Anmeldelse

HarmoKnight

Fengende musikkspill fra gjengen bak Pokémon.

Det japanske utviklerstudioet Game Freak har laget videospill siden slutten av åttitallet. Den gang prøvde de å gjøre det stort med spill som Smart Ball, Mario & Yoshi og Mendel Palace. Det var derimot ikke før i 1996 og utgivelsen av Pokémon Red/Blue det virkelig tok av for selskapet. Suksessen lommemonstrene fikk har siden resultert i en rekke håndholdte Pokémon-spill i ulike farger og edelstener, før de senere i år tar overgangen til bokstaver og tre dimensjoner med Pokémon X og Y.

Lekkert landskap.
Lekkert landskap.

Før den tid er det derimot noe helt annet som står på tapetet. Nå går nemlig turen til grønne melodiske enger og rytmiske sandstrender idet Pokémon-skaperne prøver seg på sin variant av de klassiske musikkspillene. Er notene sure eller klarer HarmoKnight å holde takten fra selskapets tidligere utskeielser?

Mario-inspirert

På den magiske planeten Melodia bor det en prinsesse som kun ved å synge får planter til å gro, mennesker til å smile og babyer til å le. Alt er på stell i verden, men én dag ankommer en diger meteoritt planeten og til alles forferdelse henger en rekke ekle romvesen med på slep. Disse er kun ute etter å lage støy, og idet prinsessa kidnappes ser det ut som om alt håp er ute.

Heldigvis er du på saken, og i rollen som den unge jyplingen Tempo er det din oppgave å redde kongeriket ved hjelp av en musikalsk stav som på magisk vis har havnet i din varetekt. Staven viser seg å være det eneste som kan stoppe monstrene, og i den plutselige mangelen på de titulære Harmo-ridderne må den unge gutten løpe Melodia på tvers for å gjenopprette ro og orden.

HarmoKnight fungerer som ethvert annet sideskrollende musikkspill, hvor figuren løper av seg selv og du kontrollerer de ulike handlingene han må utføre underveis. Spillet begynner så smått med en enkel opplæringsdel hvor hvert aspekt blir gjennomgått ettertrykkelig. Tempo må hoppe over avgroper og falleferdige meteoritter, han må denge løs på monstre og blomster formet som trommer, og han må stadig samle noter underveis om han skal ha noe håp om å redde prinsessa.

Det er en slapp og forutsigbar Mario-historie hvor prinsessa aldri ser ut til å oppholde seg der man vil, og på samme måte er også banesystemet svært inspirert av den italienske rørleggerens tidligere eskapader. Det er åtte ulike verdener å utforske, samtlige med sine egen temaer, fargepaletter og nye utfordringer. Det er mye det samme som man er vant til, med egne snø-, strand- og gressoner, men fokuset på musikken er det aspektet som skiller HarmoKnight fra røkla.

Kaninen Tappy er din faste kompanjong gjennom hele reisen.
Kaninen Tappy er din faste kompanjong gjennom hele reisen.

Ubrukelige sidefigurer

Spillet har nemlig en åpenbar forkjærlighet for det musikalske, noe som kommer fram i hver eneste krik og krok. Én verden kan hete noe så passende som «Barokkvulkanen», hvor gedigne notesteiner flyter i magmaen i bakgrunnen; en annen verden heter på sin side «Metallfjellene», og her er omverdenen fylt med bygninger formet som musikkinstrumenter. Det er tonnevis av disse små hintene til musikk overalt, og selv navnene på hovedpersonene er referanser.

Ved siden av Tempo har man nemlig også to andre figurer som kan kontrolleres etterhvert som man møter de på sin reise: Lyra og Tyko. Hver figur har ulike ferdigheter, og der Lyra kan skyte med pil-og-bue har Tyko en hendig ape og stortromme som kan brukes til å beseire fiender.

Det er mulig utviklerne mente spillet trengte mer variasjon; at Tempos seksjoner alene ikke var nok til å underholde på tvers av et helt spill, og at de derfor følte at de måtte slenge inn flere figurer. Det kan godt være noe sannhet i dette, men det de har lagt til her føles som oppgulp. Hver gang Lyra eller Tyko tar over styringa stopper handlingen opp betraktelig, og de responsive hoppene og slagene til Tempo erstattes av kjedelige trommeslag og upresis bueskyting.

Oppdater Pokédexen

Fiendene skal likevel beseires, koste hva det koste vil, og heldigvis tilbringer man majoriteten av spillet i skoene til nettopp Tempo. Til å være så liten er han en slagkraftig kar, og det er herlig befriende å presse inn A-knappen og se et lite dyr bli dengt gul og blå samtidig som en frigjørende tone blander seg inn med bakgrunnsmusikken.

