Anmeldelse

IL-2 Sturmovik: Birds of Prey

Den store, russiske kalkunjakten

Banditt klokka seks! Når, sa du?

1: Side 1
2: Side 2

Tam kampanje

Jeg er ikke helt fornøyd med kampanjemodusen i Birds of Prey. Handlingen foregår i luften over viktige europeiske slagmarker, og vi får oppleve andre verdenskrig i rimelig kronologisk rekkefølge. Det begynner med Dovers hvite klipper i kampen om Storbritannia, og fortsetter gjennom steder som Stalingrad, Korsun, Sicilia og Ardennene før det hele avsluttes i luften over Berlin. Hvert område har en håndfull oppdrag som må løses, i rekkefølge, før du hopper videre.

Vannet er pent.

Dette synes jeg er en litt vel kjedelig og uengasjerende struktur. Spillet har ikke noe sterkt historiefokus, slik som Ace Combat-spillene, så det du får er en serie selvstendige oppdrag hvor du ikke får noe forhold til det som skjer. Det er heller ikke noe snev av dynamikk i kampanjestrukturen. Flysimulatorsjangeren passer perfekt for dynamiske kampanjer der handlingene dine påvirker det som skjer i fremtidige oppdrag. Dette fikk vi så tidlig som i Digital Integrations F-16 Combat Pilot fra 1988, så det er litt merkelig at man over 20 år senere ikke klarer å implementere noe i samme stil.

Trist er det også, for jeg synes ikke flysimulatorsjangeren fungerer så godt med binære tap/vinn-situasjoner i oppdragene. Dette er urealistisk, og det kan i tillegg være irriterende når et siste bombefly slipper unna og du må starte helt på nytt selv om du i praksis har reddet dagen ved å skyte ned ti stykker fra før.

Resultatet er at jeg ikke helt klarer å engasjere meg i kampanjen. Når verken en interessant historie eller muligheten til å påvirke handlingen trekker meg videre, mister jeg lett interessen. Det hjelper heller ikke at spillets oppdrag sjeldent slår til med virkelig interessante scenarier. Det blir mye «skyt disse flyene», «bomb disse målene» og «skyt disse flyene og bomb disse målene». Litt mer fantasi fra utviklernes side hadde gjort mye for variasjonen.

Mange oppdrag

Når det er sagt, får du i det minste mengder av innhold i dette spillet. Kampanjen i seg selv virker kanskje litt i korteste laget, med kun en håndfull oppdrag per slag, men underveis låser du opp en haug frittstående oppdrag som kan spilles utenfor kampanjen om du ønsker mer. Og takket være spillets solide fysikkmodell er det både utfordrende og underholdende å spille, når du først sitter bak spakene og har en tysker i siktet og et par andre på nakken, samtidig som antiluftskytset dundrer rundt deg.

Ti poeng til deg som kan si hvilket fly dette er.

Dessuten kan spillet skilte med rike flerspillermuligheter. «Dog Fight» og «Team Dog Fight» er de tradisjonelle «Deathmatch»-modusene med mer passende navn, mens «Capture the Airfield» minner litt om det tradisjonelle Battlefield-gameplayet (hvor spillerne må lande på fiendens flyplasser for å overta dem). Vi har også «Strike», hvor målet er å bombe fiendens bakkemål samtidig som man beskytter sine egne. Det jeg savner er en samarbeidsmodus – dette er en type spill som hadde egnet seg godt for samarbeidsspill, hvor to eller flere spillere kunne oppnå forhåndsbestemte mål sammen (eller spille gjennom kampanjen).

Presentasjonen er et annet element som trekker opp. Cockpitene har jeg allerede nevnt, men detaljnivået på både flyene og bakken er rimelig høyt, og spillet har masse lekre spesialeffekter. Et skadeskutt fly foran deg resulterer for eksempel i oljesøl på skjermen, og usedvanlig lekkert vann trekker opp hver gang du flyr i nærheten av havet. Fargerikt er det også – kanskje til og med for fargerikt til tider, og utviklerne kunne nok ha tonet ned bruken av «bloom»-effekten noe. Det eneste kritikkverdige er at det noen ganger blir litt for mye for spillmotoren, slik at ting ikke går helt glatt.

Lyden er også god, spesielt når det skjer mye rundt deg. Det later ikke til at spillet har dynamiske motorlyder, men lydene er til gjengjeld godt laget og høres realistiske ut. I kampens hete forvandles lydbildet til en kaotisk suppe av eksplosjoner, maskingeværild og brølende flymotorer, og resultatet er heftig. Samtidig hører du hele tiden radiobeskjeder på tysk, russisk, italiensk og engelsk (avhengig av hvor du flyr). Musikken synes jeg er litt forutsigbar og tam, noe som overrasker meg litt med tanke på at den er skapt av Jeremy Soule – mannen bak musikken i spill som Morrowind og Oblivion.

Cockpit-snadder.

Konklusjon

IL-2 Sturmovik: Birds of Prey gjør en god jobb med å skape en simulatorpreget flykampopplevelse for konsoll, og av den grunn alene er det nok mange som vil sette svært stor pris på spillet. Det tilbyr dessuten en rekke heftige luftkamper i de krigsherjede skyene over Europa, lekker grafikk og svært realistiske cockpiter, så hvis du liker å fly har du god grunn til å ta en titt. Det jeg føler mangler er mer varierte og interessante oppdrag, og en dynamisk kampanje eller i det minste en interessant historie som kan trekke meg videre. Alt for ofte føles det som om du spiller en serie frittstående oppdrag som ikke har noe med hverandre å gjøre, og som heller ikke tilbyr særlig mange minneverdige situasjoner.

1: Side 1
2: Side 2

Siste fra forsiden