp med en kamerat som er utbrodert på meningsfulle måter hvis du liker EAs tilnærming til boksesporten. Du kan lære en del av å se på andre slåss, men det at kontrollene ikke responderer umiddelbart tar deg ut av kampene og distanserer deg fra de konkrete bevegelsene og slaghandlingene også her.

Fest øynene på premien.
Fest øynene på premien.

Konklusjon

Det kan godt være at Fight Night Champion i bunn og grunn er en god boksesimulator, men den uresponsive kontrollen og den streite audiovisuelle presentasjonen gjør at bare blodfans av boksesporten vil ha interesse av å finne ut av akkurat dette. Om du klarer å se gjennom dette får du en akseptabel dose med underholdning for pengene.

Fokuset på drama er fullstendig feilslått og Mestermodusen, som er spillets kanskje største salgspunkt, lykkes ikke i å lære deg spillets finesser i stor nok grad. Det nye kontrollsystemet er et småmorsomt gimmick, men neppe noe du ønsker å benytte deg av over tid.

Hvis du liker å se ekte mannfolk slå løs på hverandre, men ikke interesserer deg like mye for et spill med god flyt, kan det godt hende at Fight Night er din type spill. Det ser unektelig lekkert ut så lenge det ikke forsøker seg på drama, med ansiktsmodellering som gjør at hvert eneste slag setter spor. Men for de som ikke liker EAs tolkning av boksesporten er det svært lite å hente av spillteknisk kompetanse.

Fight Night Champion er i salg for Xbox 360 (testet) og PlayStation 3.

Vurdering


Fight Night Champion‏ X360

Fight Night Champion‏ PS3

Fight Night Champion‏ X360 X360 5/10 PS3

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 3. mars 2011
  • Plattform: Xbox 360
  • Utgiver: Electronic Arts
  • Utvikler: EA Sports

Fight Night Champion‏ PS3 PS3 X360

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 3. mars 2011
  • Plattform: PlayStation 3
  • Utgiver: Electronic Arts
  • Utvikler: EA Sports

Kommentarer (20)

Forsiden akkurat nå

Til toppen