Sjefsfiendekampene er dynamiske og storslagne dueller med massive beist.
Sjefsfiendekampene er dynamiske og storslagne dueller med massive beist.

Ja, spillet tvinger deg til å slå små søte dyr idet de kommer stavrende nedover veien du løper på. Her er det nok å ta av, og alt fra små, søte griser til fløyteformede fugler må elimineres. Disse vesenene er flotte å se på og det tydelig at Pokémon-utviklerne har gjort en karriere basert på skapningene sine. De man møter i HarmoKnight når riktignok aldri kompleksiteten til lommemonstrene, men et par tre skapninger kunne fint passet inn i Pokédexen min.

Når alt kommer til alt er de egentlig ikke så uskyldige som de ser ut, og når samtlige likevel lager lyder som sømløst føyer seg til musikken ber de nærmest om det. Utover dette er hver eneste bane fylt til randen med noter som også gir fra seg ulike lyder og når man gjør et perfekt løp føler man at lydsporet virkelig kommer til live takket være ens handlinger.

Rytmesans?

De ulike hindringene som dukker opp underveis gir seg godt til kjenne både visuelt og gjennom lyd, og som et resultat er det viktig å ha begge sanser tilgjengelig for å spille HarmoKnight til det fulle. Best av alt er dog det faktum at spillet har et særs fengende og sjarmerende lydspor, selv om man skulle være så uheldig å bomme på et eller flere «monstre» underveis.

Og det er ikke umulig at dette kommer til å skje før eller siden, for HarmoKnight er på ingen måte et enkelt spill. Selv om det fargerike utseendet og de sjarmerende monstrene skulle tilsi at dette er et spill som også passer godt til barn er jeg usikker på hvorvidt de vil klare å henge med på notene når spillet er på sitt vanskeligste.

Rytmesansen må utvilsomt være på plass, og spillet er svært utilgivelig når du først har gjort en feil. Spesielt når man nærmer seg slutten kan det bli latterlig frustrerende å spille HarmoKnight. Brettene blir stadig lenger etterhvert som man tar seg gjennom kampanjen, og det er ikke noe som er så irriterende som å falle ned i brennende lava og dø øyeblikkelig etter å ha løpt feilfritt i to minutter. Spillet har ingen sjekkpunkter, og skjer dette brått fjorten ganger etter hverandre er det ikke fritt for at man fristes til å kaste spillmaskinen i veggen.

Pokémon-banene skulle vært langt flere og mye lenger.
Pokémon-banene skulle vært langt flere og mye lenger.

Mestringsfølelsen er riktignok desto større når man endelig klarer det, men av og til føles det rett og slett som om man blir urettferdig behandlet. Dette er ingen god følelse.

Likevel haler man seg gjennom samtlige åtte verdener og finner til sin skuffelse at det ikke er så veldig mye mer å ta seg til. Spillet har riktignok en hurtig versjon av samtlige nivåer som man kan prøve seg på, samt et par sanger hentet fra Pokémon-serien (som riktignok er fantastisk moro), men jeg skulle helst sett at det kanskje var litt mer å gjøre på Tempos relativt korte eventyr.

Konklusjon

HarmoKnight er et svært godt musikkspill som spiller på utviklernes evner til å sette sammen kreative og sjarmerende skapninger og settinger med fabelaktig fengende musikk. Som unggutten Tempo løper du lekende lett gjennom Melodias flerfoldige verdener på jakt etter noter og smådyr å knerte og stort sett er det særs underholdende.

Noen ganger tar derimot frustrasjonen overhånd, og når det føles som om spillet behandler deg urettferdig er ikke dette noen god følelse. Samtidig er de ulike figurene som deler reisen med Tempo svært uheldig utformet, og det som tas vekk fra deg når du trer inn i disse skoene er det som gjør HarmoKnight så presist og lettspilt i utgangspunktet.

Heldigvis tilbringer man mesteparten av tiden sin i skoene til hovedpersonen Tempo og dette er stor moro. Samtidig er han et godt eksempel på at man ikke nødvendigvis trenger å være store karen for å ha mye å fare med, og på samme måte viser HarmoKnight at herlige musikkspill ikke trenger å være massive beist, selv om noen ekstra baner hadde vært fint.

HarmoKnight er i salg for Nintendo 3DS via Nintendos eShop-butikk

Vurdering


HarmoKnight 3DS 3DS 8/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 28. mars 2013
  • Plattform: Nintendo 3DS
  • Utgiver: Nintendo
  • Utvikler: Game Freak

Kommentarer (0)

Forsiden akkurat nå

Til toppen